tritonus

Regelmessig videreføring av forstørret kvart (til venstre) og forminsket kvint (til høyre)
Oppløsning av tritonus
Av .
Tristan-akkorden
.

Tritonus er i musikk et dissonerende intervall bestående av tre heltonetrinn eller seks halvtonetrinn, for eksempel f–h, som er en forstørret kvart. Den forminskede kvinten regnes også som tritonus, for eksempel e–b. Intervallet deler oktaven i to like halvdeler. Det svarer til den femte og den syvende partialtonen og står derfor i tallforholdet 7:5 eller i nærheten av dette, avhengig av stemmemåten.

Tritonus skulle ifølge musikkteoretikerne i middelalderen og renessansen unngås, både som melodisk intervall og i samklang. Problemet som knytter seg til intervallet, ga i middelalderen opphav til delingen av tonen b i b durum (norsk: h, engelsk: b) og b mollum (norsk: b, engelsk: b flat). Det svarer til at det høye sjette trinn i den doriske tonearten og det høye fjerde trinn i den lydiske tonearten ofte blir senket.

Tritonus inngår i alle de vanlig forekommende skalaer bortsett fra den pentatone skalaen. I durskalaen ligger tritonus mellom 4. og 7. trinn, i mollskalaen mellom 2. og 6. trinn (i harmonisk moll og melodisk moll i oppgang også mellom 4. og 7. trinn). Heltoneskalaen mangler ren kvart og kvint, og på hvert trinn kan tritonus dannes.

I tonal musikk krever tritonus som samklangsintervall en oppløsning til et konsonerende intervall. I den forstørrede kvarten befinner ledetonen seg øverst, og intervallet oppløses derfor til en sekst. I den forminskede kvinten ligger ledetonen nederst, og intervallet oppløses følgelig til en ters. Når intervallet inngår i en durseptimakkord, mildnes den dissonerende karakteren. I en harmonisk sekvens med firklanger kan rekker av parallelle tritonuser forekomme. Den forminskede septimakkorden (den såkalte 'dim-akkorden' av engelsk: diminished) inneholder to tritonusintervaller og er derfor en sterkt dissonerende akkord. Den brukes av mange komponister til å uttrykke og vekke sterke følelser som frykt, sjokk, desperasjon og smerte.

Etter hvert som musikken under barokken ble mer akkordbasert, endret synet på tritonus seg. Men det var fortsatt et ustabilt intervall som måtte brukes på en kontrollert måte. I Richard Wagners ofte sterkt kromatiske stemmeføring mister dissonansene mye av sin spenningskarakter, og i den berømte Tristan-akkorden får tritonusintervallet uregelmessig videreføring til tersen i en neste akkord, som også inneholder en tritonus. I orkesterverket Danse macabre av Camille Saint-Saëns representeres døden av en solofiolin, der e-strengen er stemt om til ess slik at tritonus oppstår ved spill på løs første og andre streng (ess–a). I det 20. århundre ble tritonus et viktig intervall for komponister som ønsket å oppløse tradisjonell dur/moll-tonalitet.

En kontekstløs tritonus er vanskelig å synge, men når intervallet opptrer i en akkordbasert melodi av typen «Hurra for deg som fyller ditt år» (slutten), faller intonasjonsproblemet mer eller mindre bort. Melodien til påskesalmen «Påskemorgen slukker sorgen» har ikke mindre enn tre tritonusintervaller. Melodiens komponist – Ludvig Mathias Lindeman – reduserer intonasjonsproblemet gjennom støttende harmonisering.

Diabolus in musica

I en rekke musikkteoretiske lærebøker omtales tritonus som diabolus in musica (djevelen i musikken). Uttrykket antas å stamme fra middelalderen, men er ikke skriftlig dokumentert før i 1702. Da refererer Andreas Werckmeister til reglen Mi contra fa est diabolus in musica i sin bok Harmonologia Musica. Han tolker 'djevelen' som en liten sekund (eller forstørret prim), men nevner også at noen mener uttrykket refererer til tritonus. Videre blir reglen sitert av Johann Joseph Fux i hans vidt utbredte lærebok i kontrapunkt, Gradus ad Parnassum (1725). Reglen gir ikke mening uten kunnskap om Guido av Arezzo og hans solmisasjons- og heksakordsystem. Man kan ikke skifte mellom heksakordene ved fa i hexachordum molle til mi i hexachordum durum, ettersom disse tonene ligger en halvtone fra hverandre (b/h). Samtidig befinner mi i flere heksakorder seg i tritonusforhold til fa i andre. Da heksakordsystemet mistet aktualitet i løpet av 1500-tallet, er det rimelig å anta at uttrykket diabolus in musica går tilbake til middelalderen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg