Bahrain ligger i område av stor strategisk betydning – politisk, økonomisk og militært – og hvor særlig USA har store interesser, framfor alt knyttet til landets energisikkerhet, og dets forhold til Iran og Irak. Bahrain ligger fysisk mellom en av Vestens viktigste allierte i Golfen, Saudi-Arabia, og den fremste motstanderen, Iran. I motsetning til nabolandene har imidlertid ikke Bahrain lenger petroleumsreserver av en størrelsesorden at det gjør landet interessant for omverdenen. I regionen har den politiske utviklingen i Bahrain interesse, fordi landet har en flertall av sjiaer som har gått i spissen for politiske reformer, samtidig som det – i likhet med de andre monarkiene i Golfen – er styrt av et sunnier. Det spesielt nære forholdet til Kuwait og Saudi-Arabia skyldes ikke minst at de tre kongedømmene har felles røtter i de samme stammeområdene på Den arabiske halvøy.

Bahrain har småstat interesse av regional stabilitet, og sluttet seg derfor til det politiske og militære samarbeidet innen Golfrådet (Gulf Co-operation Council, GCC), som et av rådets grunnleggere i 1981. Det økonomiske samarbeidet fremmet økt integrasjon nabolandene imellom, og dette ble styrket av det militære samarbeidet. I 1984 ble en felles militær styrke, Peninsula Shield Force, etablert. Bahrain deltok i Golfkrigen 1990–91 innenfor rammen av denne, og det militær samarbeidet ble forsterket etter krigen. Det var enheter fra denne styrken som ble satt inn i Bahrain i mars 2011, etter anmodning fra landets regjering, for å bidra til å slå ned demokratiopprøret. Bahrain deltar også i Arabiske liga og andre internasjonale fora, og legger vekt på å opprettholde et godt forhold til andre deler av den arabiske verden. Regjeringen framholder også støtte til den palestinske saken som viktig, uten at Bahrain har spilt noen framtredende rolle i Midtøsten-konflikten.

Iraks invasjon og anneksjon av Kuwait i 1990 synliggjorde trusselen de små golfstatene føler fra regionens stormakter, først og fremst Irak og Iran. Mens Irak fremmet territorielle krav mot Kuwait, har Iran gjort det samme mot Bahrain.

Saudi-Arabia: Bahrains utenrikspolitikk handler vesentlig om å opprettholde et nært forhold til den regionale stormakten Saudi-Arabia, som landet også er økonomisk avhengig av: Etter hvert som Bahrains egne oljeforekomster er blitt utvunnet, importerer landet råolje fra Saudi-Arabia for raffinering og eksport. Bahrain har også inntekter fra saudisk utvinning av forekomster i grenseområdet, og som forvaltes i fellesskap. En tilsvarende problemstilling – med irakiske krav på omstridte områder rike på olje – var en del av Iraks begrunnelse for å invadere Kuwait i 1990. De økonomiske forholdene ble også styrket gjennom åpningen av en broforbindelse mellom Bahrain og Saudi-Arabia i 1986. Forholdet til Saudi-Arabia spesielt, og nabolandene gjennom GCC generelt, er en hovedpilar i Bahrains sikkerhetspolitikk, som særlig er knyttet til Iran.

Iran: Bahrain følger særlig nøye med på utviklingen i Iran, ettersom landet har fremmet historiske territorielle krav på Bahrain, og har regionale ambisjoner. Sjahen ga avkall på disse kravene i 1970, men de er blitt gjentatt av det islamistiske regimet som tok makten i den iranske revolusjonen i 1979. Dette er én av grunnene til at bahrainske myndigheter følger nøye med i situasjonen i Iran. En annen er den mulige støtte landets sjia-aktivister kan få fra Teheran for å fremme sine krav; frykten i det bahrainske kongehuset er en sjia-revolt støttet av Iran som vil fjerne monarkiet og innføre en islamsk republikk i Bahrain. Det var særlig denne frykten som førte til at regjeringen slo ned demonstrasjonene som krevde demokrati vinteren 2011; enkelte sjia-grupper tok da til orde for innføring av republikk, og myndighetene beskyldte Iran for å stå bak – noe det ikke er funnet belegg for. Bahrain tok parti for Irak i den første golfkrigen, mellom Iran og Iran, 1980–88, men havnet i opposisjon til Irak under den andre golfkrigen og frigjøringen av Kuwait i 1991. Forholdet til Iran forbedret seg i andre halvdel av 1990-årene, etter at Iran i 1996 var blitt beskyldt av Bahrains myndigheter for å stå bak et kuppforsøk; Iran skal også ha stått bak et kuppforsøk i 1981 – etter at Bahrain hadde valgt å støtte Irak i Golfkrigen. Forbindelser på ambassadørnivå ble etablert i 1999, og kongen av Bahrain besøkte Iran i august 2002; det første besøk av et bahrainsk statsoverhode siden revolusjonen i 1979. Forholdet forverret seg noe igjen som følge av opprøret i Bahrain i 2011. Iran reagerte i 2012 negativt overfor Bahrain på forslag om å omdanne GCC til en union, med sterkere politisk, økonomisk og militær koordinering, med en union mellom Bahrain og Saudi-Arabia som en start.

