Romersk byste av Marcus Tullius Cicero

. fri

Marcus Tullius Cicero, romersk politiker, advokat og forfatter. Skrifter som er bevart og kan leses i dag inkluderer, i tillegg til 58 politiske taler og rettstaler, bøker om retorikk, moralfilosofi, statsteori, erkjennelsesteori og teologi, samt diktning, oversettelser og ca. 900 brev. Noen av disse er omtalt i artikkelen Skrifter av Cicero.

Cicero ble født i Arpinum, en liten by øst for Roma. Det romerske samfunnet var delt inn i klasser, og Ciceros familie var equites, ”riddere”, noe som innebar at den var velstående, men at mannlige medlemmer ikke hadde pleid å være romerske senatorer. Marcus og broren Quintus fikk, som det var vanlig for bedremannsbarn, en skolegang som inkluderte allmenndannelse, gresk og latinsk språk og litteratur og en omfattende trening i retorikk. Skolegangen ble fulgt av det som med et moderne begrep er blitt kalt tirocinium fori, ”læretid på torget”. Dette innebar at en tenåringsgutt fulgte en borger som var aktiv i styre og stell, i Ciceros tilfelle juristen Scaevola, i hans daglige virke på torget i Roma. Som ung voksen studerte Cicero, slik det også var vanlig i den romerske eliten, filosofi, med de greske filosofene Faidros og Filon fra Larissa.

Cicero var aktiv i romersk samfunnsliv fra og med slutten av 80-tallet fvt. Han ble først kjent for rettstalen For Roscius (80 fvt.). Etter en lengre studiereise i Hellas giftet han seg i 77 med Terentia, en velstående kvinne av god familie. De to fikk datteren Tullia i 76 og sønnen Marcus i 65 fvt. Cicero hadde sitt første høyere embede som kvestor (finansansvarlig) i den romerske provinsen Sicilia i 75 fvt. Han gjorde trolig en god jobb, for i 70 ble han bedt av sicilianerne om å stille Verres, som hadde vært deres guvernør fra 73 til 71 fvt., for retten for korrupt embedsførsel. (I det romerske systemet var det bare romerske borgere som kunne reise saker.) Cicero sa ja, vant en knusende seier, og var heretter Romas ledende advokat.

En romersk politisk karriere fulgte den såkalte embedsstigen, cursus honorum. Dette var en serie ettårige stillinger som man kunne velges til når man hadde nådd en bestemt alder. Cicero var edil i 69, pretor i 66 og konsul i 63 fvt., hver gang i det første år han etter loven kunne ha embedet. Dette var bemerkelsesverdig, særlig fordi han var en novus homo, en nykommer: den første fra sin familie til å gjøre en politisk karriere. Et svært dramatisk innslag i Ciceros år som konsul var hans avsløring av kupplanene til den romerske adelsmannen Catilina. I den forbindelse gjennomførte Cicero flere summariske og dermed lovstridige henrettelser. Dette gjorde ham omstridt. De Fire talene mot Catilina satte han i omløp tre år senere, i 60 fvt., for å gi sin versjon av hendelsene. Den første av disse er blitt mye brukt som latinskolepensum, siden den er både spennende og, har man ment, oppbyggelig som eksempel på at ord kan være sterkere enn våpen. Han måtte likevel i eksil i Hellas fra 58 til 57 fvt.

I 59 hadde tre romerske politikere og generaler, deriblant Caesar og Pompeius, inngått forbund: Det første triumvirat. I de neste seks årene var det triumvirene som styrte Roma, og dette er den første av to perioder der Cicero var lite politisk aktiv. Tida brukte han dels til å skrive om retorikk og filosofi (Om taleren, Om staten og Om lovene; latinske titler De oratore, De re publica, De legibus), dels til å tale i retten. Forsvarstalen For Caelius fra 56 var i antikken blant Ciceros mest leste fordi den både er humoristisk og tar opp sakens prinsipielle sider. Cicero begynner med å uttrykke medfølelse for juryen, som må ofre en fridag på grunn av et ”vidløftig kvinnfolk” (muliebris libido). Deretter hevder han i forsvaret av klienten at de gamle romernes syn på sømmelighet er avleggs.

Fra sommeren 51 til sommeren 50 fvt. var Cicero guvernør i provinsen Cilicia (i dagens Tyrkia). Han ville heller være i begivenhetenes sentrum, i Roma, men ble utkommandert mot sin vilje (det var mangel på provinsadministratorer). I 49 fvt. brøt det ut borgerkrig mellom Caesar og hans styrker på den ene siden, og på den andre senatspartiet ledet av Pompeius. Cicero hadde både i taler og filosofiske tekster framstått som en forsvarer av republikkens institusjoner med senat, folkeforsamling og årlig valgte embedsmenn. Han ble derfor med senatorene da disse reiste til Hellas for å organisere motstanden mot Caesar. Men han gjorde det uten særlig entusiasme, blant annet på grunn av tidligere erfaringer med Pompeius.

