Teaterkulturen i India er blant de eldste i verden og er i utgangspunktet multikulturell, i den forstand at den har spredt seg over store områder både språklig og geografisk innenfor det området som er blitt nasjonen India. Det klassiske sanskritdramaet er en fellesnevner for store deler av det indiske kulturområdet, og danner sammen med kathakali-dansen og den folkelige tradisjonen bakgrunnen for det moderne vestligpåvirkede indiske teater. Det fantes også svært tidlig dukketeater, skyggespill og flere former for syngespill. Sanskritdramaet utviklet seg fra 300-tallet f.Kr., og den eldste kjente poetikken som beskriver denne dramaformen er Natyashastra, som sannsynligvis ble skrevet omkring Kristi fødsel.

Bakgrunnen for sanskritdramaet og dets teaterpraksis var feiringen av viktige religiøse hendelser i forbindelse med tempelfestivaler, men det kunne også brukes i forbindelse med viktige verdslige begivenheter som f.eks. kroninger. Det kombinerte musikk, sang og dramatisk handling og ble fremført ved hjelp av en utviklet skuespillerkunst. Man kan si at det var en form for melodrama med innslag av både komiske og tragiske elementer, men det finnes mange forskjellige varianter av dette dramaet. En akt (anka) var den dramaturgiske basisenheten som skulle til for å fremstille heltens dramatiske utgangsposisjon. Natyashastra er både en lærebok i estetikk, dramaturgi og skuespillerkunst. Sanskritdramaet kan følges sammenhengende i nærmere 1500 år, og det har sin særlige blomstringstid under Gupta-dynastiet på 300- og 400-tallet. De betydeligste dramatiske arbeidene forbindes med navn som Bhasa, Kalidasa, Sudraka og Bhavabuti.

Kalidasas Sakuntala ble mye spilt i Europa i kjølvannet av det moderne symbolistiske teater. Den klassiske indiske teaterkulturen forfalt samtidig med den elitære by- og hoffkulturen fra 1000-tallet av. Et nytt indisk taleteater oppstod på begynnelsen av 1800-tallet. Indisk folkelig teatertradisjon går som en understrøm gjennom hele den kjente historiske tiden og er knyttet til det generelle samfunnslivet. Det er et masseteater som tar opp i seg kultiske elementer, og er en sammensmelting av dans, geberder, sang og deklamasjon. Der er faste figurtyper og den dramaturgiske strukturen kan karakteriseres som episk. Spillet ledes gjerne av en forteller eller kommentator, og det har fått forskjellige uttrykk i de forskjellige regionene, slik som Nautanki i Rajastan eller Bhavai i Gujarat. Dette forbindes også med moderne regissører og dramatikere som H. Tanvir og E. Alkazi, og i 1943 ble foreningen for indisk folketeater (IPTA) grunnlagt.

Det moderne indiske teater oppstod på 1800-tallet under innflytelse av den britiske kolonimakten som tok med seg den britisk-engelske teaterkulturen, samtidig som det hadde sammenheng med en gryende nasjonal oppvåkning. Til å begynne med var det store vanskeligheter med å utvikle et nytt indisk dramatisk teater, ikke minst på grunn av mangelen på teaterhus. I 1795 ble det åpnet et offentlig teater i Kolkata (Calcutta) med engelske skuespillere, og etter hvert oppstod det en lang rekke teaterklubber, noe som også må sees på som bakgrunn for den sterke interessen som senere har utviklet seg for amatørteater i India. Mumbai fikk sitt eget teater i 1843, og mye av dette begynnende moderne teater i India tok opp i seg noe av arven fra klassisk sanskritdrama og folkelig teater, i tillegg til en generell hinduistisk kulturtradisjon og den vestlige innflytelsen.

Rancod Bhai Udairam var en av de viktigste dramatikerne på slutten av 1800-tallet med tilknytning til teateret i Gujarat. Shakespeare ble etter hvert spilt en god del i tillegg til sanskritdramaene, og utviklingen av en moderne indisk dramatikk skjøt fart fra begynnelsen av 1900-tallet. Moderne regissører og pedagoger var virksomme mange steder, slik som Mudaliyar og Thakur. Utallige privatscener, amatørteatergrupper og teaterklubber oppstod, særlig med tilknytning til universiteter og høyskoler. Mange dramatikere var påvirket av en blomstrende hinduromantikk.

Agitasjons- og propagandateater (agitprop) som tok opp sosiale temaer fantes det også på denne tiden, og i 1944 ble Prithvi-Raj-teateret grunnlagt av Prithvi Raj Kapur i Mumbai. Et tilsvarende initiativ var Bahurupi-teateret i Kolkata, grunnlagt av Shambu Mitra. Den indiske teaterstilen utviklet seg under påvirkning av klassiske og moderne strømninger, og moderne europeisk dramatikk slik som stykker av Bertolt Brecht, ble i stor grad spilt etter den annen verdenskrig. Japansk kabuki-teater fikk også en viss innflytelse. National School of Drama ble grunnlagt i New Delhi i 1962 og var frem til 1977 ledet av regissøren og teaterpedagogen E. Alkazi. Denne skolen fikk stor betydning for den videre utviklingen av profesjonelt indisk teater, og det har utviklet seg i nær kontakt med europeiske teatre. Satsingen på teater i regionene er stor, og det indiske amatørteater har en fremtredende plass på verdensbasis.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.