Qatar: Bahrain har i flere år hatt en territoriell uoverensstemmelse med Qatar over flere øyer, først og fremst øygruppen Hawar. I 1986 kom det til militær konfrontasjon da qatarske militære inntok Fasht al-Dibal for en kort periode, før styrkene ble trukket ut etter mekling fra Saudi-Arabia. Konflikten om Hawar tilspisset seg i 1982, da Bahrain navnga et av sine marinefartøy Hawar; deretter i 1985–86 da landet påbegynte byggingen av en kystvaktstasjon på revet Fasht al-Dibal, hvorpå Qatar sendte styrker for å arrestere arbeiderne. I 1991 fremmet Qatar sitt krav på Hawar-øyene,  Fasht al-Dibal og Qitat Jaradah overfor Den internasjonale domstolen i Haag, som avga kjennelse i 2001. Bahrain ble da tilkjent suverenitet over de Hawar, Qater over de øvrige; en kjennelse begge land aksepterte – etter at Bahrain i 1995 først hadde avvist domstolens forsøk på å løse konflikten. Samtidig ble en strid om Zubarah på det qatariske fastlandet, al-Khalifa-dynastiets tidligere hovedstad, avsluttet og området tilkjent Qatar. Samtidig ble grensene mellom landene avklart. Allerede i 1999 avla emiren av Qatar et offisielt besøk i Bahrain, gjengjeldt av emir Hamad året etter – som grunnlag for å bilegge de territorielle konfliktene gjennom domstolen i Haag.

USA: Bahrain har helt siden selvstendigheten i 1971 hatt et nært forhold til USA, som sin nærmeste strategiske allierte ved siden av Saudi-Arabia; samtidig har USA et tett sikkerhetspolitisk samarbeid med Saudi-Arabia og andre golfstater. I 1971 inngikk Bahrain og USA en avtale om amerikansk bruk av Storbritannias tidligere militære anlegg i landet; USA hadde benyttet disse helt siden 1949 ved å leie adgang fra Storbritannia. Avtalen ble formelt avviklet i 1977, men det militære samarbeidet fortsatte. Etter krigen mot Irak i 1991 undertegnet Bahrain en forsvarsavtale med USA som sikret landet adgang til bahrainske havner, og avtalefestet felles militærøvelser. I 1995 stasjonerte USA kampfly i Bahrain som en avskrekking i forhold til Iran. Bahrain bisto USAs angrep på al-Qaida og Taliban i Afghanistan i 2001, blant annet ved å stille en fregatt til disposisjon for redningsoppdrag i Golfen. Forholdet ble forsterket som følge av USAs angrep på Irak i 2003, selv om Bahrain var motstander av angrepet og ikke deltok i operasjonen. USA brukte imidlertid marinebaser i Bahrain, og har etablert hovedkvarter for sin femte flåte der. Bahrain var også ett utgangspunkt for den militære operasjonen mot Den islamske stat (IS) i Irak og Syria i 2014 – Operation Inherent Resolve; en aksjon Bahrain også selv deltok i. I 2004 undertegnet Bahrain og USA en frihandelsavtale. USA kritiserte Bahrains myndigheter for håndteringen av opprøret i 2011, og igjen i 2012 for fortsatte brudd på menneskerettighetene.

Bahrain og Storbritannia har et historisk nært forhold, og har i nyere tid stått sammen i flere sentrale utenrikspolitiske spørsmål. I 2014 inngikk de to land en avtale som ga Storbriannia anledning til å etablere en ny militær base i Midtøsten, lokalisert til Bahrain.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.