dobbeltbekkasin

Dobbeltbekkasin er den største av våre bekkasiner. Utseendemessig kan det være utfordrende å skille dobbeltbekkasin fra enkeltbekkasin. Dobbeltbekkasin har imidlertid en grovt tverrvatret underside, mens den hos enkeltbekkasin er nesten rent hvit. Nebbet er langt, men virker noe kortere enn hos enkeltbekkasin. Til forskjell fra enkeltbekkasin har dobbeltbekkasin også tydelig hvite bånd på vingene, samt mye mer hvitt på de ytterste stjertfjærene. De hvite stjertfjærene er et godt kjennetegn under oppflukt og landing.

Dobbeltbekkasinen er som regel taus når den skremmes opp fra bakken, og oppflukten er rettlinjet. Dette til forskjell fra enkeltbekkasinen som oftest kaster seg i en sikksakk-lignende flukt, mens den utstøter et høyt og kraftig «tsjæt».

Selv om det kan være utfordrende å skille enkeltbekkasin fra dobbeltbekkasin basert på karakterer i fjærdrakten, skilles de to artene lett fra hverandre på lyd og adferd i hekkeperioden.

Det meste av året er dobbeltbekkasinene i hovedsak tause. I hekkeperioden samles imidlertid hannene på tradisjonelle spilleplasser, hvor de lager svært karakteristiske kvitrende og kneppende lyder. Spesielt de kneppende lydene, som dobbeltbekkasinen lager ved å klapre med nebbet, er umiskjennelige, og kan minne om lyden som frambringes når en bordtennisball slippes mot en bordplate fra lav høyde.

Under gode lytteforhold kan lyden fra spillende dobbeltbekkasiner høres på avstander på opptil 300 meter.

Dobbeltbekkasin er én av bare fire leikarter i den norske fuglefaunaen. De tre andre artene er storfugl, orrfugl og brushane.

I hekkesesongen samles hannene på tradisjonelle spillplasser hvor de gjennomfører sin eiendommelige leikaktivitet. De forsvarer da små territorier gjennom et intenst og energikrevende spill. I den mest intensive spillperioden har hannene et svært høyt energiforbruk, som resulterer i et vekttap på omkring fem prosent per natt. Spillplassene blir oppsøkt av hunnene for paring. Ofte får mindre enn halvparten av hannene på en leik anledning til paring, og hunnene foretrekker å pare seg med de hannene som har størst spillaktivitet.

I Norge gjennomfører dobbeltbekkasinene sin leikaktivitet hovedsakelig i perioden fra 20. mai til 20. juni. Spillet foregår om natten, med høyest aktivitet mellom klokken 22:00 og 03:00.

Etter paring er hunnen alene om ruging og ungepass. Reiret plasseres godt skjult på bakken, og normalt legger hunnen fire egg som den ruger i 22–24 dager.

Dobbeltbekkasin er en nærings- og habitatspesialist, og undersøkelser har vist at dobbeltbekkasin utelukkende hekker i områder med rikt jordsmonn og høy forekomst av meitemark. Hos spillende hanner utgjør meitemark mer enn 90 prosent av føden. Meitemark er svært næringsrik og hannenes store energiforbruk i forbindelse med spillet er trolig årsak til at de velger denne typen næring.

I tillegg til meitemark inngår også andre virvelløse dyr slik som insekter og snegler i dietten.

Dobbeltbekkasiner som hekker i Skandinavia overvintrer i tropiske deler av Afrika. Høsttrekket fra Skandinavia til Afrika er svært imponerende. På hekkeplasser i Jämtland har dobbeltbekkasiner blitt utstyrt med små lysloggere som lagrer informasjon om geografiske posisjoner. Resultatene viste at mange av disse fuglene fløy hele distansen til Afrika sør for Sahara før de landet. I gjennomsnitt tilbakela de en distanse på 5500 kilometer i løpet av 64 timer. Det betyr at de holdt en gjennomsnittshastighet på nær 90 kilometer per time.

Dobbeltbekkasin ankommer hekkeområdene i Skandinavia i mai. Tidlig i august starter de høsttrekket til sine overvintringsområder i Afrika.

I løpet av de siste 200 år har dobbeltbekkasin hatt en dramatisk tilbakegang i Europa. Den er forsvunnet fra tidligere hekkeområder i Tyskland og Danmark, samt lavereliggende deler av Norge og Sverige. Hovedårsaken til den kraftige bestandsreduksjonen er omfattende tap og fragmentering av egnede habitater. Dette som følge av oppdyrking og utbygging av næringsrike våtmarksområder som dobbeltbekkasin er avhengig av i hekketiden.

Den gjenværende vesteuropeiske bestanden hekker nå utelukkende i fjellområder i Skandinavia. Bestanden er anslått til å være i størrelsesorden 10 000–30 000 individer, hvorav cirka 90 prosent hekker i Norge. Utbredelsen i Norge er i hovedsak begrenset til sentrale og østlige fjellstrøk fra Hardangervidda i sør til Saltfjellet i nord. I Sverige er bestanden begrenset til områdene langs Den skandinaviske fjellkjede fra sørlige deler av Härjedalen til Lappland. De fleste spillplassene i Skandinavia ligger på rike bakkemyrer omkring skoggrensa, og er som regel omgitt av vier, bjørk og høgstaudevegetasjon.

Foruten fjellområdene i Skandinavia hekker dobbeltbekkasin i Nordøst-Europa og vestlige deler av Sibir. Verdenspopulasjonen er anslått å være omkring 500 000–1 000 000 individer hvorav de fleste hekker i Russland.

Morfologiske og genetiske studier viser at den skandinaviske populasjonen skiller seg fra den østlige, og derfor bør betraktes som en egen bevaringsenhet. Siden 90 prosent av denne bestanden hekker i Norge har vi et særlig forvaltningsansvar.

• bekkasiner
• snipefamilien

• BirdID: Faktaside om dobbeltbekkasin