norrøn litteratur

Eddadiktningens forfattere er anonyme, og diktningen er bare kjent gjennom islandske overleveringer fra 1200- og 1300-tallet. Eddadiktene kan igjen deles inn i tre grupper: gudedikt, heltedikt og visdomsdikt.

1. Gudediktene er enkeltstående dikt med motiver hentet fra norrøn mytologi og med én eller flere av de sentrale norrøne gudene i hovedrollen (Trymskvadet, Loketretten), eller dikt som handler om verdens skapelse, tilstand og videre skjebne (Voluspå).
2. Heltediktene er syklisk diktning som bygger på fellesgermansk sagnstoff (Sigurd Fåvnesbane, Gjukungene, Atle og Brynhild), men det opptrer også særnordiske skikkelser (Helge Hundingsbane). Heltediktene har en stram oppbygging og veksler mellom handling og dialog. Grunnstemningen er tragisk. Forskjellen mellom helte- og gudedikt er ikke alltid like stor. Gudene griper også inn i heltediktene, og flere av heltene har guddommelig opphav.
3. Visdomsdiktningen (Håvamål) er belærende og er en kilde til den norrøne tidens moral og levesett.

Rytmen i versene (versemålet) har sitt opphav i det norrøne språket. Den bygger på en veksling mellom tunge og lette stavelser og en regelbundet allitterasjon (stavrim). Eddadiktene har to versemål: fornyrdislag og ljodahått.

• Les mer om Den eldre Edda

Til forskjell fra eddadiktene er skaldediktene som oftest skapt av navngitte skalder, og de henter sine motiver fra den faktiske historien.

Man kjenner navnet på mer enn 250 skalder – hvorav sju kvinner – som det er bevart dikt eller deler av dikt av. I alt er det snakk om cirka 5000 strofer. Noen kjente skalder er Brage Boddason (800-tallet), Torbjørn Hornklove (cirka 900), Øyvind Skaldespiller (900-tallet), Sigvat Tordarson (cirka 1000) og Einar Skulesson (1100-tallet).

Også denne diktningen er kjent fra islandske håndskrifter fra 1200- og 1300-tallet. Skalden var knyttet til kongens eller høvdingens hird, og oppgaven besto i å kaste glans over oppdragsgiveren. Det typiske skaldediktet er derme et lovkvad, men det finnes også overlevert en rekke «hverdagsvers», gjerne enstrofinger, som blir kalt «lausviser».

Det viktigste versemålet kalles drottkvætt, som sannsynligvis er utviklet fra fornyrdislag. Det er et mer komplisert og intellektuelt krevende versemål enn eddadiktenes. Det er strengere regulert og rikere på variasjoner, både når det gjelder verselinjenes stavelsestall, rytmen, innrimet og grupperingen i stavelser. Karakteristisk for språket er de mange poetiske omskrivningene (kenningar), som gjerne tar utgangspunkt i den norrøne gudelæren. Ordstillingen er også uvanlig fri, og skaldediktningen omfatter langt flere versemål enn hovedformen.

Av den norrøne versediktningen ble sannsynligvis de første heltediktene til i et norsk miljø. Deler av Håvamål kan også ha blitt skrevet i Norge, likeledes flere av de eldste skaldediktene. Flere norske skalder er kjent ved navn, men etter hvert overtok islendingene mer og mer. Etter innføringen av kristendommen rundt år 1000, ble skaldediktningen nærmest en islandsk spesialitet. Deler av den yngre eddadiktningen kan også ha blitt til på Island. I Norge finnes imidlertid en leilighetsdiktning i drottkvætt og eddaversemålene helt frem til 1300-tallet, noe man ser av innskrifter i stein og tre med det yngre runealfabetets tegn.

• Les mer om skaldedikting

Vikingtidens muntlige diktning omfatter også fortellinger – sagaer. Det er ikke klart hvordan sagaene opprinnelig var. Også disse har levd på folkemunne, men de har høyst sannsynlig gjennomgått langt større endringer enn versediktningen. Deler av den sagadiktningen som ble nedskrevet fra slutten av 1100-tallet, antas imidlertid å bygge på denne muntlige diktningen.

