Kirkeklokker er klokker støpt i bronse (22 % tinn og 78 % kobber) som brukes til å kalle menigheter til messe. De ringes og klinger ved kolvens (knevelens) egenbevegelse.
Faktaboks
- Etymologi
- av latin clocca, muligens av irsk opprinnelse
Klokkeringing har vært i bruk siden tidlig i middelalderen for å kalle folk sammen til gudstjeneste. Før høymessen i Den norske kirke skal det ringes tre ganger, den siste gangen like før gudstjenesten begynner. Under den stille bønn ved høymessens avslutning slås tre ganger tre slag med en av kirkens klokker. Julaften, påskeaften og pinseaften kimes og ringes det en time. Klokkeringing finner også sted ved gravferd. Etter «Retningslinjer for bruk av klokker» i Gudstjenestebok for Den norske kirke skal også lokale ringeskikker holdes i hevd. Til ikke-kirkelige formål kan klokkeringing brukes for å varsle katastrofer og gi melding om mobilisering og lignende.
Norges største kirkeklokker finnes i Kongsberg kirke (157 cm i diameter, 2,5 tonn) og i Nidarosdomen (168 cm i diameter, 2,8 tonn). Oslo rådhus har sin festklokke på 4 tonn og 188 cm.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.