Bahrain utøver en mindre aktiv utenrikspolitikk en nabolandene, men har en verdifull strategiske beligghet, samtidig som landet med sitt lille folketall og begrensede økonomiske ressurser er politisk, økonomisk og militært sårbart – og desto mer avhengig av allierte. Utenrikspolitikken til Bahrain er derfor definert av motsetninger mellom regionale så vel som globale stormakter.

Bahrain ligger i geografisk område av stor strategisk betydning – politisk, økonomisk og militært. Ved Persiabukta har flere stormakter interesser som gjør samarbeid med Bahrain verdifullt. Det gjelder først og fremst landets fremste regionale allierte, Saudi-Arabia, dernest dets geopolitiske allierte, spesielt USA, dernest Storbritannia.

Bahrains direkte sikkerhetsmessige betydning har variert over tid. Forut for selvstendigheten i 1971 var landet et britisk protektorat, og Storbritannia sørget tidlig for kontroll over landet for å sikre sin handelsrute til India, så vel som sine interesser i det senere Irak. Ved selvstendigheten valgte Bahrain å stå utenfor den nye statsdannelsen De forente emirater, og vendte seg mot Saudi-Arabia for samarbeid – og etter hvert militær beskyttelse – samtidig som Bahrain ble med i Golfrådet og det sikkerhetspolitiske samarbeidet der.

Vestlige intersser i Golfen var lenge knyttet til energiforsyning, og til sikre leveranser av olje, inklusive sikre forsyningslinjer. Ikke minst gjaldt dette USA, men på 2000-tallet er USAs energisikkerhet mindre knyttet til Midtøsten. Bahrain har heller ikke hatt petroleumsressurer av betydning for å underbygge sin politiske stilling. Med kunngjorte nye funn i 2018 kan dette imidlertid endre seg om noen år. Derimot har Golfområdet og Bahrain stor strategisk betydning i USAs forhold til Iran og Irak, og konflikten de to landene imellom på slutten av 1900-tallet; deretter situasjonen i Irak på 2000-tallet, og det vedvarende spente forholdet til Iran etter revolusjonen der i 1979.

Bahrain ligger fysisk mellom en av USAs og Vestens viktigste allierte i Golfen, Saudi-Arabia, og dens fremste motstander, Iran. Bahrain er for USA derfor en strategisk plattform for innflytelse i regionen, samtidig som særlig Saudi-Arabia og USA frykter innflytelsen til Iran i Bahrain. USA har derfor etablert militær tilstedeværelse i Bahrain, med sin femte flåte, for å fremme sine interesser. Også Storbriannia har gjenåpnet en flåtebase i landet, i 2016. Bahrain har i hovedsak stilt seg bak amerikanske politikk i regionen. Landet deltok i Golfkrigen i 1990, og deltar, i relativt beskjeden grad, i den flernasjonale kampen mot Den islamske stat (IS) i Irak og Syria, i Operation Inherent Resolve. Bahrain deltar også i den saudisk-ledede, flernasjonale intervensjonen under krigen i Jemen.

Bahrain har som småstat interesse av regional stabilitet, og sluttet seg derfor til det politiske og militære samarbeidet innen Golfrådet (Gulf Co-operation Council, GCC), som et av dets grunnleggere i 1981. Det økonomiske samarbeidet fremmet økt integrasjon nabolandene imellom, ytterligere styrket av det militære samarbeidet. I 1984 ble en felles militær styrke, Peninsula Shield Force, etablert. Bahrain deltok i Golfkrigen i 1990–91 innenfor rammen av denne, og det militær samarbeidet ble forsterket etter krigen. Den sikkerhetspolitiske verdi av denne utenrikspolitikken, og den regionale alliansen, viste seg under opprøret i Bahrain i 2011. Det var enheter fra denne GCC-styrken som da, etter anmodning fra Bahrains regjering, ble satt inn for å bidra til å slå ned demokratiopprøret.

Bahrain deltar også i Den arabiske liga og andre internasjonale fora, og legger vekt på å opprettholde et godt forhold til andre deler av den arabiske verden. Regjeringen framholder også støtte til den palestinske saken som viktig, uten at Bahrain har spilt noen framtredende rolle i Midtøsten-konflikten.

Iraks invasjon og anneksjon av Kuwait i 1990 synliggjorde trusselen de små golfstatene føler fra regionens stormakter, først og fremst Irak og Iran. Mens Irak fremmet territorielle krav mot Kuwait, har Iran gjort det samme mot Bahrain.

Det spesielt nære forholdet til Kuwait og Saudi-Arabia skyldes også at de tre kongedømmene har felles røtter i de samme stammeområdene på Den arabiske halvøy.

Saudi-Arabia: Bahrains utenrikspolitikk handler vesentlig om å opprettholde et nært forhold til den regionale stormakten Saudi-Arabia, som landet også er økonomisk avhengig av: Etter hvert som Bahrains egne oljeforekomster er blitt tømt, importerer landet råolje fra Saudi-Arabia for raffinering og eksport. Bahrain har også inntekter fra saudisk utvinning av forekomster i grenseområdet, og som forvaltes i fellesskap. De økonomiske forholdene ble styrket gjennom åpningen av en broforbindelse mellom Bahrain og Saudi-Arabia i 1986. Forholdet til Saudi-Arabia spesielt, og nabolandene gjennom GCC generelt, er en hovedpilar i Bahrains sikkerhetspolitikk, som særlig er definert av forholdet til Iran.

