Tone, regelmessige lydsvingninger karakterisert ved styrke, høyde og klangfarge (se lyd).

Styrken (hørestyrken) angis i fon. Tonehøyden (subjektiv frekvens, "pitch") angis i antall svingninger per sekund (herz, Hz), og hvis tonen inneholder flere frekvenser, er tonehøyden som regel bestemt av den laveste av disse. Klangfargen er bestemt av antallet og styrken av overtoner. Hvis tonen inneholder bare én frekvens, kalles tonen ren eller enkel. Med flere frekvenser kalles tonen sammensatt, den laveste kalles grunntonen, de andre overtoner. Hvis overtonenes svingetall er et helt antall ganger grunntonens svingetall, kalles overtonene harmoniske av grunntonen. Tonen fra blåse- og strengeinstrumenter er bygd opp av harmoniske overtoner. Toner fra klokker og slaginstrumenter har ikke-harmoniske overtoner.

Tone brukes også om et særpreg, «klang» som er egen for en sangstemme, eller et musikkinstrument («cellotone», «orgeltone»); preg, egenart i musikalsk ytelse, i tale, i litterært verk el.l. («sagatone», «språktone»); uttrykksmåte; oppførsel («omgangstone»).

I fargelæren angir tonen fargens plass i spekteret, såkalt fargetone, men i vanlig språkbruk taler man om f.eks. «lys tone», og refererer da til fargens valør.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.