India har vært scene for byggeaktivitet i mer enn 4000 år. Det meste er riktignok forsvunnet, men gjennom det som er bevart er det likevel mulig å se hovedtrekkene i indisk historie.

Den rikt utformede trearkitekturen under Maurya-dynastiet (ca. 320 fvt.–ca. 185 evt.) synes å gjenspeiles i bygninger fra 200-tallet evt., som er hugd ut av fjell i Barabar-området i den østlige delen av Bihar. Buddhismen spilte en viktig rolle under Maurya-dynastiet, og blant de tidligst bevarte eksempler på en indisk monumentalarkitektur er store søyler av sandstein med monolittiske søyleskaft og kapitéler med dyre- eller plantemotiver. Søylene ble satt opp langs hovedveier og i buddhistklostre og symboliserte dynastiet.

En annen form for tidlig monumentalarkitektur i India er stupaen. Også denne er i første rekke knyttet til buddhismen, men er også kjent i andre religiøse sammenhenger. Stupaen er bygd av stein og er utformet som en konisk kuppel, plassert på terrasser eller et fundament, og er ofte kronet med en øvre firkantet plattform som er skjermet med en parasoll i stein. Stupaen kan både fungere som et gravmæle og som et tempel som kan romme rituelle gjenstander. Plattformen fungerer som et symbolsk alter. Et eksempel på arkitektur fra Ashokas regjeringstid (200-tallet fvt.) er de eldste restene av det buddhistiske anlegget i Sanchi, der det både inngår en stupa og en søyle. I klippetempelet i Bhaja (100-tallet evt.) er stupaen plassert inne i klipperommet, der den hvelvede himlingen bæres av to rader av søyler.

Store deler av indisk arkitektur er preget av hinduismen, se hinduismen (arkitektur).

Med innføringen av islam på 700-tallet oppstod nye byggeoppgaver i form av moskeer o.a. På 1000-tallet begynte muslimske invasjoner, og i 1198 ble det grunnlagt et muslimsk rike med Delhi som hovedstad. De tidligste indoislamske bygninger var basert på lokal byggetradisjon, men en ny indoislamsk stil ble utviklet i sultanatet Delhi, da dette ble en politisk og kulturell maktfaktor i den nordlige del av India i andre halvdel av 1100-tallet. Quwwat-al-Islam-moskeen i Delhi har en innskrift der det heter at bygningene er konstruert av 27 ødelagte templer. I andre områder utviklet den indomuslimske stil seg til varianter basert på lokale tradisjoner som ble bevart parallelt med den nye indoislamske stil.

Viktige monumenter fra Delhi-sultanatets periode, er f.eks. Quatab-Minar utenfor Delhi (1199–1230), et seiersmonument som ble brukt som utkikkstårn, moskeen i Ajmer (1299), hovedstaden Tughlaqabad ved Lalkot med citadell og mausoleum (1300-tallet), Sher Sjahs citadell i Delhi og hans mausoleum i Sasaram, Bihar (1500-tallet).

I 1526 rykket Babur inn i India fra nord og grunnla det muslimske Mughal-riket. På 1500-tallet ble det innen Mughal-riket utviklet en arkitektur som gjenspeilte deres keiserlige ambisjoner. I mange områder fortsatte imidlertid den lokale byggetradisjon, eller det ble skapt nye hybrid-former. Spesielt gjaldt dette ettersom keiserriket gradvis forfalt på 1700-tallet.

Mughal-tidens tidligste monumenter er etterligninger av timuride-arkitektur i Samarkand, Bukhara og Herat. Først under Akbar (1556–1605) oppstod en friere stil med indiske elementer. Eksempler er Humayuns grav i Delhi, festningen i Agra (1565–73) og Fatehpur (Fathpur) Sikri, planlagt som hovedstad sørvest for Agra, men forlatt 1580. Den store inngangsporten, Buland Darvaza, viser ren mughal-stil, mens keiserens private gemakker og huset til hans venn Birbal bærer preg av indisk påvirkning. Senere ble stilen igjen «renset», og når sitt høydepunkt i gravmælet Taj Mahal (1632–50), som kanskje er det mest berømte monumentet i India. Også Perlemoskeen i Agra (1646–53), og by-moskeene i Agra og Delhi hører til denne klassiske tid, f.eks. den store moskeen Jama Masjid i Delhi (1644–58). En mer barokk stil oppstod under de sene mughal-keiserne.

Europeisk arkitektur ble først introdusert av portugisiske handelskompanier, som fra ca. år 1500 etablerte stasjoner langs kysten av India. En viktig portugisisk handelsstasjon var Goa. Danmark etablerte i 1616 et ostindisk handelskompani med stasjoner i Tranquebar og Bengal. Den tidlige koloniarkitekturen utgjør en blanding av hjemlig og lokal byggestil. Mest preget av den hjemlige arkitektur er rimelig nok kirkebyggene. I Tranquebar er både festningen og en vesentlig del av den indoeuropeiske bybebyggelsen fra kolonitiden bevart.

