Slang er ord og uttrykk som avviker fra normalspråket, og som ikke er fagspråk eller dialekt. Slanguttrykk er uformelle og brukes ofte for å uttrykke sterke følelser. Ofte markerer slang en form for gruppetilhørighet.

Slang følger ikke nødvendigvis samme skillelinjer som dialekter. Noen slangord er knyttet til bestemte dialekter og begrensede geografiske områder, mens andre brukes over hele landet. En forskjell mellom slang og dialekt er at dialektord blir sett på som «normale» i en dialekt og ikke som avvik. Et kjent eksempel er kjerring, som er et normalord for ‘kone’ i Nord-Norge, men som i deler av Sør-Norge kan brukes som et nedsettende slangord for ‘kvinne’. 

Slangord skiller seg fra fagtermer som brukes av ulike yrkesgrupper. Men fagspråk kan også inneholde slang; dette kalles gjerne sjargong. Et eksempel på sykehusslang er føden for ‘fødeavdelingen’, og et eksempel på musikerslang er komp for ‘akkompagnement’.

Ord som til å begynne med oppleves som slang, kan over tid gå over i normalspråket. Et eksempel er ordet gøy, som på 1950-tallet var et slangord med lavstilspreg, men som med tiden har endret seg og blitt til et nøytralt ord.

Slang oppstår hovedsakelig på tre måter.

  1. Bruk av gamle ord med ny betydning, som potet for ‘etnisk nordmann/hvithudet person’.
  2. Bruk av gamle ord med ny form, for eksempel kortord som serr ‘seriøst’ eller initialord som OMG,  ‘oh my god’. Det er vanlig å bruke ulike endelser på kortord, slik som –is i grandis, en forkortelse for ‘Pizza Grandiosa’.
  3. Lån av ord fra andre språk. I norsk låner vi særlig mange ord fra engelsk. Vi låner både ord som er slang i engelsk, slik som weirdo , ‘gal, rar’, og ord som er normalord i engelsk, som money , ‘penger’, men som altså brukes som slang i norsk.

Slang er ikke noe nytt fenomen; sannsynligvis har det eksistert slang til alle tider. Den greske forfatteren Aristofanes, som døde år 385 fvt., brukte slang flittig i sine komiske verk, og i romertiden finner vi en utstrakt bruk av slang hos forfattere som Plautus, Horats, Juvenal og Petronius. Det mest berømte latinske slangordet fra romertiden er testa, som egentlig betyr 'krukke', og ble brukt av romerske soldater som slang for 'hode'. Dette slangordet ga opphav til det franske ordet tête, som i moderne fransk er normalordet for 'hode'.

Vi vet lite om slanghistorie i middelalderen før senmiddelalderen. På 1200-tallet dukker beskrivelser av rotvelsk opp i tysk, på 1400-tallet argot i fransk og 1500-tallet cant i engelsk – alle betegnelser på det hemmelige særspråket eller skjulespråket som ble brukt blant tyver, tiggere og omstreifere.

På midten av 1700-tallet dukket selve begrepet slang opp i engelsk språk, der det i utgangspunktet ble brukt med samme betydning som rotvelsk, argot og cant, altså som en betegnelse på de yrkeskriminelles hemmelige særspråk. Det er uvisst hva ordet opprinnelig kommer av, men en velkjent forklaring er at ordet slang i seg selv er et slanguttrykk: det er en forkortelse av beggars’ language (tiggerspråk), der man har tatt med seg den siste s-en i ordet beggars og slått den sammen med første halvdel av ordet language.

Mot slutten av 1700-tallet ble begrepet slang utvidet til å omfatte særspråket til også andre grupper enn de kriminelle, som leger og advokater. Her er vi over på den fagspråklige sjargongen, som nevnt innledningsvis.

På begynnelsen av 1800-tallet fikk slangen en enda videre betydning i engelsk, og begrepet slang ble nå brukt som en betegnelse på uformelt språk under nøytralt stilistisk nivå, både nye ord og gamle ord brukt i nye sammenhenger. Slang, slik det brukes i dag, omfatter gjerne alle de tre: «underverdenens» hemmelige kodespråk, yrkesfaglig sjargong og uformelle lavstilsord mer generelt.

Ordet slang ble lånt inn i de nordiske språkene på slutten av 1800-tallet, selv om det finnes eksempler på slang som er langt eldre. Utover på 1900-tallet blir fenomenet slang viet stadig større interesse, og da særlig Oslo-slangen.

I 1952 utga Ulf Gleditsch boka Det får’n si, som ifølge forfatteren selv var «den første i sitt slag i Norge», og som handlet om nettopp Oslo-slangen. Noen av slangordene Gleditsch nevner, er ikke lenger i bruk i norsk i dag. Det gjelder særlig tidstypiske slangord knyttet til den teknologiske utviklingen, som ringebu om ‘telefonkiosk’, og maskindass om ‘vannklosett’. Andre ord er fortsatt i bruk, men har mistet sitt ekspressive slangpreg og er blitt til nøytrale ord i norsk. Noen eksempler er røyk, jogge, jobbe, drink og flørt. I tillegg finner vi en del slangord som verken er forsvunnet eller er blitt normalord, men som har beholdt sitt slangpreg. Dette gjelder ord som purk og snut for ‘politi’ og gryn og spenn for ‘penger’.

I 1962 utga Ingvald Marm boka Slang og sjargong: En kavalkade over det muntre innslaget i norsk hverdagstale. Marm uttrykker her bekymring for «den gigantiske dumping-import» av engelske lånord i norsk. Påvirkningen fra engelsk var noe som for alvor skjøt fart utover 1950-tallet.

Det var ikke før på 1980-tallet at forskere begynte å fatte interesse for slangen som fenomen. Først ute var Tone Tryti, som skrev sin hovedoppgave om slang i 1982; denne ble senere omarbeidet til boka Norsk slang (1984).

I 1985 utga Halvor Eifring en bok om narkotikaslang, kalt Høy eller stein?, og fra 1990-tallet har det kommet flere studier om slang. Den første av disse var Stine Aasheims hovedoppgave Kebabnorsk fra 1995 om slangen blant ungdommer i multietniske ungdomsmiljøer i Oslo. Termen kebabnorsk ble raskt både populær og utskjelt i media så vel som i akademia, og forskere har senere lansert fagtermen multietnolektisk norsk som erstatning. Abdi Guleeds slangordbok fra 2013 fikk tittelen Den nye norsken.

På slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet ble det gjort flere studier av slang som en del av forskningsprosjektet Ungdomsspråk och språkkontakt i Norden (UNO). Forskerne i UNO-prosjektet gjennomførte blant annet en felles skriftlig slangundersøkelse blant elever i de nordiske landene, og ett av målene var å studere lånord i slangen. Det viste seg at engelske lånord utgjorde den sterkeste påvirkningen, og også at det var mange av de samme ordene som ble lånt inn i de ulike nordiske språkene, blant annet party, nerd, happy, in, cash, babe, bitch og crazy. Dette forteller noe om at påvirkningen fra angloamerikansk kultur er relativt lik i hele Norden.

Mens lånord fra engelsk utgjorde om lag 20 prosent av materialet i både dansk, svensk og norsk, utgjorde lånord fra andre fremmedspråk ikke mer enn 2–3 prosent av materialet i de ulike landene. Flere av disse var lånord fra ikke-vestlige språk, og de var mer ulike i hvert land enn de engelske lånordene. Dette kan nok forklares med at de har oppstått i multietniske miljøer der sammensetningen av innvandrergrupper er forskjellig.

På 2000-tallet er det skrevet mye om slang, og det er særlig to temaer som går igjen: det ene er påvirkningen fra andre språk, og det andre er påvirkningen fra den teknologiske utviklingen. Når det gjelder andre språk, er det fremdeles engelsk som er hovedleverandøren av nye slangord. Noob ‘nybegynner, amatør’ og asap ‘as soon as possible’ er to eksempler på nyere engelske slangord i norsk, og denne påvirkningen bare øker i styrke. Multietnolektisk norsk får også stadig økt oppmerksomhet.

Det økte fokuset på slang knyttet til den teknologiske utviklingen skyldes først og fremst at utviklingen av sosiale medier har medført en stor økning i uformelt skriftspråk. Dette språket er blant annet preget av mange utelatelser (ellipser) og kortord. Et kjent eksempel på slang av denne typen er initialordene, som lages av første bokstav i hvert ord i et lengre uttrykk, som brb (engelsk be right back) og wtf (engelsk what the fuck). En viktig grunn til at man korter ned ordene kan være at man sparer tastetrykk og tid, altså at man økonomiserer med språket, men det har også fått en selvstendig sosial funksjon som en identitetsmarkør.

  • Gleditsch, Ulf: Det får'n si. Norsk slangordbok, 1952
  • Guleed, Abdi: Den nye norsken: slangordbok, 2013
  • Marm, Ingvald: Slang og sjargong. En kavalkade over det muntre innslaget i norsk hverdagstale, 1962
  • Slangordboka 2007, Kunnskapsforlaget
  • Tryti, Tone: Norsk slangordbok, 2008
  • Østby, Andreas: Kebabnorsk ordbok, 2005

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.