Kirkeklokker, klokker støpt i bronse (22 % tinn og 78 % kobber) som brukes til å kalle menigheten til messe, ringes og klinger ved kolvens (knevelens) egenbevegelse. Klokkeringing har vært i bruk siden tidlig i middelalderen for å kalle folk sammen til gudstjeneste. Før høymessen i Den norske kirke skal det ringes tre ganger, den siste gangen like før gudstjenesten begynner. Under den stille bønn ved høymessens avslutning slås tre ganger tre slag med en av kirkens klokker. Julaften, påskeaften og pinseaften kimes og ringes det en time. Klokkeringing finner også sted ved gravferd. Etter Retningslinjer for bruk av klokker i Gudstjenestebok for Den norske kirke (1992) skal også lokale ringeskikker holdes i hevd. Til ikke-kirkelige formål kan klokkeringing brukes for å varsle katastrofer og gi melding om mobilisering o.l.

Kirkeklokkenes akustiske problem er meget komplisert. Betingelsen for god og ren klang er foruten god støpning og godt metall en god «rippe», godstykkelsens forløp fra øverst til nederst, dvs. konstruksjonen. En god klokke synger lenge ut etter anslag; tynne klokker gir dyp tone, men gneldrer og tonen bærer ikke; samme metallmengde i en mindre klokke, men tykkere, gir høyere tone og har bæreevne. Den riktige opphengning er en kunst for seg. Den nyere balanserte opphengning på krum aksel går lettere og gir mindre sentrifugalkrefter, men klangen lider og blir stivere, kolven beveger seg ikke. Moderne opphengning, der både klokken og kolven er balansert så kolven går og slår riktig i overkant av kirkeklokken når denne svinger ut, gir atter god ringing. Våre største kirkeklokker finnes i Kongsberg kirke (157 cm i diameter, 2,5 tonn) og i Nidarosdomen (168 cm i diameter, 2,8 tonn). Oslo rådhus har sin festklokke på 4 tonn og 188 cm.

Historikk. Kirkeklokken er av asiatisk opprinnelse og kom til Europa (Sør-Italia) 535 fra klostre i Nord-Afrika, selve ordet ble spredt gjennom irske misjonærer. Klokker av sammenklinkede blikkplater forekom tidlig. De eldste kirkeklokker særmerkes ved sin bikubelignende form med temmelig jevn godstykkelse fra øverst til nederst og runde eller trekantede huller øverst. Middelalder-kirkeklokkene er slankere og spissere; de er tykke og butte nederst, klangen iblant disharmonisk, innskrift og årstall mangler gjerne. Store kirkeklokker kjenner man helt fra 1200. Også i Norge er alle faser av kirkeklokkenes utvikling representert, fra den lille bikubeformede Granvin-klokken på 39 cm og frem til de moderne velklingende klokker.

Mange av de eldste kirkeklokkene har runeinnskrifter, i Norge f.eks. klokken i Hvaler kirke. Ofte er inskripsjonen skrevet baklengs, og det dreier seg da gjerne om besvergelsesformularer. På grunn av unøyaktigheter og forkortelser kan det være vanskelig å tyde disse innskriftene. På enkelte klokker er alfabetet skrevet, således på Akershusklokken (nå i Historisk museum), hvor det er skrevet i runer; antagelig stammer dette fra innvielsen av en katolsk kirke.

Se også change ringing og klokkespill.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.