Pompeius ble drept i 48 fvt., og Cicero fikk lov til å komme hjem av den nye makthaveren, Caesar. Nå fulgte en ny periode der det var vanskelig for Cicero å gjøre seg gjeldende i romersk politikk. I tiden fra 46 til 44 fvt. skrev han filosofiske verker: om erkjennelsesteori (Academica) og etikk (Om det høyeste gode og onde, Samtaler på Tusculum og Om pliktene; latinske titler De finibus bonorum et malorum, Tusculanae Disputationes og De officiis), og om teologi, som i antikk filosofi hørte inn under faget fysikk (Om gudene, latinsk tittel De natura deorum). To slepne moralfilosofiske essay, Om alderdommen og Om vennskap (De senectute og De amicitia), stammer også fra denne tida. Ved siden av de filosofiske verkene skrev Cicero også to bøker om retorikk, Brutus og Orator. Det første er en historisk oversikt over romerske talere fram til og inkludert Cicero selv, det andre dekker noe av det samme stoffet som den tidligere De oratore, og er i tillegg et forsvar for Ciceros stil, som var blitt kritisert for å være svulstig (såkalt asiansk).

 I 46 fvt. kom det til skilsmisse mellom Terentia og Cicero. Bakgrunnen skal ha vært hans misnøye med hennes styring av deres felles økonomi. Han giftet seg på nytt med Publilia, en langt yngre, velstående kvinne som han var verge for, men ekteskapet varte bare noen måneder.

I mars 44 fvt. ble Caesar drept. I maktkampene som fulgte var Cicero på nytt aktiv, blant annet med de fjorten Filippiske taler, en serie til dels kraftige utspill mot Caesars tidligere general Marcus Antonius. (Betegnelsen De filippiske stammer fra Cicero selv og henspiller på den greske taleren Demosthenes’ taler mot kong Filip av Makedonia.) Antonius gjorde så felles sak med Caesars grandnevø Octavian. Cicero var en av de mange som de bestemte å ta av dage. Mordet ble utført den 7. desember 43 fvt.

Cicero er et av de få menneskene i antikken som det er mulig å fylle en biografi om, og for et allment publikum kan Wilfried Strohs Cicero: Redner, Staatsmann, Philosoph (2008) anbefales. En introduksjon til Ciceros verker finnes i Conte (1994), Latin Literature: A History. Talen For Caelius og to av de fire mot Catilina finnes på norsk i Vestrheim og Østmoe (2008), Klassisk talekunst. Den første mot Catilina er også oversatt av Mørland (1971).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

9. juni 2012 skrev Alf Andreas Bø

Jeg reagerer på det dette avsnittet:



"Cicero kalte seg selv tilhenger av Platons lære, men tok i virkeligheten hva han fant riktig fra de forskjellige skoler og bør kalles eklektiker"



Cicero avviser Platons idelære og kan derfor neppe kalles "tilhenger av Platons lære". I den grad han bekjenner seg "Platons lære"gjelder det den akademiske skolen etter Arkhesilaos og Karneades. (se "Academica" eller "Lucullus" II, 7-8). Det er ikke uten videre åpenbart at Cicero selv tilkjenner seg den akademiske skolen, men denne passasjen i "Academica" gjør at det virker tvilsomt om Cicero "bør kalles eklektiker" som det står i SNL's tekst.



Jeg er klar over at mange anser Cicero som en eklektiker, men mitt poeng er at det finnes belegg for å hevde at han er akademiker, i hvert fall når det kommer til epietsemologien.

(se for øvrig H. Slaattelid 1995, Cicero: "Retorikk og filosofi" Det Norske Samlaget, ss. 9, 70, 156-7). Foreslår derfor at det heller burde stå noe slikt som "Cicero blir av mange forstått som eklektiker, men dette er omstridt da han av enkelte forstås som en tilhenger av den akademiske skolen".

13. juni 2012 skrev Tor Ivar Østmoe

Liten respons på kommentaren over fra fagansvarlig:



Takk for kommentar! Du har rett i at teksten bør presisres, og det kommer til å bli gjort.

Som den står får teksten likevel fram noe viktig som ikke helt kommer med i omskrivningsforslaget, nemlig at vi må skille mellom Ciceros egen selvpresentasjon og vår analyse i dag av hvilke skoler han hører til.



En annen ting er du inne på selv, at det egentlig bare er i

epistemologien at tilknytningen til akademikerskolen er spesielt klar. I moralfilosofien i De officiis bruker Cicero stoikeren Panaitios. Derfor synes jeg igrunnen at det kan stå at Cicero er eklektiker.



Men du har altså helt rett i at avsnittet bør presises.



med beste hilsen

Tor Ivar Østmoe

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.