folk – musikkform – Store norske leksikon

Folk er en musikksjanger med elementer av folkemusikk og visesang. Ordet brukes om populærmusikk, for eksempel rock eller viser, som gjør bruk av stiltrekk fra folkemusikk, eller som har utviklet seg fra folkemusikk. Sjangeren overlapper delvis med visesang, og ligger også nært til country og americana. Betegnelsen folk brukes hovedsakelig om akustisk musikk, det vil si at instrumentene ikke er elektrisk forsterket, mens folk-musikk med forsterkede instrumenter vanligvis kalles folkrock.

Folk har røtter i amerikansk folkemusikk, og ble ble videreutviklet på 1940-tallet med sangere som Woody Guthrie, Pete Seeger og Lead Belly. Sjangeren fikk en oppsving gjennom «folk revival»-bølgen som oppsto i New York og London på 1950-tallet og spredte seg herfra til store deler av verden, også Norge.

I Norge assosieres folk ofte med protestviser, som først ble populært på 1960-tallet.

Norsk folk er i hovedsak basert på tradisjonell norsk visesang, samt amerikanske folksangere som Bob Dylan og Guthrie. Folk er som sådan ikke det samme som norsk folkemusikk, selv om disse to sjangrene tidvis overlapper.

Amerikansk folk

Portrett av Leadbelly fra cirka 1942.

Liberary of Congress.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Den amerikanske folk-bevegelsen kan spores til amerikansk folkemusikk og tidlige innspillinger gjort av musikketnografer, spesielt John Lomax og sønnen Alan Lomax på 1910-1930-tallet. Disse innspillingene av arbeidssanger, viser og gospelsanger danner grunnlaget for amerikanske sjangere som country, blues og folk. Lead Belly, som John Lomax oppdaget i fengsel, er den mest innflytelsesrike artisten fra denne tiden.

Musikalsk kan det være vanskelig å skille tidlig folk fra andre akustiske retninger. For eksempel kan Woody Guthries album Dust Bowl Ballads fra 1940 anses både å være visesang, country og folk.

«The folk music revival»

Sangere som Joan Baez brakte på 1960-tallet folk music ut til en ny generasjon av lyttere.

Joan Baez

Av Ukjent/Nederlands institutt for bilde og lyd.

Lisens: CC BY NC ND 4.0

Guthrie og Pete Seeger spilte begge i folkgruppen The Almanac Singers tidlig på 1940-tallet. Begge ble senere viktige i «folk music revival»-bevegelsen, som oppsto i New York på 1950-tallet.

Bølgen var preget av musikere, ofte fra middelklassen, som flokket seg til folk-miljøet i New York med akustiske komposisjoner for sang og gitar eller banjo. Låtene var i hovedsak politiserte versjoner av tradisjonelle visesanger, og budskapet i tekstene tok ofte til orde for arbeiderklassen.

Seeger fikk en stor hit med folkgruppen The Weavers i 1950 med deres versjon av Lead Bellys «Goodnight, Irene», og utover 1950-tallet fikk Seeger, Woody Guthrie og mer pop-orienterte grupper som The Kingston Trio større popularitet. Seegers «Where Have All The Flowers Gone?» fra 1955 er blitt stående som en av de mest gjenkjennbare sangene i moderne historie.

Folk ble på starten av 1960-tallet tettere knyttet til ungdomsopprør og politisk visesang med den enorme suksessen til en av Guthries største fans; Bob Dylan. Dylan er uten tvil den største artisten fra denne perioden, og var fra hans gjennombrudd med «Blowin’ In The Wind» og albumet The Freewheelin’ Bob Dylan i 1963 for mange synonymt med folk-bevegelsen. Folk ble på denne tiden nært knyttet til borgerrettsbevegelsen og motstand mot Vietnamkrigen. Med andre folk-artister som i varierende grad var politisk engasjerte, som eksempelvis Phil Ochs, Simon and Garfunkel, Joan Baez og britiske Donovan, ble folk på 1960-tallet en viktig del av den ekspanderende populærkulturen.

Dylan fikk selv nok av folk-stemplet allerede i 1965. Han gikk over til elektrisk gitar, noe som fikk blandet mottakelse i folkmiljøet. Han skal blant annet berømmelig ha blitt kalt «judas» av en publikummer. Like fullt er Dylan fremdeles ansett som en av de mest innflytelsesrike folk-artistene.

I Norge

Den norske visesangeren Åse Kleveland med gitar og opptaksutstyr hjemme hos seg selv i 1966. Bildet er tatt av Rigmor Dahl Delphin som var fotograf i ukebladet *Alle Kvinner*.

Åse Kleveland

Av Rigmor Dahl Delphin/Oslo Museum.

Lisens: CC BY SA 4.0

Det er vanskelig å trekke et klart skille mellom visesang, folk og folkemusikk. Det kan argumenteres for at folk i norsk sammenheng er en videreføring av tradisjonell, norsk visesang, med et sterkere fokus på samfunnsnær historiefortelling.

Med 1960-tallets popkulturelle brytningstid, og en stadig større kulturell innflytelse fra USA og England, kom det også nye impulser inn i den norske visetradisjonen. Alf Prøysen, Einar Skjæraasen, Jakob Sande, Otto Nielsen og Erik Bye fikk selskap av yngre stemmer som Åse Kleveland, Finn Kalvik og Lars Klevstrand. Klevelands debutsingel inneholdt en cover-versjon av Dylans protestvise «A hard Rain’s a-gonna fall».

Viseklubben Dolphins i Oslo startet i 1966 og fostret mange av stemmene som ble definerende innen den nye bølgen av folk og visesang i Norge, blant annet Ole Paus, Lillebjørn Nilsen, Kari Svendsen, Kalvik og Klevstrand.

Av disse kan det argumenteres for at Ole Paus er den mest særpregede folk-artisten. Der Lillebjørn Nilsen tidlig hentet inn flere elementer fra norsk og internasjonal folkemusikk, og Kalvik i større grad videreførte visemusikktradisjonen fra Prøysen og Bye, har Paus hatt et større tekstlig fokus på samfunnsrelaterte emner.

Paus sitt debutalbum Der ute – der inne fra 1970 danner sådan imaget til det en nyskapende visesanger – eller folksanger om du vil – skulle være. På omslaget sitter en henslengt Paus med vinflaske, bok og et manuskript; en urban og intellektuell visesanger, i sterk kontrast til sjangerens tradisjonelle folkelighet.

Folk og folkrock frem til i dag

I tiårene etter at Dylan «gikk elektrisk», blandet tradisjonell, akustisk folk seg i enda større grad med den elektriske folkrock-varianten og med ulike folk-pop-americana hybrider, fra amerikanske Arlo Guthrie, James Taylor og Crosby, Stills, Nash & Young, til britiske Fairport Convention, Steeleye Span og Jethro Tull.

På 1970-tallet fikk norsk folkemusikk et særnorsk folkrock-preg med Folque og Kong Lavring, mens den akustiske folk-musikken ble mer synonymt med protestsangere på den politiske venstresiden, og med et slags ungdomsopprør. Det var viseklubber over hele landet, og artister som Jan Eggum, Kari Bremnes og Halvdan Sivertsen vokste frem under denne tiden.

Visebølgen avtok på 1980- og 1990-tallet, men enkelte artister hadde stor suksess med folk-inspirert musikk i disse tiårene, eksempelvis Lillebjørn Nilsen og Ole Paus. Odd Børretzen og Lars Martin Myhres enormt populære vise/spoken word-plate Noen ganger er det all right fra 1995 kan også nevnes.

I senere år har en ny folkbølge fått et større publikum. Singer-songwritere som Frida Ånnevik, Stein Torleif Bjella, Tønes og Moddi blander på hvert sitt vis 1960-talls folk med pop og visesang. Samtidig har band som Vamp og Staut blandet norsk folkemusikk med folk og country, og har tidvis hatt stor kommersiell suksess.

Med strømmetjenester har det kommet mer mangfold, og skillene mellom sjangere har blitt stadig mindre. Artister blander på ulike måter folk med vise, country, rock, pop og andre sjangere. Internasjonale folk-inspirerte artister med stor kommersiell suksess er blant andre amerikanske Bon Iver og Sufjan Stevens, britiske Ed Sheeran, skotske Gerry Cinnamon og svenske First Aid Kit.

Det er også blitt gjort mangfoldige nyinnspillinger av tradisjonelle, amerikanske folksanger. Bruce Springsteens album We Shall Overcome: The Seeger Sessions fra 2006 er et godt eksempel på hvordan folk-sjangeren siden 1950 har fusjonert med rock og pop.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Begreper i populærmusikk

Even Ruud

Professor emeritus, Universitetet i Oslo