Bahrain har en lang historie preget av sin beliggenhet ved Persiabukta, og som handelssenter. Handel dannet grunnlaget for utviklingen av et samfunn som la grunnlaget for den moderne statsdannelsen i 1971.

Bahrain har vært bebodd fra førhistorisk tid, i mer enn 5000 år. Det er antatt at landet i bronsealderen var en del av – og kanskje senter for – Dilmun-sivilisasjonen. Dilmun skal ha omfattet området langs østkysten av Den arabiske halvøy, inklusive dagens De forente arabiske emirater, Kuwait, Qatar og Oman samt deler av Saudi-Arabia. Dette samfunnet etablerte handelsruter gjennom det sørlig Irak til Pakistan og India, og handlet også med andre tidlige sivilisasjoner som i Mesopotamia og Indusdalen. Dilmun som senter for forretninger og handel er ikke ulikt den posisjon Bahrain har fått i moderne tid. Sivilisasjonen varte i ca. to tusen år, fra rundt 2500 år før vår tidsregning.

Fra det sjette århundre før vår tidsregning ble Bahrain del av det persiske rike under akamenidene. Arabiske stammer innvandret fra Hijaz og Jemen på Den arabiske halvøy fra circa 180 før vår tidsregning. Tidlig i det fjerde århundre ble Bahrain invadert av Shapur II av Persia, og landet ble underlagt den persiske provinsen Pars. Alexander den stores admiral Nearkhos utforsket Bahrain, som av grekerne var kjent som Tylos, på 500-tallet. Den romerske forfatter Plinius omtalte senere landets perler i positive ordelag; perlefiske var tidlig en viktig næring her som i andre deler av Golfen.

Flere persiske dynastier, arsakidene og sasanidene, kontrollerte området til islams framvekst på 600-tallet. Bahrain betegnet da et større geografisk område enn dagens bahrainske stat. I det tredje og fjerde århundre ble Bahrain påvirket av kristendommen, og nestorianske skrifter forteller om etablerte kirkesamfunn før islam gjorde sitt inntog.

Bahrain var et av de første områder hvor islam ble akseptert som tro, i 629. Profeten Muhammed sendte sin representant, al-Alaa al-Hadhrami, til Bahrain i 622, og lykkes i å etablere kontroll over området, for derfra å forsøke å ta kontroll over Pars. På 680-tallet etablerte den islamske retningen kharijitter seg i Bahrain, og spredde sin innflytelse derfra. Bahrain ble et anerkjent læresete i den islamske verden, med flere kjente skriftlærde. I de par første hundreårene etter islams inntreden gjorde både islam og kristendom seg gjeldende i landet, til den islamske tro vant over flertallet; fortsatt er det et betydelig kristent mindretall i Bahrain.

På 900-tallet ble en karmatisk republikk, al-Qarmatia, etablert av en radikal sjia-sekt med opprinnelse i dagens Irak og som tok kontroll over Bahrains daværende hovedstad al-Hasa. Herfra gjennomførte karmaterne overfall på pilgrimer, og angrep i 930 Mekka, hvorfra de tok den hellige, svarte stenen fra Kaba til Bahrain. Karmaterne ble i 1077–78 nedkjempet av det arabiske dynastiet ujunidene, støttet av seldsjukkene i Irak. Bahrain ble okkupert av Pars i 1235, for så å gjenvinne sin selvstendighet under et nytt arabisk dynasti, usfuridene, til det ble annektert av Hormuz. Midt på 1500-tallet ble landet underlagt det arabiske Jabrid-dynastiet, som innførte sunni-retningen i islam som den dominerende i Bahrain.

Bahrains nyere historie er også preget av utenlandske makters interesse for landets strategisk viktige beliggenhet. Flere land, både fra regionen og europeiske stater, underla seg Bahrain. Grunnlaget for den moderne statsdannelsen ble lagt på slutten av 1700-tallet, da familien al-Khalifa tok kontrollen over landet, og etter hvert søkte Storbritannias beskyttelse. Bahrain ble deretter et senter for britisk styre i Golfen, og var et britisk protektorat fram til selvstendigheten i 1971. Sammenlignet med andre land i Golfregionen har det moderne Bahrain en tradisjon med et utviklet sivilsamfunn, med fagforeninger og så vel politiske som religiøse grupperinger, som har deltatt i samfunnsutviklingen.

I 1487 ble Bahrain erobret av omanere. Etter at den portugisiske sjøfarer Vasco da Gama seilte i Golfen i 1497, etablerte Portugal i de påfølgende år handelsinteresser i området, også i Bahrain – som ble styrt av Portugal i perioden 1521–1602, og slo i 1556 tilbake et osmansk angrep. Den portugisiske kontrollen endte i 1602, da Bahrain ble inntatt av persiske styrker under sjah Abbas I. Sultanen av Oman tok i 1717 for en kort periode over kontrollen over Bahrain etter å ha invadert landet, før den nye sjahen av Persia, Nadir, med britisk og nederlandsk støtte, tok den tilbake i 1736. Det nye persiske herredømmet ble kortvarig: I 1783 ble perserne drevet ut av den arabiske Khalifa-familien og dens støttespillere, og den første av dynastiet herskere i Bahrain kom til makten, Ahmed ibn Muhammad ibn Khalifa (også kjent som Ahmed al-Fateh).

Historien til Bahrain som moderne stat starter med al-Khalifa-familiens overtakelse av makten i 1783. I de foregående år hadde familien forflyttet seg Kuwait til Qatar, og derfra til Bahrain, hvor den slo seg ned i 1797. Okkupasjon av Bahrain skjedde med støtte fra Sabah-familien i Kuwait, og et omansk angrep i 1801 ble slått tilbake med hjelp fra Saud-familien i Najd (dagens Saudi-Arabia); disse tre dynastiene sitter fortsatt med makten i sine respektive land. Etter et kort intermesso i 1810–11, da Bahrain kom under wahhabi-styre, sammen med Qatib (i dagens Jemen) og Qatar, tok Khalifa-familien tilbake makten.

Det ble funnet og utvunnet olje i Bahgrain mens landet var et britisk protektorat. Bildet viser landets første oljebrønn, i drift i 1931.

Første oljebrønn, 1931. av Ukjent fotograf. Bahrainsk lovgivning

Flere stormakter søkte å gjøre sin innflytelse over Bahrain gjeldende; Golf-området var samtidig hjemsøkt av omfattende piratvirksomhet. Britiske styrker grep gjennom 1800-tallet flere ganger inn for å beskytte det bahrainske dynastiet, og en første avtale som regulerte dette forholdet ble inngått i 1820. Fra Bahrains side var det særlig behov for beskyttelse mot Persia. Perserne (Iran) har helt til moderne tid gjort krav på Bahrain, og det er ennå en betydelig minoritet av persisk herkomst i landet. I 1830 gikk Bahrain med på krav fra Egypts hersker Muhammed Ali Pasha om en årlig skatt. Bahrains herskere følte seg også truet av press fra wahhabittene i det senere Saudi-Arabia, som i 1854 angrep landet, hvorpå sjeiken påkalte britisk assistanse, og søkte beskyttelse både fra Egypt og Iran.

Et invasjonsforsøk, støttet av Qatar, fra den rivaliserende arabiske familien ibn Ali, som søkte å ta makten fra Khalifa-familien, ble slått ned av britiske styrker. Dette skjedde i henhold til den nye avtalen mellom Bahrain og Storbritannia fra 1861. Denne, som formelt var en maritim fredsavtale, gjorde Bahrain til et britisk protektorat. Bahrain forpliktet seg til å avstå fra krigføring, piratvirksomhet og slaveri mot at Storbritannia påtok seg ansvaret for landets sikkerhet samt dets forbindelser med andre land. I en tilleggsavtale fra 1868 forpliktet Bahrain seg til ikke å avstå deler av sitt territorium annet enn til Storbritannia. Avtalen fra 1861 ble revidert i 1892 og 1851. Gjennom slike avtaler med sjeikdømmene i Golfen sikret Storbritannia seg kontroll over størstedelen av området, som var av stor betydning for landets sjøforbindelse med India.

Fra slutten av 1800-tallet ble det britiske administrative ansvaret for Bahrain ivaretatt av koloniadministrasjonen i India, for å bli overført til London ved Indias selvstendighet i 1947. Fra 1902 øvde en britisk sendemann i Manama direkte innflytelse på den bahrainske hersker, og Storbritannia hadde en tettere oppfølging av Bahrain enn av de andre Golfstatene med beskyttelsesstatus. Ordningen ble formalisert gjennom etableringen av et styringsråd i 1919, hvorigjennom den britiske utsendingen styrte sammen med representanter for sjeiken. De første lokalvalg ble avholdt samme år. En avtale mellom de britiske og osmanske regjeringer i 1913 anerkjente Bahrains uavhengighet, men landet forble under britisk administrasjon, med forankring i inngåtte avtaler med den bahrainske hersker. Britenes makt ble vist i 1923, da sjeik Isa ibn Ali al-Khalifa ble tvunget til å abdisere; britenes begrensede innflytelse ble samtidig vist gjennom at maktskiftet ikke ble akseptert av befolkningen, som anså den nye herskeren, sjeik Hamad, kun som å representere sin avsatte far.

I 1938 gjorde Storbritannia Bahrain til sin fremste marinebase i Golfen, til 1958. Fra 1946 flyttet den øverste britiske representant i Golfområdet til Bahrain fra Iran, noe som ytterligere understreket den betydning Bahrain ble tillagt.