Sagadiktningen består i hovedsak av tre sjangere:

• kongesagaer
• ættesagaer eller islendingesagaer
• fornaldar- og riddersagaer

Den mest kjente kongesagaen (Heimskringla) ble skrevet av en islending, i likhet med samtlige ættesagaer og mange av fornaldar- og riddersagaene. Flere av sagaene omhandler imidlertid norske forhold, da det var et tett samkvem mellom Norge og Island på denne tiden.

I takt med kristendommens utbredelse ble det utviklet et eget skriftspråk i Norden som bygde på det latinske alfabetet. De som sto for kristningen, brakte med seg kristen litteratur på latin, og snart tok man også til å forfatte skrifter på latin i Norge. I all hovedsak var dette tekster til kirkelig bruk, for eksempel liturgiske tekster og legender i forbindelse med dyrkingen av nasjonale helgener, hvorav den første var Olav den Hellige. Noe senere, mot slutten av 1000-tallet, begynte man trolig å bruke det latinske alfabetet til å skrive ned tekster på norrønt, særlig lover og religiøse skrifter.

Opprettelsen av erkebispestolen i Nidaros i 1152/1153 førte til en oppblomstring av den litterære aktiviteten. Munken Theodoricus' Historia de antiquitate regum Norvagiensium («Historien om de norske konger i eldre tid») stammer fra cirka 1180. Fra omtrent samme tid stammer den første oversiktssagaen på norrønt språk (Ágrip, det vil si «utdrag» (fra sagaen om de norske konger)) som kan tenkes å være skrevet av en nordmann. Den finnes nå bare i et islandsk håndskrift fra 1200-tallet. En av de ypperste sagaene om en norsk enkeltkonge – sagaen om kong Sverre – ble forfattet av islendinger, delvis i samarbeid med kongen selv.

Fra kong Sverres tid i cirka 1200 er også En tale mot biskopene, et teologisk propagandaskrift, skrevet av en av kongens egne menn, som vitner om det spente forholdet mellom kirkemakten og kongemakten i norsk middelalder. Fra nå av ble det norske hoffet et viktig arnested for tidens prosadiktning. Islandske sagaforfattere, for eksempel Snorre Sturlason, oppholdt seg her i perioder, og islandske sagahåndskrifter ble eksportert til Norge og skrevet av her. Norske konger gav også islendinger i oppdrag å skrive sagaer.

Fra Håkon Håkonssons tid stammer Kongespeilet, et av de mektigste norske verkene fra den norrøne perioden. Det er formet som en samtale mellom en konge og hans sønn og er skrevet i en intrikat og rytmisk prosa. Det er et pedagogisk skrift som gir uttrykk for tidens dannelsesidealer. Både i form og innhold har det paralleller i europeisk tradisjon. Verket har tatt opp i seg mye av tidens kunnskap om krigskunst, geografi og samfunnsliv og gir opplæring i kjøpmannskap, statskunst og i etiketten ved hoffet.

Håkonsson sørget også for å få innført en ny sjanger – riddersagaer – som i hovedsak ble oversatt fra fransk (Tristrams saga). Tysk overlevering ligger til grunn for den store samlingen av heltesagnstoff i Didrikssaga fra midten av 1200-tallet.

• Les mer om sagaer

Også andre prosatekster ble oversatt, for eksempel Barlaams og Josafats saga, som er en kristen bearbeidelse av gamle Buddha-legender. Store deler av Bibelen finnes oversatt i Stjórn.

En viktig del av tidens litterære virksomhet var verdslige og kirkelige lovtekster, med Magnus Lagabøtes lover i 1260- og 1270-årene som høydepunkt.

• saga
• Den eldre Edda
• Snorres Edda
• Norges litteraturhistorie