Om diktekunsten, også kalt Poetikken, er et verk av Aristoteles hvor han formulerer teorien om dramaets tre enheter (tidens, stedets og handlingens enhet) og redegjør for begrepene mimesis, katarsis, hamartia og anagnorisis.
Den greske originaltittelen er Poetica.
Aristoteles betrakter kunsten som basert på etterligninger, men han betrakter etterligningene som kilder til erkjennelse og glede. De finnes to typer etterligninger, normative og deskriptive: Enten etterligner man hvordan noe faktisk er, eller så etterligner man hvordan noe bør eller ikke bør være.
Aristoteles innførte begrepet i Poetikken der han i kapittel seks snakker om emosjonene frykt og medlidenhet som tragedien vekker hos tilskuerne, og renselsen som følger når disse følelsene oppløser seg. Hva Aristoteles mener med begrepet er omstridt; ifølge en gjengs tolkning er det ikke snakk om en moralsk renselse, men den følelse av lyst som kjennetegner det å først bli oppskaket av tragedien og deretter bli befridd for denne følelsen.
Hamartia er et begrep fra Aristoteles' Poetikken som betegner en feil, en misforståelse eller en svakhet hos helten i en gresk tragedie. Dette «feilgrepet» forårsaker i sin tur det tragiske fallet. Den tragiske helten opplever ulykke på grunn av en slags feil, og ikke på grunn av egne laster eller svakheter.
Anagnorisis betyr gjenkjennelse, omslag fra uvitenhet til viten. Det er et nøkkelbegrep i Aristoteles' poetikk hvor han beskriver flere typer slik de kommer til anvendelse i diktningen.
Mest virkningsfull er gjenkjennelsen når den kommer samtidig med skjebneomslaget, slik som i Sofokles' tragedie Kong Oidipus hvor Oidipus gjenkjenner seg selv som den morderen han leter etter; her faller anagnorisis og peripeti sammen. Aristoteles fremholder at den typen hvor det gjøres bruk av synlige kjennetegn, som i Odysseen når ammen gjenkjenner Odyssevs på grunn av arret, er den minst kunstneriske.
Aristoteles beskriver i Poetikken tragediesjangeren slik den så ut på hans tid. Han introduserer i alt seks begrep for å beskrive den greske tragedien:
Aristoteles mente at handlingen skulle være enhetlig og avsluttet.
Den aristoteliske vektleggingen av en avsluttet handling ble sterkt kritisert fra omtrent 1900 av. Teoretikere som Brecht mente at den aristoteliske enheten i handling, tid og sted med fordel skulle løses opp. Tilskuerne skulle ikke leve seg inn i handlingen, eller bli «hypnotisert» av den, men heller reflektere over den.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.