Inkrementalisme eller inkrementelle beslutninger er en type beslutningsatferd i offentlige eller private organisasjoner. Ved inkrementelle beslutninger vil de enkelte vedtakene bestå i små endringer, vanligvis økninger, i eksisterende virksomhet eller i tidligere vedtak. Begrepet er særlig brukt i studiet av offentlig budsjettering.

Inkrementalismen tar utgangspunkt i de vedtakene og den politikken som allerede har vært ført, og består i små endringer av denne politikken. Dette kommer tydelig til uttrykk i utforming og vedtak av offentlige budsjetter. Her vil tidligere budsjettvedtak vanligvis være bunnlinjen og utgangspunkt for de årlige endringene av bevilgningen til ulike formål.

Små endringer i størrelsen på budsjettene bidrar til å redusere kostnadene ved selve beslutningen. Det gir også beslutningstakerne et større handlingsrom for å korrigere tidligere vedtak.

Inkrementelle beslutninger bryter med et rasjonelt beslutningsideal. Etter et rasjonelt ideal bør alle beslutninger være basert på omfattende vurderinger av alle alternative tiltak og hvilke konsekvenser de har. Det alternativet som bidrar til høyest mulig måloppnåelse med minst mulig ressursbruk, blir valgt og satt i verk.

En inkrementell beslutningsatferd bygger på erkjennelsen om at det i praksis vil være umulig å forfølge en rasjonell beslutningsstrategi på de aller fleste feltene av offentlig virksomhet. En rasjonell strategi stiller uoverkommelige krav til informasjon og analyser av alternative handlingsvalg. I seg selv vil et slikt beslutningsideal kunne føre til beslutningsvegring og fullstendig handlingslammelse. 

Som beslutningsform er inkrementalisme også mer orientert mot konsensus enn rendyrkete rasjonelle beslutningsstrategier.

Det var statsviteren Charles E. Lindblom som introduserte begrepet inkrementalisme og analyserte det i forhold til andre beslutningsformer. Det skjedde i artikkelen «The Science of Muddling Through» (1959).

Modellen fikk gjennomslag i empirisk forskning gjennom Aaron Wildawsky, som gjorde en bred analyse av føderal budsjettering i USA. I boken The Politics of the Budgetary Process (1964) ga han en grundig og omfattende dokumentasjon av hvordan budsjetteringsprosessene var inkrementelle.

Det er særlig i studiet av offentlig budsjettering at den inkrementelle modellen har vist seg fruktbar og funnet solid empirisk støtte. Dette gjelder også i norske studier av budsjettering både i staten og i kommunene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.