Moderniseringen av det bahrainske samfunnet på 1900-tallet hang sammen med utvinningen av olje, som startet i 1932, og som tilførte landet inntekter som muliggjorde bredere næringsutvikling. Tidlig i århundret dominerte ennå handel, inklusive med perler. Allerede mens Bahrain var britisk protektorat fant det flere ganger sted demonstrasjoner rettet mot myndighetene. På 1910- og 20-tallet protesterte handelsnæringen mot økonomisk reguleringer innført av britene. Senere sluttet intellektuelle og andre seg til opposisjon mot det britiske styret, med forsterket uro i 1950-årene, ikke minst med deltakelse fra grupper på venstresiden, inklusive National Union Committee (NUC), med tilknytning til fagforeninger; etablert i 1954 – og forbudt to år senere. Arabisk nasjonalisme gjorde seg på 1950-tallet gjeldende også i Bahrain, med krav om selvstendighet. Disse hadde forankring i alle sosiale og religiøse deler av samfunnet. Uroen, med demonstrasjoner og streiker, fortsatte på 1960-tallet, blant annet drevet av de radikale gruppene National Liberation Front (NLF) og Popular Front for the Liberation of Bahrain (PFLB). En demonstrasjon i 1965 rettet seg spesifikt mot britisk styre.

Bahrain deltok i andre verdenskrig på alliert side, og i oktober 1940 ble oljeinstallasjoner i landet bombet av italienske fly, uten å gjøre større skade. I 1968 besluttet Storbritannia å trekke seg ut av Golfen, også fra Bahrain. To år tidligere hadde britene flyttet sin viktigste marinebase i regionen fra Aden (Jemen) til Bahrain, som ledd i avviklingen der.

Den første emiren av det selvstendige Bahrain, fra 1971, sjeik Isa bin Salman al-Khalifa.

Bahrains første statssjef. av Ukjent fotograf. CC BY 4.0

I 1971 kunngjorde sjeik Isa bin Sulman al-Khalifa Bahrains selvstendighet, med seg selv som statssjef (emir). Sjeik Isa tok over som hersker over Bahrain i 1961, etter sin far Salman bin Hamad al-Khalifa. Forut for selvstendigheten, da den nye tittelen emir ble tatt i bruk, bar de bahrainske herskerne tittelen hakim (fra 2002 brukes tittelen konge). Bahrain valgte full selvstendighet etter i 1968 først å ha gått sammen med andre stater i regionen i en union, Federation of Arab Emirates, som senere ble til den nye staten De forente arabiske emirater. Ved selvstendigheten i august 1971 gikk Bahrain følgelig ut av unionen.

Forut for selvstendigheten ble det tidligere administrasjonsrådet i 1970 omgjort til et statsråd, som så ved selvstendigheten ble landets regjering. Valg til en grunnlovgivende forsamling ble holdt i 1972, og denne utformet den nye grunnloven, som trådte i kraft i 1973. Valg til en nasjonalforsamling med rådgivende funksjon ble avholdt i desember samme år. Grunnloven forbød politiske partier og fagforeninger. Representantene var formelt uavhengige, men hørte hjemme i to blokker, og da disse ikke fant løsninger på flere sentrale spørsmål, oppløste statsministeren, sjeik Khalifah bin Salman al-Khalifa, regjeringen. Deretter oppløste emiren nasjonalforsamlingen og tok over styringen, for så å gjeninnsette regjeringen, som ble gitt lovgivende myndighet. Samme år var det ny uro, med demonstrasjoner rettet mot regjeringen, og opposisjonen ble styrket, med forsterket uro senere år.

Opposisjonen kom fra flere hold, både sosiale og religiøse – og både fra landet sjia- og sunni-befolkning. Flere opposisjonelle grupper ble dannet, deriblant Social Reform Society, dominert av sunnier, og Islamic Action Organisation (IAO), støttet vesentlig av sjiaer. Sistnevnte, og andre sjia-dominerte grupper, arrangerte våren 1980 demonstrasjoner til støtte for det nye regimet i Iran etter revolusjonen der. Demonstrasjonene ble slått ned av bahrainske sikkerhetsstyrker, og flere ble drept. Etter dette vokste det fram flere undergrunnsgrupper som iverksatte sabotasjeaksjoner. En av disse var Islamic Front for the Liberation of Bahrain (IFLB), med hovedkvarter i Teheran. Gruppen ble i 1981 beskyldt for å ha planlagt et kupp mot emiren, og for å ville innføre en islamsk republikk i Bahrain. De islamistiske gruppene ble i hovedsak bekjempet, og det ble innført restriksjoner mot sjiaer, som blant annet ikke ble tillatt å gå inn i de væpnede styrker.

Ved selvstendigheten ble den anglo-bahrainske beskyttelsesavtalen erstattet av en vennskapsavtale. Samme år, 1971, inngikk Bahrain en avtale med USA som ga amerikanerne anledning til å leie militære fasiliteter i landet; de tok i praksis over de tidligere britiske marineanleggene. Forbindelsene til Saudi-Arabia ble styrket i 1985 da en broforbindelse mellom de to land ble åpnet. Ved opprettelsen av Golfrådet i 1981 var Bahrain blant grunnleggerne. Bahrains strategisk viktige beliggenhet ble ytterligere understreket under Golfkrigen i 1990–91, da Irak okkuperte Kuwait, og en flernasjonal styrke under ledelse av Saudi-Arabia og USA ble satt inn for å frigjøre Kuwait. Bahrain sluttet seg til koalisjonen som del av en styrke fra Golfrådet, samtidig som militærbasene disponert av USA ble benyttet. Senere i 1991 undertegnet Bahrain og USA en forsvarsavtale.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.