På 1800-tallet begynte britisk innflytelse å gjøre seg gjeldende. Blant eksemplene på et rent klassisistisk anlegg er palasset til nawab Nurshidabad (1827–37), tegnet av arkitekten Duncan McLeod. Etter at India ble britisk koloni i 1858, ble det reist en lang rekke offentlige bygninger i europeisk/indoeuropeisk stil. Den første jernbanen i India ble bygd i 1850-årene og skulle komme til å spille en sentral rolle i landets videre historie. Et arkitektonisk uttrykk for dette er den imponerende Victoria Terminus i Mumbai (Bombay) i indoromansk stil.

Sett i ettertid kan det synes som om indisk arkitektur i stor grad har vært den mottagende part ved kontakten med andre kulturer. Det hører imidlertid med til det samme bildet at også indisk arkitektur har hatt atskillig innflytelse utenfor landets grenser, i første rekke som en følge av spredningen av buddhisme og hinduisme til store deler av Asia. Selv i England er det klare tegn på indisk innflytelse i enkelte monumenter, som i Royal Pavilion i Brighton (1815–23) av arkitekten John Nash.

De første tiårene av 1900-tallet var preget av forskjellige forsøk på å smelte sammen indisk tradisjon med vestlig kulturimport. Mens G. Wittet tegnet Prince of Wales Museum (Mumbai, 1905), som er en ren kopi av den islamske Gujerati-arkitekturen, fantes det også britiske arkitekter som arbeidet for å integrere indiske håndverkstradisjoner og byggemåter i de tendenser som var rådende innenfor samtidig europeisk arkitektur. E. B. Havell, som var leder for kunstskolen i Madras, var sterkt påvirket av den britiske Arts and Crafts-bevegelsen, og tok til orde for en moderering av Edwin Lutyens klassiske planer for New Delhi. I flere av de offisielle bygningene som ble ferdigbygd i løpet av 1930-årene, som Viceroy's House, finner vi derfor vestlige nyklassisistiske og indiske formelementer side om side.

Av større betydning for utviklingen av en genuin indisk arkitektur var likevel A. G. Shoosmiths St. Martin-kirke i New Delhi (1930), som med sin tette, knappe form er en tidløs abstrahert syntese av tradisjon og modernisme. Det samme gjelder St. Thomas-kirken i Delhi (1932), tegnet av W. S. George, som i boliganlegget Sujau Singh Park (Delhi, 1940-årene) anvendte indiske erfaringer med bygging i tropisk klima i kombinasjon med vestlig kunnskap i boligplanlegging. George var en av de relativt få britiske arkitekter som ble værende i India etter frigjøringen, og bistod bl.a. i opprettelsen av arkitektskolen i New Delhi.

Da Punjab i 1947 ble delt mellom India og Pakistan, ble det bestemt å bygge en ny hovedstad på indisk side, og den nye delstatshovedstaden, Chandigarh, er blitt ett av de mest bemerkelsesverdige nyanlegg fra 1900-tallet. Le Corbusier ble valgt til å utforme byplanen, som ble realisert 1951–65 under ledelse av Pierre Jeanneret og Maxwell Fry, i samarbeid med en rekke indiske arkitekter og ingeniører. Le Corbusier tegnet selv bygningene for høyesterett (1956), regjeringen (1958) og parlamentet (1962), i tillegg til en rekke andre bygninger for offentlige institusjoner og private boliger, også andre steder i landet, bl.a. Villa Shodan i Ahmadabad. Chandigarh markerer ikke bare den endelige introduksjon av moderne arkitektur i India, men er i høyeste grad et eksempel på en vellykket sammensmelting av vestlige og østlige idealer i bygningskunsten.

Samtidig med utbyggingen i Chandigarh ble det utdannet en ny generasjon indiske arkitekter som arbeidet i spennet mellom vestlig modernisme og indisk regionalisme. Balkrishna V. Doshi, den eldste av dem, arbeidet i flere år hos Le Corbusier, bl.a. i Chandigarh, og han samarbeidet også med Louis Kahn om byggingen av Indian Institute of Management i Ahmadabad (1962–72). I et boligområde ved Indore (1983–86) er han utpreget regionalistisk, både i plandisposisjonen og i bruken av formale elementer og materialer. Kunstgalleriet Hussain Doshi Gufà (Ahmadabad, 1994) er derimot et økologisk eksperiment, både når det gjelder utformingen av de nedgravde bygningsvolumene, materialbruken og selve konstruksjonen.

C. Correa viste sin respekt for indisk byggetradisjon i utformingen av museet for kunsthåndverk i Delhi (1994), men hentet samtidig impulser fra modernistisk planleggingspraksis i sin sammenstilling av likeartede volumer. I Jawahar Kala Kendra kunstsenter benyttet han den samme additive plangrammatikken, og mens veggflatene er mer abstraherte, er det tradisjonelle til stede i form av særpregede detaljer og kjente symboler fra indisk mytologi.

R. Rewal er den mest utpreget modernistiske av de tre, men også i hans arbeider, som utdanningssenteret for kommunikasjonsfag (New Delhi, 1991), er den regionale forankringen til stede i måten han gjennomhuller bygningsmassen for å skape overdekkede, skyggefulle arealer.

Bestrebelsene på å kombinere vestlige impulser med en videreføring av regionale byggemåter føres i dag videre av generasjonen av yngre indiske arkitekter. Av disse har R. Khosla markert seg med en rekke bygninger som viser en stor frihet og fravær av dogmatisme i forholdet til indisk byggetradisjon (United Breweries, Bangalore, 1986).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.