Den første generasjon kirkeklokker i Norge stammer fra den tidligromanske perioden (1000-1150). Disse klokkene omtales som Theophilus-klokker, etter den tyske benediktinermunken Theophilus som beskrev støpemetoden omkring 1100. De kalles også bikube-klokker etter formen som ligner flettede bikuber. Fremdeles er fire av disse klokkene bevart i norske kirker.
Av denne typen har Danmark en svært kjent klokke i Smollerup på Jylland og i Sverige finnes også en i Ödskölt i Dalsland. Av de fire som hittil er funnet i Norge brant den første i Slagen kirke i 1898 uten å være målt eller avbildet. Den hadde to tommer høye bokstaver i innskriften. En klokke ved navn Stephanus står sprukket i Skedsmo Bygdemuseum, og to klokker i Jondal og i Fortun brukes fremdeles. En særegenhet ved Theophilus-klokkene er de såkalte foramina, huller oppe på den avrundede kroneplaten, som er innskåret tre- eller firkantet i talgen. Også runde forekommer, og ikke sjelden er hullene bare markert, ikke gjennomgående. En levning av denne metoden er det antagelig som er funnet på to klokker her i landet med fire runde, koniske fordypninger rundt halsen. En berømt Theophilus-klokke henger i Hersfeld i Tyskland. Den er støpt mellom 1036 og 1059. Diameteren er 112 cm øverst, og vekten oppgis til 1300 kg. Vår lille Granvin-klokke har presis samme form og samme kronekonstruksjon.
De fleste gamle klokker mangler innskrift og forsiringer; man nøyde seg med noen rundstaver oppe ved halsen eller lenger nede. Senere, da innskrifter ble alminnelige, kom friser med blader og andre ornamenter, medaljonger, Maria-bilder, krusifikser og lignende, ofte til overmål, mens de gotiske klokkene var enkle og smakfullt utstyrt. Teoretisk bør en klokke være helt glatt for å klinge så godt som mulig.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.