Den eldste beskrivelse av klokkestøping står i Theophilus Presbyters Schedula Diversarum Artium fra omkring år 1100 (cire perdue-metoden). Theophilus legger opp en trestokk på et stativ og dreier den rundt med en sveiv, mens leire legges på med hånden. Denne kjernen avdreies på frihånd, tørkes godt og belegges så med voks eller talg, som fremstiller det som skal bli klokken og avdreies etter klokkens ytre form. Etter tørking brukes igjen leire, som når den er tørket, brennes fast, og voksen renner ut. Den ferdige formen, fremstilt på frihånd og dimensjonert etter skjønn, pakkes uten trestokken ned i en grop like foran smelteovnen og stampes fast med jord. I ovnen smeltes en del bronse med fire deler kobber og en del tinn, som så fylles i formen. Det er denne metoden som skildres i Friedrich von Schillers berømte Das Lied von der Glocke, inspirert av Osanna-klokken i Schaffhausen.
En lignende metode benyttes fremdeles, men nå brukes horisontale flammeovner fyrt med olje. Theophilus' former ble ødelagt etter en gangs bruk. I en nyere formmetode brukes det et fast formbrett som brukes for å reprodusere klokker av lik størrelse hver gang. Det er svingbart om klokkens akse og sjablonerer først den indre kjerne (den er hul, oppbygd av ildfast stein med leirbelegg). Etter tørking får kjernen et leirbelegg som sjabloneres ut etter klokkens ytterflate (falsk klokke) med brett nummer to. Etter tørking og dekorering kommer et nytt lag leire, «kåpen», som bandasjeres med jernbånd og kroker. Når så det hele er tørt og brent, kan kåpen løftes av og den falske klokken plukkes vekk. På en Theophilus-formet klokke i Iggensbach i Bayern fra 1144 er metoden brukt. På kåpens innerside er nemlig innrisset en tekst som står opphøyd på klokken, mens alle Theophilus-klokker ellers har fordypet innskrift som er skåret ut i talgmassen. Fordypede innskrifter er derfor meget gamle.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.