Film i India

En scene fra Ganashatru (1988) i regi av Satyajit Ray, en filmatisering av Ibsens En folkefiende. Dr. Stockmann-skikkelsen ble spilt av Soumitra Chatterjee (til høyre).

Av /NTB Scanpix ※.

Artikkelstart

India er en av verdens dominerende filmindustrier. I 2019 ble det solgt over 1 milliard kinobilletter i republikken. Produksjonen er også høy, med et sted mellom 1500 og 2000 filmer per år. India er særlig kjent for Bollywood-film, som er den hindispråklige filmindustrien basert i Mumbai, og som etter hvert har fått et solid, internasjonalt publikumsgrunnlag.

Allerede i 1896 holdt brødrene Lumières assistent Maurice Sestier den første filmforestillingen på Hotel Watson i Mumbai (Bombay). Det ble en umiddelbar suksess. Indias første aktualitetsfilm ble produsert i 1899, mens de første spillefilmene, Raja Harishcandra og Bhasmasur Mohini, ble laget 1913 av pioneren D. G. Phalke. Av de snaut 1300 filmene som ble produsert før lydfilmen gjorde sitt inntog, huskes blant annet The Light of Asia (1925), en skildring av Buddhas liv i regi av Himansu Ray og tyskeren Franz Osten.

Den første indiske lydfilmen, Alam Ara (1931), innvarslet en ny og enda bredere suksess for indisk film. Filmindustrien vokste raskt og ble splittet opp i forskjellige språkområder. Hindi-filmen (også kjent som All-India-filmen) ble etablert som det største segmentet, med et stort antall produsenter i Indias tre filmhovedsteder Mumbai, Chennai (Madras) og Bangalore. I sør lages film på språkene telugu, tamil, kannada og malayalam, og bengali-filmen har hovedbase i Kolkata (Calcutta). Mange indiske filmer lages på tre-fire språk samtidig, og dubbes til mange flere.

Indisk film utviklet seg til en folkelig og stilisert kunstform med sang, dans og koreograferte slagsmål, som kontinuerlig låner sine fortellinger og konflikter fra den tradisjonelle kulturen. Enkelte historier er filmatisert mange ganger, for eksempel romanen Devdas (1912) av Saratchandra Chatterjee, hvorav Bimal Roys versjon fra 1955 utmerker seg blant et tyvetalls versjoner. De tradisjonelle elementene kan blandes opp med moderne problemstillinger og vestlig tematikk, men det indiske samfunnets problemer med fattigdom og ulikhet inngår helst bare som faktorer i den melodramatiske intrigen.

I 1950-årene kom også et gjennombrudd for en lyrisk realisme i form av Satyajit Rays trilogi om unggutten Apu: Pather Panchali (1955), Aparajito (1956) og Apus verden (1959). Ray var helt til sin død den internasjonalt mest kjente indiske filmregissøren. Et kritisk forhold til samfunn og historie kjennetegner også Mrinal Sen, med filmer som Bhuvan Shome (1969) og Ruinene (1984). Mira Nair fikk et internasjonalt gjennombrudd med den gripende Salaam, Bombay! (1988), hennes debutfilm.

Central Board of Film Certification (CBFC) er Indias sensurorgan; et lovfestet sertifiseringsorgan som har myndighet til å forby filmer på bakgrunn av seksuelt innhold, kontroversielle portretter av viktige, historiske personligheter eller andre politiske og religiøse årsaker.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg