klokke (metallkappe)

Klokkestøping er kunsten å fremstille klokker, særlig kirkeklokker. Klokkene ble fra 1200-tallet støpt på stedet. Dermed oppstod klokkestøperfaget, et eget håndverk som krever stor faglig innsikt.

Klokkene støpes i bronse (tinn og kobber). Man regner 78 prosent kobber og 22 prosent tinn for å være den gunstigste bronselegeringen, mens enkelte gamle klokker som er funnet i Norge, har vist seg å inneholde over 26 prosent tinn. Klokkebronsen må være hard og sprø for å kunne klinge. Man har også fremstilt klokker av støpestål, jern og porselen, men de får ikke den syngende tonen og den lange utklangstiden som bronsen betinger.

Den eldste beskrivelse av klokkestøping står i Theophilus Presbyters Schedula Diversarum Artium fra omkring år 1100 (cire perdue-metoden). Theophilus legger opp en trestokk på et stativ og dreier den rundt med en sveiv, mens leire legges på med hånden. Denne kjernen avdreies på frihånd, tørkes godt og belegges så med voks eller talg, som fremstiller det som skal bli klokken og avdreies etter klokkens ytre form. Etter tørking brukes igjen leire, som når den er tørket, brennes fast, og voksen renner ut. Den ferdige formen, fremstilt på frihånd og dimensjonert etter skjønn, pakkes uten trestokken ned i en grop like foran smelteovnen og stampes fast med jord. I ovnen smeltes en del bronse med fire deler kobber og en del tinn, som så fylles i formen. Det er denne metoden som skildres i Friedrich von Schillers berømte Das Lied von der Glocke, inspirert av Osanna-klokken i Schaffhausen.

En lignende metode benyttes fremdeles, men nå brukes horisontale flammeovner fyrt med olje. Theophilus' former ble ødelagt etter en gangs bruk. I en nyere formmetode brukes det et fast formbrett som brukes for å reprodusere klokker av lik størrelse hver gang. Det er svingbart om klokkens akse og sjablonerer først den indre kjerne (den er hul, oppbygd av ildfast stein med leirbelegg). Etter tørking får kjernen et leirbelegg som sjabloneres ut etter klokkens ytterflate (falsk klokke) med brett nummer to. Etter tørking og dekorering kommer et nytt lag leire, «kåpen», som bandasjeres med jernbånd og kroker. Når så det hele er tørt og brent, kan kåpen løftes av og den falske klokken plukkes vekk. På en Theophilus-formet klokke i Iggensbach i Bayern fra 1144 er metoden brukt. På kåpens innerside er nemlig innrisset en tekst som står opphøyd på klokken, mens alle Theophilus-klokker ellers har fordypet innskrift som er skåret ut i talgmassen. Fordypede innskrifter er derfor meget gamle.

Danmark har en svært kjent klokke i Smollerup på Jylland, Sverige har også en i Ödskölt i Dalsland, og i Norge er hittil funnet fire stykker. Den første brant i Slagen kirke i 1898 uten å være målt eller avbildet. Den hadde to tommer høye bokstaver i innskriften. En klokke ved navn Stephanus står sprukket i Skedsmo Bygdemuseum, og to i Jondal og i Fortun brukes fremdeles. En særegenhet ved Theophilus-klokkene er de såkalte foramina, huller oppe på den avrundede kroneplaten, som er innskåret tre- eller firkantet i talgen. Også runde forekommer, og ikke sjelden er hullene bare markert, ikke gjennomgående. En levning av denne metoden er det antagelig som er funnet på to klokker her i landet med fire runde, koniske fordypninger rundt halsen. En berømt Theophilus-klokke henger i Hersfeld i Tyskland. Den er støpt mellom 1036 og 1059. Diameteren er 112 cm øverst, og vekten oppgis til 1300 kg. Vår lille Granvin-klokke har presis samme form og samme kronekonstruksjon.

De fleste gamle klokker mangler innskrift og forsiringer; man nøyde seg med noen rundstaver oppe ved halsen eller lenger nede. Senere, da innskrifter ble alminnelige, kom friser med blader og andre ornamenter, medaljonger, Maria-bilder, krusifikser og lignende, ofte til overmål, mens de gotiske klokkene var enkle og smakfullt utstyrt. Teoretisk bør en klokke være helt glatt for å klinge så godt som mulig.

• kirkeklokker
• à cire perdue