Makpelahulen

Navnet Makpela betyr "Den dobbelte (hulen)". Navnet kan ha oppstått enten fordi den lå på to plan, eller fordi den var gravstedet for ektepar. Makpelahulen skal inneholde gravene til nesten alle jødedommens stamfedre og stammødre: Abraham og Sara, Isak og Rebekka, Jakob og Lea. (Rakel ligger i følge tradisjonen begravet i Betlehem.) Rabbinerne lærer at også Adam og Eva ligger her (Pirke Rav Eliezer 36; Zohar 1,128 a–b; Talmud, Eruvim 53a). I jødisk fortellertradisjon (midrash) og kabbala er hulene også inngangen til Edens hage hage (Zohar, vers 127).

Byen Hebrons alternative hebraiske navn, Kiryat Arba (De fires by) er basert på forestillingen om at fire par ligger begravet der. Det finnes også en oppfatning om at også Esaus hode er begravet sammen med de andre (Targum Yonatan, 1. Genesis 50,13). Det er ulike jødiske tradisjoner for hvor Jakobs sønn Josef er begravet. I henhold til både Talmud og Josva 24,32, ble han begravet i Nablus/Sikem. Men en alternativ tradisjon hevder at også Josef er begravet i Hebron. Også muslimsk tradisjon har forskjellige oppfatninger av hvor Josef er begravet. Den vanligste er at Josefs grav ligger i Hebron.

Jøder har gjennom alle tider ønsket å oppsøke dette hellige stedet, men å besøke selve hulene har vært ansett som forbudt og farlig. Kun en kjent kabbalist (rabbi Avraham Azuli, kalt Hesed l'Avraham, skal for rundt tre hundre år siden ha gjort det og overlevet. Ifølge tradisjonen ligger patriarkene bare i en slags søvn og kan fremdeles hjelpe sine etterkommere.

Bygningen over hulene ble opprinnelig bygget under Herodes den store (cirka 73 fvt. – 4 fvt.) og er den eldste jødiske religiøse bygningen som fremdeles fungerer som bønnested. Det er fremdeles ukjent hvor den opprinnelige inngangen til hulene kan ha ligget. Bygningens midtparti lå lenge under åpen himmel, men ble etter hvert mer eller mindre overbygget.

Da området var underlagt det bysantinske rike ble det innredet en kirke i bygningens ene ende. Denne ble senere ødelagt. Etter den muslimske erobringen av Hebron i 637, ble det bygget en moské og stedet erklært som muslimsk helligdom. Jøder hadde ikke adgang til bygningen eller hulene under. På 900-tallet reiste muslimene en bygning over det de anså å være Josefs grav i den opprinnelige bygningens syd-vestre hjørne. Denne ble senere kalt kala, borgen. Under korsfarerne på 1100-tallet ble bygningene igjen omgjort til kirke, og både muslimer og jøder ble nektet adgang til stedet.

Inngangen til hulene var lenge ukjent, men ble gjenoppdaget på 1100-tallet. I 1163 skal en kristen munk ha funnet en gang som ledet til et rundt rom, der en stor flat stein i gulvet ledet til hulene under. Ifølge jødiske kilder fra 1100-tallet skal det ha vært tre huler. Munken skal ha funnet menneskebein i hulen, noe som ble tydet som bevis på at de jødiske patriarkene faktisk var begravet her.

Like etter, i 1188, under Saladin, ble stedet igjen omgjort til en moské, men kristne fikk fortsette å be på stedet. Passasjen ned til selve hulene ble stengt, men det ble laget et lite hull ned til det runde rommet, og dette ble dekket med en rist og markert med en baldakin. Bygningen fikk nå minareter i alle fire hjørner, hvorav to fremdeles eksisterer.

Bygningen omfatter nå flere rom og korridorer og flere innganger. Noen områder ligger under åpen himmel. Den inneholder til sammen seks gravmmæler (kenotafer), fordelt på flere rom, viet til de ulike bibelske stamfedre og stammødre som skal være begravet i hulene. Den omfatter også en moske.

Etter første verdenskrig, i det daværende britiske mandatområdet Palestina, ga britene jøder kun en svært begrenset adgang til Makpelabygningen. Etter massakren i Hebron i 1929, da 67 jøder ble drept og 58 såret, ble dette enda strengere regulert. Etter opprettelsen av staten Israel i 1948 kom Vestbredden under jordansk kontroll, og jøder hadde ikke adgang til sine hellige steder i området.

Først da området kom under israelsk kontroll, etter seksdagerskrigen i 1967, kunne en jødisk rabbiner igjen besøke bygningen. Den israelske forsvarsministeren, Moshe Dayan, ønsket å få undersøkt inngangen til hulene, og sendte en tynn tolvårig jente med lommelykt ned gjennom den smale åpningen under risten i gulvet i moskeen. Hun kom ned i det underjordiske rommet, men fant ikke inngangen til hulene. Hun fant imidlertid både den underjordiske korridoren og trappen opp til bygningen over.

Både byen Hebron, selve Makpelahulen og bygningen over skulle vise seg å bli et sterkt omstridt område, siden både muslimer og religiøse jøder anser området som sitt. Det har vært mange gjensidige provokasjoner og voldelige sammenstøt både i byen Hebron og rundt Patriarkenes grav/Ibrahimmoskeen. Både jøder og muslimer har mistet livet i disse sammenstøtene, og jødiske hellige bøker er blitt ødelagt. Den 25. februar 1994 utførte den jødiske ekstremisten Baruch Goldstein en massakre i Ibrahimmoskeen, der 29 palestinere ble drept. Hele området er derfor svært strengt bevoktet.

Store deler av bygningen er fremdeles under administrasjon av den muslimske stiftelsen Waqf. Etter de mange sammenstøtene har nå jøder og muslimer en strengt regulert adgang til både å besøke og til å holde gudstjenester på stedet. Jøder og muslimer har separate innganger.

Det største rommet, som muslimene har innrettet som moské og som jøder kaller Ohel Yitzhak, omfatter minnesmerkene over Isak og Rebekka. Dette rommet er åpent for jøder kun ti dager i året. I andre rom har jøder innrettet bønne- og studierom. Ifølge en gammel jødisk tradisjon har bønner fremført ved Makpelahulen en spesiell betydning, spesielt i forbindelse med valg av partner. Mange strengt ortodokse jøder ønsker derfor å gifte seg her.

Av respekt for de døde er adgangen til selve hulene ikke åpen for besøkende.

Israel har lenge ønsket å innlemme Makpelahulen blant sine religiøse minnesmerker. Men sommeren 2017 bestemt UNESCO, mot Israels sterke protester, at Hebrons gamleby, som omfatter Makpelahulen/Ibrahimmoskeen skulle settes på Palestinas del av verdensarvlisten. 12 land stemte for, 3 land stemte mot og 6 land stemte ikke.