Radium, (av radi-), radioaktivt, metallisk grunnstoff som inngår i gruppe 2, jordalkalimetallene, i grunnstoffenes periodesystem. Radium og radiumsalter er omgitt med blått lys, pga. ioneserende stråling som eksiterer luften omkring prøvene.

Radium metall er sølvhvitt. Det er meget elektropositivt, uedelt, reagerer med luft og raskt med vann og syrer. Flammeprøve av radiumforbindelser gir intens karmin-rød farge. I kjemiske egenskaper skiller radium seg lite fra barium.

Fire radiumisotoper inngår i de naturlige radioaktive seriene: 222Ra i uran-actinum-serien (4n+3-serien), 224Ra og 228Ra i thorium-serien (4n-serien) og 226Ra i uran-serien (4n+2-serien). Isotopene går ved en serie av α- og β-desintegrasjoner over i forskjellige blyisotoper (206Pb, 207Pb og 208Pb) som stabile endeprodukter. 226Ra har lengst halveringstid, 1600 år. Andre langtlevende isotoper har halveringstider på 11,43 dager (223Ra), 3,6319 dager (224Ra), 5,75 år (228Ra) og 14,9 dager (225 Ra). Isotoper med nukleontall mellom 202 og 234 er kjent.

Radium er et meget sjeldent grunnstoff og utgjør ca. 10–10 % av jordskorpen. Det dannes og desintegrerer som ledd i de radioaktive seriene. Det viktigste råstoffet for fremstilling av radium er uranbekblende, uraninitt, UO2+x, som inneholder ca. 0,14 g radium per tonn. Større forekomster av mineralet finnes i Joachimsthal i Böhmen (Tsjekkia), i Katanga i Kongo, i Sør-Afrika og i Ontario, Canada. Et annet radiumholdig mineral av betydning er carnotitt K(UO2)(VO4) · 1,5H2O, som finnes i Colorado og Utah i USA. I havvann oppgis radiuminnholdet til ca. 10–13 g/l og i grunnvannet fra 10–12 til 10–11 g/l.

Ved fremstilling fra bekblende blir radium sammen med barium, bly og silisium skilt fra uran ved felling som sulfat. Dette omdannes til karbonat, hvoretter bly og silisium fjernes med saltsyre. Sluttproduktet av barium- og radiumkarbonat omdannes til bromider. Radium- og bariumbromid skilles fra hverandre ved fraksjonert felling og med ionebytterteknikk. Radium metall kan fremstilles ved elektrolyse av en radiumsaltløsning med kvikksølv som katode. Derved dannes radiumamalgam, og kvikksølvet fjernes ved destillasjon. Radium metall kan alternativt fremstilles ved elektrolyse av radiumklorid.

Radium har spilt en fundamental rolle ved studiet av radioaktive fenomener. De første kjernereaksjonene ble utført med α-partikler fra radium og dets desintegrasjonsprodukter. Et viktig eksempel er fremstillingen av nøytroner ved å bestråle beryllium med α-partikler fra radium: 9Be + 4He →12C + 1n. Blandinger av radium og beryllium var tidligere en meget benyttet nøytronkilde. Nå brukes nøytroner fra atomreaktorer.

Radium ble tidlig brukt for medisinske formål; særlig ble γ-strålingen fra radiums desintegrasjons-produkter brukt i behandling av kreft. 226Ra ble innkapslet i kapillarrør og plassert ved området som skulle bestråles. En viktig kommersiell anvendelse var som tilsetning til fosforer i selvlysende ur og instrumentskiver. Bruk av radium er gått betydelig tilbake pga. faren for stråleskader. Det er erstattet av andre stoffer og metoder.

Grunnstoffet ble oppdaget av M. og P. Curie i 1898. De påviste at størsteparten av radioaktiviteten for uranbekblende skyldes et stoff som var mer radioaktivt enn uran. Dette førte først til oppdagelsen av polonium og straks etter av radium. I 1902 fremstilte M. Curie 100 mg radiumklorid, RaCl2, fra ca. 2 tonn bekblende. M og P. Curie fikk i 1903 tildelt Nobelprisen i fysikk sammen med H. Becquerel for deres "forskning på strålingsfenomener". Radium metall ble fremstilt i 1910 av M. Curie og A. Debierne ved elektrolyse av radiumklorid.

I kroppen vil radium pga. lignende kjemiske egenskaper som kalsium, konsentreres i knoklene, og fremkaller der pga. sin radioaktivitet nekrose (SML-artikkel), kreft og blodsykdommer. Maksimalt tolererbart innhold av radium i kroppen er fastsatt til 0,1 mikrogram. Denne grense er basert på at den laveste mengde Ra i kroppen, hvor det ble påvist skade/sykdom blant "radiumslikkere", var 1 mikrogram.

Radium

Kjemisk symbol Ra
Atomnummer 88
Relativ atommasse 226,0254 (ustabil, viktigste isotop)
Smeltepunkt 700 °C
Kokepunkt 1140 °C
Densitet 5,5 g/cm3
Oksidasjonstall II
Elektronkonfigurasjon [Rn]7s2

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.