Pelagianisme, retning innenfor kristendommen, navn etter Pelagius, selv om hans disippel Julian av Eclanum (380–455) spilte en vel så viktig rolle i utformingen av retningen.

Pelagius ser ut til å ha lært at mennesket, uten Guds nåde, i kraft av sin frie vilje, er i stand til å ta de første skritt i retning av frelsen; mennesket er i stand til å følge Kristi bud og eksempel og leve uten synd. Nåden er en ytre hjelp til dette, på samme måte som skapelsen, åpenbaringen og syndenes forlatelse, men den hjelper ikke menneskets frihet i seg selv, og den frie vilje er i stand til å foreta moralske og riktige valg som gjør det fortjent til evig liv.

Julian ble fordømt av en synode i Kartago 411, mens Pelagius, som reiste til Orienten, ble frikjent for anklagene mot ham ved en synode i Diospolis 415. Pave Innocens fordømte Pelagius og Julian 417. Hans etterfølger Zosimus hevet fordømmelsen samme år, men lot seg deretter overbevise av de afrikanske biskopene til å skifte side. Etter 418 fortsatte debatten i kontroversen mellom Julian og Augustin. For pelagianerne var Augustins syn på arvesynden og predestinasjonen en form for manikeisme og en oppfordring til moralsk likegyldighet.

Etter Augustins død ble pelagianisme et stikkord som betegner alle som understreker menneskets frie vilje og dermed blir ansett for å være «fiender av Guds nåde». Selv om kirkemøtet i Orange 529 fant frem til en løsning, pågikk debatten om forholdet mellom nåden og den frie vilje gjennom hele middelalderen og flammet opp igjen ved reformasjonen.

Se også semi-pelagianisme.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.