Mekling er en konfliktløsningsmetode hvor en upartisk tredjeperson (en mekler) legger til rette for dialog og forhandling mellom partene. Mekleren bestemmer ikke hvordan konflikten løses, men skal hjelpe partene til å bli enige om en løsning. Mekling kan derfor også defineres som assisterte forhandlinger.

Rettssystemet har flere former for mekling, både i og utenfor domstolene, der målet er å løse en konflikt gjennom forhandlinger uten dom.

For flere typer situasjoner er det etablert meklingsinstitusjoner utenfor domstolene. Noen er frivillige, mens andre er obligatoriske. Nabokrangler og flere former for sivile og strafferettslige saker kan løses frivillig i konfliktråd. Ved skilsmisse mellom par som har felles barn under 16 år er det obligatorisk med mekling for å få separasjon. Ved brudd i forhandlinger mellom partene i arbeidslivet er mekling med riksmekler obligatorisk.

Profesjonsutøvere med ulik faglig bakgrunn kan tilby meklingstjenester. Eksempelvis kan advokater utdanne seg som advokatmeklere, og parterapeuter kan mekle mellom samboere og ektepar. Meklingen kan også skje mer uformelt og inngå som en del av en annen rolle, så som når lærere mekler mellom elever, og ledere mellom sine ansatte.

Mekling kan foregå på ulike måter og i forskjellige sammenhenger, men noen grunntrekk er gjennomgående.

  • Partene bestemmer utfallet, det vil si om de ønsker å inngå en avtale (et forlik) og innholdet av denne. Partene kan skreddersy innholdet ut fra hva som er viktig for dem. Dette gir et større løsningsrom enn ved en dom, hvor retten må bygge sin avgjørelse på rettsregler og bevis.
  • Meklingsprosesser er fortrolige, i motsetning til domstolsprosesser, som normalt er offentlige.
  • Som hovedregel er mekleren upartisk og nøytral. I noen uformelle meklingsformer vil mekler ikke kunne være nøytral. For eksempel vil en leder som mekler i en konflikt mellom sine ansatte, også måtte ivareta bedriftens interesser i konflikten.
  • Noen former for mekling forutsetter at partene deltar frivillig. For eksempel er mekling i konfliktråd alltid frivillig. Men det finnes obligatoriske meklingsordninger, som ved samlivsbrudd mellom ektefeller og samboere med felles barn under 16 år, eller ved arbeidstvister som følge av at partene i arbeidslivet ikke blir enige.

Når en sak er anlagt for domstolene, har retten til enhver tid plikt til å vurdere muligheten for å løse tvisten helt eller delvis i minnelighet gjennom mekling (ifølge tvisteloven § 8-1 første ledd). I de alminnelige domstolene har man i dag tre meklingsordninger:

  • Rettsmekling, hvor en rettsmekler forsøker å løse konflikten med en avtale utenfor rettsmøter. Rettsmekling er regulert i tvisteloven §§ 8-3 til 8-7.
  • Mekling i saksforberedende rettsmøter i barnelovssaker (ifølge barnelovens § 61 nr. 1).
  • Mekling i regi av dommer i saken i rettsmøter. Denne formen for mekling er regulert i tvisteloven § 8-2.

Det er et formål ved tvisteloven å legge til rette for minnelig løsning av saker utenfor domstolene, og lovens kapittel 7 har derfor et eget regelsett om utenrettslig mekling for parter som ønsker å prøve å mekle saken i stedet for å anlegge søksmål. Velger partene mekling etter disse reglene, kan de få rettens bistand til å oppnevne en mekler, jf. § 7-2 første ledd, og det er ikke krav om behandling i forliksrådet, jf. § 6-2 annet ledd bokstav b.

Det kan mekles både i konflikter om rettsforhold og i andre typer konflikter. Rettsforhold er spørsmål som er rettslig regulert, og hvor man kan få en avgjørelse av en domstol, jf. tvisteloven § 1-3. Andre konflikter kan for eksempel være interessekonflikter mellom partene i arbeidslivet vedrørende fastsettelse av vilkår i en tariffavtale, eller skolemekling, hvor det mekles i konflikter mellom elever.

