India er verdens største filmnasjon. Hver dag selges opp til 15 mill. kinobilletter til landets 20 000 kinosaler. Produksjonen er også høy, med opp mot 1000 filmer i året.

Allerede 1896 holdt brødrene Lumières assistent Maurice Sestier den første filmforestilling på Hotel Watson i Mumbai (Bombay). Det ble en umiddelbar suksess. Indias første aktualitetsfilm ble produsert 1899, mens de første spillefilmene, Raja Harishcandra og Bhasmasur Mohini, ble laget 1913 av pioneren D. G. Phalke. Av de snaut 1300 filmene som ble produsert før lydfilmen gjorde sitt inntog, huskes bl.a. The Light of Asia (1925), en skildring av Buddhas liv i regi av Himansu Ray og tyskeren Franz Osten.

Den første indiske lydfilmen, Alam Ara (1931), innvarslet en ny og enda bredere suksess for indiske film. Filmindustrien vokste raskt og ble splittet opp i forskjellige språkområder. Hindi-filmen (også kjent som All-India-filmen) ble etablert som det største segmentet, med et stort antall produsenter i Indias tre filmhovedsteder Mumbai, Chennai (Madras) og Bangalore. I sør lages film på språkene telugu, tamil, kannada og malayalam, og bengali-filmen har hovedbase i Kolkata (Calcutta). Mange indiske filmer lages på 3–4 språk samtidig, og dubbes til mange flere. Indisk film utviklet seg til en folkelig og stilisert kunstform med sang, dans og koreograferte slagsmål, som kontinuerlig låner sine fortellinger og konflikter fra den tradisjonelle kulturen. Enkelte historier er filmatisert mange ganger, f.eks. romanen Devdas (1912) av Saratchandra Chatterjee, hvorav Bimal Roys versjon fra 1955 utmerker seg blant et tyvetalls versjoner. De tradisjonelle elementene kan blandes opp med moderne problemstillinger og vestlig tematikk, men det indiske samfunnets problemer med fattigdom og ulikhet inngår helst bare som faktorer i den melodramatiske intrigen. Det har vært sagt at inderne ikke går på kino for å forstå en omskiftelig virkelighet, men for som pilegrimer å oppleve den verdensorden man tror på manifestere seg i levende bilder.

I 1950-årene kom også et gjennombrudd for en lyrisk realisme i form av Satyajit Rays trilogi om unggutten Apu: Pather Panchali (1955), Aparajito (1956) og Apus verden (1959). Ray var helt til sin død den internasjonalt mest kjente indiske filmregissøren. Et kritisk forhold til samfunn og historie kjennetegner også Mrinal Sen med filmer som Bhuvan Shome (1969) og Ruinene (1984). Mira Nair fikk et internasjonalt gjennombrudd med den gripende Salaam, Bombay! (1988), hennes debutfilm.

Den folkelige filmtradisjonen er muligens i endring. Sensuren har blitt noe liberalisert i de senere år, og innflytelsen fra Hollywood er merkbar, både hva angår romantikk og action. Produksjonen synker langsomt, i det den yngre delen av publikum blir mer og mer innsiktet på amerikansk film. Det ble 2003 produsert 877 spillefilmer i India, hvorav 246 fra den ledende språkkretsen hindi. Samtidig har den indiske filmen for alvor gjort sitt inntog på verdensmarkedet under tilnavnet «Bollywood» (etter stedsnavnene Bombay og Hollywood), og mange produsenter har store inntekter fra den indiske og pakistanske diasporaen i Europa og USA.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.