Kirkeklokkene i Ås kirke, Akershus av . Begrenset gjenbruk

kirkeklokker

Kirkeklokkens utvikling gjennom middelalderen

Av /Store norske leksikon ※.

Torgeir Flekk Suul, arkitekt og byggeleder for Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider, med en av klokkene i Nidarosdomen

Nidarosdomen, kirkeklokke
Av /Adresseavisens arkiv.

Kirkeklokker er klokker støpt i bronse (22 % tinn og 78 % kobber) som brukes til å kalle menigheter til messe. De ringes og klinger ved kolvens (knevelens) egenbevegelse.

Faktaboks

etymologi:
av latin clocca, muligens av irsk opprinnelse

Klokkeringing har vært i bruk siden tidlig i middelalderen for å kalle folk sammen til gudstjeneste. Før høymessen i Den norske kirke skal det ringes tre ganger, den siste gangen like før gudstjenesten begynner. Under den stille bønn ved høymessens avslutning slås tre ganger tre slag med en av kirkens klokker. Julaften, påskeaften og pinseaften kimes og ringes det en time. Klokkeringing finner også sted ved gravferd. Etter «Retningslinjer for bruk av klokker» i Gudstjenestebok for Den norske kirke skal også lokale ringeskikker holdes i hevd. Til ikke-kirkelige formål kan klokkeringing brukes for å varsle katastrofer og gi melding om mobilisering og lignende.

Norges største kirkeklokker finnes i Kongsberg kirke (157 cm i diameter, 2,5 tonn) og i Nidarosdomen (168 cm i diameter, 2,8 tonn). Oslo rådhus har sin festklokke på 4 tonn og 188 cm.

Akustikk

Kirkeklokkenes akustikk er meget komplisert. Betingelsen for god og ren klang er foruten god støpning og godt metall en god «rippe», godstykkelsens forløp fra øverst til nederst, det vil si konstruksjonen.

En god klokke synger lenge ut etter anslag. Tynne klokker gir en dyp, men gneldrete tone, og tonen bærer ikke. Samme metallmengde i en mindre, men tykkere klokke gir høyere tone og har bæreevne.

Å henge opp kirkeklokker er en kunst for seg. Balansert opphenging på krum aksel går lettere og gir mindre sentrifugalkrefter, men klangen lider og blir stivere, og kolven beveger seg ikke. Moderne opphenging, der både klokken og kolven er balansert så kolven går og slår riktig i overkant av kirkeklokken når denne svinger ut, gir atter god ringing.

Historikk

Mange av de eldste kirkeklokkene har runeinnskrifter, i Norge for eksempel klokken i Hvaler kirke.
Hvaler kirkeklokke
Av /Østfold fylkeskommune.

Den lille bikubeformede Granvin-klokka på 39 cm regnes som Norges eldste kirkeklokke.

Granvinklokka
Av .

Kirkeklokken er av asiatisk opprinnelse og kom til Europa (Sør-Italia) i 535 fra klostre i Nord-Afrika. Selve ordet ble spredt gjennom irske misjonærer.

Klokker av sammenklinkede blikkplater forekom tidlig. De eldste kirkeklokkene særmerkes ved sin bikubelignende form med temmelig jevn godstykkelse fra øverst til nederst og runde eller trekantede huller øverst. Kirkeklokkene fra middelalderen er slankere og spissere, de er tykke og butte nederst, klangen iblant disharmonisk, og innskrift og årstall mangler gjerne. Store kirkeklokker kjenner man helt fra år 1200.

Også i Norge er alle faser av kirkeklokkenes utvikling representert, fra den lille bikubeformede Granvin-klokken på 39 cm og frem til de moderne, velklingende klokkene.

Mange av de eldste kirkeklokkene har runeinnskrifter, i Norge for eksempel klokken i Hvaler kirke. Ofte er inskripsjonen skrevet baklengs, og det dreier seg da gjerne om besvergelsesformularer. På grunn av unøyaktigheter og forkortelser kan det være vanskelig å tyde disse innskriftene. På enkelte klokker er alfabetet skrevet, således på Akershusklokken (nå i Historisk museum), hvor det er skrevet i runer. Antagelig stammer dette fra innvielsen av en katolsk kirke.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg