Pelagianisme er en retning innenfor kristendommen som lærer at mennesket, uten Guds nåde, i kraft av sin frie vilje, er i stand til å ta de første skritt i retning av frelsen. Ifølge pelagianismen er mennesket i stand til å følge Jesu bud og eksempel og leve uten synd. Nåden forstås som en ytre hjelp til dette, på samme måte som skapelsen, åpenbaringen og syndenes forlatelse, men den hjelper ikke menneskets frihet i seg selv, og den frie viljen er i stand til å foreta moralske og riktige valg som gjør det fortjent til evig liv.

Faktaboks

Uttale
pelagianˈisme

Retningen har navn etter Pelagius (354–427), selv om hans disippel Julian av Eclanum (380–455) spilte en vel så viktig rolle i utformingen av retningen.

Historikk

Julian av Eclanum ble fordømt av en synode i Karthago i 411, mens Pelagius, som reiste til Orienten, ble frikjent for anklagene mot ham ved en synode i Diospolis i 415. Pave Innocens fordømte Pelagius og Julian i 417. Hans etterfølger Zosimus hevet fordømmelsen samme år, men lot seg deretter overbevise av de afrikanske biskopene til å skifte side. Etter 418 fortsatte debatten i kontroversen mellom Julian og Augustin. For pelagianerne var Augustins syn på arvesynden og predestinasjonen en form for manikeisme og en oppfordring til moralsk likegyldighet.

Etter Augustins død ble pelagianisme et stikkord som betegner alle som understreker menneskets frie vilje og dermed blir ansett for å være «fiender av Guds nåde». Selv om kirkemøtet i Orange 529 fant frem til en løsning, pågikk debatten om forholdet mellom nåden og den frie vilje gjennom hele middelalderen og flammet opp igjen ved reformasjonen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg