Radon, radioaktivt grunnstoff som tilhører gruppe 18, edelgassene, i grunnstoffenes periodesystem. Ved vanlige temperaturer er grunnstoffet en gass som, i likhet med de andre edelgassene, består av enkeltatomer. Radon er den tyngste av alle gasser ved vanlige temperaturer.

Man kjenner radonisotoper med massetall 195–228. Alle er radioaktive. De tre naturlig forekommende isotoper inngår som mellomprodukter i de tre naturlige radioaktive seriene: 219Rn i uran-actinium-serien (4n + 3-serien), 220Rn i thorium-serien (4n-serien) og 222Rn i uran-radiumserien (4n + 2-serien). De tre radonisotopene er α-emittere med halveringstider på 3,96 s (219Rn), 55,6 s (220Rn) og 3,8235 dager (222Rn). De desintegrerer til isotoper av polonium. 222Rn har lengst halveringstid av samtlige radonisotoper.

Radon er ett av de mest sjeldne grunnstoffer i naturen. Atmosfæren innholder 10–17 vektprosent; den laveste konsentrasjon opptrer over åpne hav.

I Norge er det særlig områder med alunskifer i undergrunnen som vil avgi mye radon (bl.a. Oslo sentrum, Toten) Også karbonatittene i Fensfeltet og enkelte av pegmatittene i grunnfjellet og Oslofeltet vil lokalt gi høye konsentrasjoner.

Radon løser seg noe i vann, lettere i organiske væsker. Gassen absorberes kvantitativt av aktivt kull ved lave temperaturer og tilnærmet kvantitativt ved romtemperatur. Første ionisasjonspotensial for radon er mindre enn for xenon. Man forventer derfor at radon vil danne forbindelser med de mest elektronegative grunnstoffene fluor og oksygen. RnF2 er kjent. Rapporter på andre forbindelser foreligger, men det er svært vanskelig å karakterisere disse pga. kort levetid for Rn-isotopene.

Radon (222Rn) kan isoleres ved å varme opp radiumsalter i vakuum og pumpe av gassen.

Radon er pga. sin radioaktivitet blitt brukt ved strålebehandling av kreft. En tilmålt mengde radon blir da innesluttet i kapillarrør av glass, gull eller platina og anbrakt i nærheten av stedet som skal behandles. Det er også blitt brukt som γ-kilde ved radiografisk kontroll av sveisesømmer og støpegods.

Oppdagelsen av radon går tilbake til 1899, da R. B. Owens fant at radioaktiviteten av thoriumforbindelser avtok når man ledet luft over dem. E. Rutherford viste året etter at dette skyldtes at thorium avgav en radioaktiv gass som ble ført vekk; gassen ble kalt thorium-emanasjon. Samme år fant E. R. Dorn at også radium avgav en gass, radium-emanasjon. Denne ble 1908 isolert i ren tilstand av W. Ramsay og W. E. Gray og kalt nitron. En tredje radioaktiv gass actinium-emanasjon ble funnet av A. Debierne i 1900 og F. O. Giesel i 1903 blant de radioaktive desintegrasjonsproduktene av actinium. De tre emanasjonene ble senere vist å være tre forskjellige isotoper av grunnstoffet med atomnummer 86, med nukleontall på henholdsvis 220, 222 og 219. Navnet radon ble innført i 1923 og henspiller på at radium var kilde til gassen 222Rn. Radon brukes nå som betegnelse på grunnstoffet. De to andre isotopene som forekommer i naturen, fikk benevnelsen thoron (220Rn) og actinon (219Rn), men er som nitron gått ut av bruk.

I områder som inneholder uran- og thoriumholdig jordsmonn og berggrunn, kan konsentrasjonen av radongass i dårlig ventilerte hus være betydelig høyere enn i luften utenfor. Desintegrasjonskjedene fra radon består av kortlivde α-aktive Po-isotoper og β-aktive Pb- og Bi-isotoper, som med noe lengre levetider igjen danner α-aktive Po-isotoper. Disse produktene fester seg på partikler i luften og dras med inn i lungene og bestråler lungevevet. Dette kan forårsake lungekreft, og det er derfor satt en anbefalt øvre grense for innhold av radon i inneluft ≤ 200 Bq/m3.

Kjemisk symbol Rn
Atomnummer 86
Relativ atommasse 222,0176 (ustabil, viktigste isotop)
Smeltepunkt -71 °C
Kokepunkt -62 °C
Densitet 9,73·10-3g/cm3
Oksidasjonstall (II)
Elektronkonfigurasjon [Xe]4f145d106s26p6

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.