Iran: Bahrain følger særlig nøye med på utviklingen i Iran, ettersom dette landet har fremmet historiske territorielle krav på Bahrain, og har regionale ambisjoner. Sjahen ga avkall på disse kravene i 1970, men de er blitt gjentatt av det islamistiske regimet som tok makten i den iranske revolusjonen i 1979. Dette er én av grunnene til at bahrainske myndigheter følger situasjonen i Iran. En annen er den støtte Bahrains sjia-aktivister og regimemotstandere kan motta fra Teheran for å fremme sine krav. Frykten i det bahrainske kongehuset er en sjia-revolt støttet av Iran som vil fjerne monarkiet og innføre en islamsk republikk i Bahrain. Dette er også en hovedbegrunnelse for Saudi-Arabias interesse for Bahrains, og Bahrains avhengighet av sikkerhetsgarantier fra Saudi-Arabia og USA. Bahrain tok parti for Irak i den første golfkrigen, mellom Iran og Iran, 1980–88, men havnet i opposisjon til Irak under den andre golfkrigen og frigjøringen av Kuwait i 1991. Forholdet til Iran forbedret seg i andre halvdel av 1990-årene, etter at Iran i 1996 var blitt beskyldt av Bahrains myndigheter for å stå bak et kuppforsøk; Iran skal også ha stått bak et kuppforsøk i 1981, etter at Bahrain hadde valgt å støtte Irak i Golfkrigen. Forbindelser på ambassadørnivå ble etablert i 1999, og kongen av Bahrain besøkte Iran i august 2002; det første besøk av et bahrainsk statsoverhode siden revolusjonen i 1979. Forholdet forverret seg noe igjen som følge av opprøret i Bahrain i 2011.

Qatar: Bahrain har i flere år hatt en territoriell uoverensstemmelse med Qatar over flere øyer, først og fremst øygruppen Hawar. I 1986 kom det til militær konfrontasjon da qatarske militære inntok Fasht al-Dibal for en kort periode, før styrkene ble trukket ut etter mekling fra Saudi-Arabia. Konflikten om Hawar tilspisset seg i 1982, da Bahrain navnga et av sine marinefartøy Hawar; deretter i 1985–86 da landet påbegynte byggingen av en kystvaktstasjon på revet Fasht al-Dibal, hvorpå Qatar sendte styrker for å arrestere arbeiderne. I 1991 fremmet Qatar sitt krav på Hawar-øyene, Fasht al-Dibal og Qitat Jaradah overfor Den internasjonale domstolen i Haag, som avga kjennelse i 2001. Bahrain ble da tilkjent suverenitet over de Hawar, Qater over de øvrige; en kjennelse begge land aksepterte – etter at Bahrain i 1995 først hadde avvist domstolens forsøk på å løse konflikten. Samtidig ble en strid om Zubarah på det qatariske fastlandet, al-Khalifa-dynastiets tidligere hovedstad, avsluttet og området tilkjent Qatar. Samtidig ble grensene mellom landene avklart. Allerede i 1999 avla emiren av Qatar et offisielt besøk i Bahrain, gjengjeldt av emir Hamad året etter – som grunnlag for å bilegge de territorielle konfliktene gjennom domstolen i Haag. Bahrain stilte seg bak De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia da disse innførte en blokade av Qatar i 2017, og forbindelsene til landet ble brutt.

USA: Bahrain har helt siden selvstendigheten i 1971 hatt et nært forhold til USA, som sin nærmeste strategiske allierte ved siden av Saudi-Arabia; samtidig har USA et tett sikkerhetspolitisk samarbeid med Saudi-Arabia og andre golfstater. I 1971 inngikk Bahrain og USA en avtale om amerikansk bruk av Storbritannias tidligere militære anlegg i landet; USA hadde benyttet disse helt siden 1949 ved å leie adgang fra Storbritannia. Avtalen ble formelt avviklet i 1977, men det militære samarbeidet fortsatte. Etter krigen mot Irak i 1991 undertegnet Bahrain en forsvarsavtale med USA som sikret landet adgang til bahrainske havner, og avtalefestet felles militærøvelser. I 1995 stasjonerte USA kampfly i Bahrain som en avskrekking i forhold til Iran. Bahrain bisto USAs angrep på al-Qaida og Taliban i Afghanistan i 2001, blant annet ved å stille en fregatt til disposisjon for redningsoppdrag i Golfen. Forholdet ble forsterket som følge av USAs angrep på Irak i 2003, selv om Bahrain var motstander av angrepet og ikke deltok i operasjonen. USA brukte imidlertid marinebaser i Bahrain, og har etablert hovedkvarter for sin femte flåte der. Bahrain var også ett utgangspunkt for den militære operasjonen mot Den islamske stat (IS) i Irak og Syria i 2014 – Operation Inherent Resolve; en aksjon Bahrain også selv deltok i. I 2004 undertegnet Bahrain og USA en frihandelsavtale. USA kritiserte Bahrains myndigheter for håndteringen av opprøret i 2011, og igjen i 2012 for fortsatte brudd på menneskerettighetene.

Bahrain og Storbritannia har et historisk nært forhold, og har i nyere tid stått sammen i flere sentrale utenrikspolitiske spørsmål. I 2014 ble det inngått en avtale som ga Storbriannia anledning til å etablere en ny militærbase i Bahrain, noe som ble iverksatt i form av en marinebase i 2016.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.