fellesbetegnelse for produkter fremstilt av masser som inneholder leire eller leirelignende materialer og gjort holdbare ved brenning. Som råstoffer anvendes foruten leire og kaolin (eng. china clay) en rekke naturlige eller raffinerte mineraler og et stort antall kjemikalier, særlig metalloksider. Tilberedningen av masser, glasurer og farger er til dels forskjellig for de enkelte produksjonsgrupper. Felles for samtlige er at råstoffene anvendes i finkornet form og at massene gjennomgår en omhyggelig homogenisering, som regel under tilsetning av vann. Ved håndverksmessig fremstilling kan dette fremdeles foregå med håndkraft, som røring, elting osv., men det er vanlig med en viss mekanisering. I den industrielle produksjon er tatt i bruk et omfattende utstyr av blande- og eltemaskiner. Det er spesialfabrikker for glasurer, farger osv.
Fremstilling
Hovedtrekkene i fremstillingen av keramikk er formgivning, tørking, glasering og dekorering, samt flere brenninger. Som håndverk hører fremstillingen av keramikk med blant de eldste menneskelige ferdigheter. Leirkar er kjent allerede fra tidlige steinalderkulturer, og mange av de opprinnelige metoder er fremdeles i bruk. Det viktigste hjelpemiddel i formgivningen er dreieskiven (pottemakerhjulet), hvor karene formes med hendene, dreies av bløt, plastisk leire og praktisk talt uten bruk av verktøy. Etter avpussing kan gjenstandene i halvtørr tilstand dekoreres med begitting (fr. engobe, eng. slip), hvit eller farget leire opprørt med vann til en flytende «velling», eller også uten dette tørkes for å gjennomgå en første brenning, oftest i ca. 900–1000 °C. Etter brenningen kan overflaten dekoreres med såkalte underglasurfarger og gjenstandene deretter overtrekkes med en gjennomsiktig glasur. Det anvendes også transparente, fargede glasurer og hvite eller fargede, dekkende glasurer – de siste dekoreres gjerne med overglasurfarger. Glasur og farger bringes til å smelte og binde til godset i en ny brenning, glasurbrenningen.
Den håndverksmessige metode er mest anvendt i fremstillingen av leirgods, ekte fajanse og steingods. Den industrielle produksjon omfatter særlig hvit fajanse, flint og forskjellige typer av porselen. Den typiske produksjonsform er utstrakt anvendelse av manuelt arbeid i forbindelse med delvis automatisk maskineri. Helautomatisk produksjon er kommet til utvikling i de seneste år og fortrinnsvis i større industrienheter. Ved den vanlige industrielle fremstilling av servisevarer o.l. foregår formgivningen overveiende ved anvendelse av gipsformer støpt over modell. Dekoren kan være i engobe, under- eller overglasurfarger, vesentlig basert på sjablon, stempel- eller trykkmetoder av meget høy teknisk fullkommenhet. Ved siden av disse brukes også en del håndmalt dekor for mer eksklusive typer. Det anvendes både under- og overglasurdekor. Den første er den mest holdbare, mens den siste, hvor fargene brennes fast på glasuren ved relativt lav temperatur, har et rikere fargeregister.
Til keramiske produkter regnes en lang rekke typer for mer teknisk anvendelse (se tabellen), hvor de mange arter fordeler seg etter godsets egenskaper. Det skjelnes mellom lavbrent porøst gods og høybrent sintret gods, innenfor disse grupper igjen mellom hvitt og farget gods. Denne inndeling faller sammen med den alminnelige avgrensning av de enkelte bedrifters virkeområder. Det eksisterer en rekke overgangstyper i grenseområdene mellom de her angitte hovedgrupper. Produktenes bruksmessige styrke er gjennomgående økende med brenningstemperaturen.
Utdanning
Se keramisk dekoratør og keramisk former.
Historikk
Keramikk har spilt en betydelig rolle i brukskunsten innenfor de fleste kulturkretser. Europeisk keramikk fikk allerede i oldtiden rike impulser fra Egypt, Persia, Babylonia og andre vestasiatiske land, dels via Hellas (Kreta, Mykene), dels ved arabisk påvirkning, særlig over Spania. Hellenske impulser influerte den lokale pottemakerkunst i Italia før romertiden (etruskere, italikere, sikuler) og møttes i renessansens begynnelse av spansk-maurisk påvirkning i en storartet blomstring. Fra de mange tilvirkningssteder i Italia (Faenza – Deruta o.a.) bredte fajansekunsten seg på 1500- og 1600-tallet over resten av Europa som en forløper for porselenet. Kinesisk keramikk, og særlig porselenet, har vært beundret og etterlignet i mange hundre år. Porselenets hemmelighet ble omsider oppdaget av J. F. Böttger i Meissen tidlig på 1700-tallet.
I Skandinavia har keramikk i historisk tid blomstret rikt, med størst utbredelse i Danmark og Sverige, mens det i Norge vesentlig var Herrebøe-fajansen og den trønderske pottemakerkunst som hevdet seg. I nyere tid har skandinavisk keramikk vunnet stadig større anerkjennelse. På senere års verdensutstillinger og internasjonale mønstringer har norske keramikere oppnådd høye utmerkelser. Se også porselen, fajanse, majolika og pottemaker.
Typer
Porøst gods
| Farget leirgods (omkring 1000 °C) |
| Teglvarer og ildfaste produkter for teknisk bruk |
| Terrakotta (uglasert) |
| Keramikk (i engere betydning) |
| Fajanse (ekte), f.eks. persisk, italiensk, norsk (Herrebøe) |
| Majolika, f.eks. spansk-maurisk, italiensk |
| Leirvarer (pottemakervarer) |
| Hvitt leirgods (1000–1200 °C) |
| Hvit fajanse |
| Flint |
| «Steintøy» (vanlig, men mindre korrekt betegnelse for ovenstående) |
Sintret gods
| Farget sintergods (1100–1400 °C) |
| Klinker (jernholdige, sterkt brunbrente leirer) |
| Steingods |
| Hvitt sintergods (1100–1450 °C) |
| Fritteporselen, f.eks. Gammel Sèvres, lavbrent |
| Benporselen (eng. bone china), lavbrent |
| Vitreous china, lavbrent |
| Feltspatporselen (ekte porselen), høybrent |
Brenningstemperaturen er angitt ved de enkelte hovedgruppene