Steingods med relieff og glasur utført ved eget verksted rundt 1960.
Erik Pløen.
Erik Pløen var en av frontfigurene i moderne norsk keramikk. Han hadde et usedvanlig variert kunstnerskap der han hele tiden eksperimenterte med nye former og glasurer. Pløens arbeider kjennetegnes først og fremst av en stor skulptural forståelse.
16 år gammel begynte Erik Pløen i keramikerlære på Schneider & Knutzen keramikkverksted. Den første tiden opplevde han som vanskelig, men lærerik. Ved årsskiftet 1943/1944 sluttet Pløen ved Schneider & Knutzen, og han etablerte eget verksted på Høn i Asker i 1946.
To år senere flyttet han til Espa i Stange, der han og medarbeiderne produserte tinnglasert leirgods. Pågangen ble stor og Pløens funksjon ble av mer administrativ art. Arbeidstiden gikk etter hvert til bokføring og pakking av varer. Han gikk han lei av situasjonen og omkring 1956 tok han et sabbatsår for å eksperimentere med steingodskeramikk.
Høsten 1957 sendte Pløen inn sin første kolleksjon steingodsarbeider til høstmønstringen til Foreningen Brukskunst. Hele kolleksjonen ble antatt. Senere ble den vist på den fellesskandinaviske utstillingen «Formes Scandinaves» på Louvre i Paris i 1958.
De tidligste av Pløens steingodsarbeider hadde paralleller til Axel Salto og Kåre Berven Fjeldsaas. Etter hvert rettet interessen hans seg mot kraftige dreide og håndmodellerte former. Dekoren ble risset inn i det rå godset og glasurene som ble brukt var oftest i blå, grønne og rødbrune jordfarger.
Iherdig arbeid og utstillingsvirksomhet gjorde at det meste gikk Erik Pløens vei de påfølgende årene. Det store gjennombruddet kom med separatutstillingen på Norway Designs i Oslo 1959. Det samme året fikk han Statens stipend for brukskunstnere og Georg Jensen Inc. i New York lanserte hans arbeider på det amerikanske markedet. Internasjonal anerkjennelse fikk Pløen i 1961 da han mottok den prestisjetunge, skandinaviske Lunningprisen. Som følge av prisen fikk han hospitantplass på kjemiavdelingen ved Den Kongelige Porcelainsfabrik i København.
I 1963 ble Pløen invitert til å være gjesteprofessor ved Midway Studio på University of Chicago. Der eksperimentere han med brenning av steingods i gassovn. Til forskjell fra elektrisk ovn som kom opp i en temperatur av 1270 grader kunne han nå brenne helt opp til 1380 grader. Dette resulterte i at han kunne redusere lufttilførselen under brenningen, noe som ga store utslag på glasurenes fargevirkninger.
Etter at Pløen kom hjem fra USA i 1964 gikk han til innkjøp av en gassovn og tok i bruk nye glasurer. Han blandet også aske etter hardtre i glasurene sine. Metoden var usikker og resultatene varierte. Mye måtte kasseres, mens enkelte arbeider holdt veldig høy kvalitet.
Vase i steingods produsert i eget verksted rundt 1977.
På slutten av 1960-tallet og spesielt tidlig på 1970-tallet ble Erik Pløens keramikk mindre symmetrisk. De formmessige kvalitetene ble viktigere, og han brukte mer tid på hver enkelt ting. Han strevet for å oppnå bedre resultater og fant hele tiden nye måter på hvordan han bearbeidet keramikkens flater. Både med tanke på tekstur og glasurens virkninger. Pløens keramiske former ble mer oppbrutte, og delvis fragmenterte. Keramikken var blitt skulpturale objekter der funksjonen var irrelevant.
Erik Pløens idé om en årlig ujuryert utstilling på Galleri F 15 på Jeløya i Moss har vært av stor betydning for norsk kunsthåndverk. Utstillingen, som fikk betegnelsen Tendenser, ble arrangert av gallerieier Lars Brandstrup første gang i 1971.
Han er innkjøpt av en rekke nasjonale og internasjonale museer og samlinger, som Nasjonalmuseet, Museo internazionale delle ceramiche, Italia og Designmuseum Danmark.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.