Bjørn Egge var en norsk hæroffiser med generalmajors grad. Som befalsskoleelev deltok han våren 1940 i kampene i Sør-Norge, og tilbragte senere tre år i tysk krigsfangenskap. Etter andre verdenskrig gjorde Egge karriere i Forsvaret, og var deretter president i Norges Røde Kors.
Bjørn Egge ble født i Kristiansand, men vokste opp flere steder i landet, etter hvert som familien forflyttet seg, blant annet i Oslo, Bodø og Flekkefjord, så vel som i USA.
Familien satt trangt i det økonomisk, og som ung måtte Egge i noen grad forsake utdanning for å ta arbeid, blant annet i molybdengruven i Sirdal. Deretter tilbragte han tre år til sjøs. Som sjømann var Egge fagorganisert, som medlem av Norsk Sjømannsforbund så vel som av Norsk Bygningsarbeiderforbund. Etter krigen engasjerte han seg i en ny fagforening i Forsvaret: Hærens Offisersforbund.
Tiden i Handelsflåten før andre verdenskrig var også en forberedelse til å kunne søke seg inn på Sjøkrigsskolen. Der ble Egge imidlertid forkastet på grunn av dårlig fargesyn. Han avtjente sin verneplikt i Hans Majestets Kongens Garde, sommeren 1939, der han ble korporal, til han samme år ble tatt opp ved Befalsskolen for Ingeniørvåpenet. Den militære utdanningen ble avbrutt kort tid etter den begynte, av det tyske angrepet mot Norge, 9. april 1940.
Som befalselev deltok Egge kampene i Sør-Norge i april 1940, blant annet ved Stryken og Harestua, deretter i Gudbrandsdalen. Etter at kampene ble oppgitt og Norge kapitulerte, deltok Egge i motstandsarbeidet, og ble i 1941 arrestert og avhørt av Gestapo i Mo i Rana, men sluppet fri. Deretter tok han seg, 3. oktober 1941, over til Sverige.
I juni meldte han seg som matros for å delta i forsøket på å få norske handelsfartøy, de såkalte kvarstadbåtene, over fra Sverige til Storbritannia. Skipet Egge seilte med ble tatt av den tyske marinen, og besetningen tatt til fange.
Bjørn Egge satt resten av krigen i tysk fangenskap: Først i Hindenburg-Lager i Frederikshavn, i det det tysk-okkuperte Danmark; deretter i Marlag und Milag Nord og Rendsburg i Tyskland; så Sonnenburg i det tysk-okkuperte Polen, og til sist Sachsenhausen. Han ble i mai 1945 reddet av De hvite bussene fra Røde Kors, med deltakelse av organisatoren selv, Folke Bernadotte. Fangeoppholdet og redningen skulle sette dype spor hos Egge, både som offiser og borger. Samme dag som han kom tilbake til Norge etter krigsfangeskapet, meldte han seg inn i Norges Røde Kors.
Egge gjenopptok in militære utdanning etter krigen, og ble høsten 1945 tatt opp som kadett på Krigsskolen, der han gikk ut i 1947. Før dette ble han, som tysk-kyndig, engasjert av Forsvaret i arbeidet med å finne tyske krigsforbrytere som hadde stukket seg bort. Etter avsluttet krigsskole tjenstegjorde han som adjutant for forsvarsminister Jens Chr. Hauge, 1947–1948. På privat initiativ reiste Egge tilbake til konsentrasjonsleiren Sonnenburg for å finne levningene etter sine døde kamerater fra krigsfangeskapet.
I 1949 tjenestegjorde Egge i Tysklandsbrigaden. Etter påfølgende tjeneste ved Generalstaben, gjennomførte han den franske stabsskolen École d'État Major i Paris; fullført i 1951. Etter et år som nestkommanderende ved Gardens 4. kompani, 1951–1952, gikk Egge til Forsvarsstaben/E, den senere Etteretningstjenesten, der han ble til 1968. I løpet av denne perioden tjenestegjorde han i 1963 som etterretningsoffiser i FN-operasjonen i Kongo, Opération des Nations Unies au Congo (ONUC), så vel som ved NATOs hovedkvarter i Europa, SHAPE. I 1965–1968 var Egge norsk forsvarsattaché i Moskva. Under tjenesten i Kongo var han den første FN-tjenestemann som kom til åstedet for flystyrten som krevde livet til FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld. Egge skulle senere fortelle at han observerte hva som kunne være et kulehull i Hammarskjölds panne.
Etter tjeneste ved analyseenheten ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), hadde Egge et års opphold ved Harvard. Deretter, fra 1971, ledet han først FN-kontoret i Forsvarets overkommandos (FO); deretter dens Presse- og informasjonsavdeling (FO P&I). Han var da også pressetalsmann for Forsvaret. I årene 1976–1980 var Egge nestkommanderende ved NATO Defence College i Roma, før han i 1983 avsluttet sin militære karriere som generalmajor og kommandant på Akershus festning.
Egge gikk av med pensjon fra Forsvaret i 1983. Allerede i 1981 takket han ja til å bli president i Norges Røde Kors, et verv han hadde til 1987. I 1991 ble han visepresident i det internasjonale krigsveteranforbundet World Veterans Federation; deretter dets president i 1994–1997, og senere ærespresident.
Allerede som offiser rett etter krigen engasjerte Egge seg i fredssak. Han var også aktiv i foreningen Én verden, som han bidro til å etablere. Mot slutten av 1990-tallet var han også blant initiativtakerne til det som ble holocaustsenteret på Bygdøy. Han var også blant beskytterne til De hvite bussene – som han selv ble reddet av under krigen.
Bjørn Egge ble begravet på statens bekostning i 2007.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.