For flere situasjoner er det etablert egne meklingsinstitusjoner:

  • Riksmekleren mekler mellom partene i arbeidslivet når det kommer til brudd i forhandlingene. Riksmeklere kan ikke pålegge partene å inngå en avtale, men skal nedlegge forbud mot streik som kan medføre skade på allmenne interesser inntil mekling hos riksmekleren er forsøkt (ifølge arbeidstvistloven §§ 19 og 20). Les mer om mekling i arbeidstvister.
  • Familievernkontorene mekler ved samlivsbrudd mellom ektefeller og samboere med felles barn under 16 år og mellom foreldre som ikke har bodd sammen. Formålet er å få til avtaler om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Meklingsattest er nødvendig for å få separasjonsbevilling, søke utvidet barnetrygd eller gå til sak for domstolene (se barneloven §§ 51, 52 og 54, ekteskapsloven § 26, og folketrygdloven § 9 femte ledd).
  • Forbrukerrådet kan mekle mellom private og mellom private og næringsdrivende i forbrukersaker. Om partene ikke blir enige kan saken bringes inn for Forbrukerklageutvalget som kan gi en bindende avgjørelse (se forbrukerklageloven § 4).
  • Konfliktrådene mekler i sivile saker og straffesaker. I sivile saker som nabo-, familie- og arbeidskonflikter er det partene selv som bringer saken inn for konfliktrådet. I straffesaker vil en politijurist vurdere om saken egner seg for konfliktrådet. Det er partene som skal komme til enighet, men mekleren godkjenner avtalen.
  • Mekling i forliksrådene er i mange sivile tvister obligatorisk før sak kan anlegges for tingretten, jf. tvisteloven § 6-2. Behandling i forliksrådet «skal legge til rette for at partene ved mekling eller dom får løst saken enkelt, hurtig og billig», jf. tvisteloven § 6-1.

Ikke-institusjonalisert mekling er ikke knyttet til faste konfliktløsningsorganer, og kan være alt fra lederens mekling mellom sine ansatte, til en person, for eksempel en advokat eller en familieterapeut, som opptrer som profesjonell privatpraktiserende mekler.

Mekling er en gammel konfliktløsningsform, men i moderne tid har mekling fått økt utbredelse i Norge; særlig siden 1990-tallet. I 1991 fikk Norge som første land i verden en konfliktrådslov, og i 1997 ble det innført en prøveordning med rettsmekling ved fem tingretter og én lagmannsrett. Prøveordningen ble gradvis utvidet til flere domstoler, før den ble en fast ordning ved alle landets ting- og lagmannsretter da tvisteloven trådte i kraft 1. januar 2008. For konflikter mellom foreldre om foreldreansvar, bosted og samvær for felles barn ble det fra 1. april 2004 innført en ordning med mekling i saksforberedende rettsmøter i tingrettene. Ved innføringen av disse meklingsordningene i domstolene ble mekling en vanlig konfliktløsningsmetode også i saker der partene har advokater.

Også næringslivet har hatt fokus på mekling i de senere årene. Voldgift har tradisjonelt vært den foretrukne formen for konfliktløsning og har inngått som en standardklausul i store kontrakter, men nå skjer det en utvikling i retning av også å ha meklingsklausuler, med andre ord et krav om å forsøke mekling når konflikt oppstår. For store byggekontrakter er det utviklet en modell kalt prosjektintegrert mekling (PRIME), der det er regelmessige meklingsmøter underveis i kontraktsperioden for å forebygge og løse konflikter fortløpende og derved å unngå store rettstvister ved sluttoppgjøret.

  • Austbø, Anne og Geir Engebretsen (2006) Mekling i rettskonflikter, 2. utgave, Cappelen Akademisk Oslo
  • Bernt, Camilla (2011) Meklerrollen ved mekling i domstolene, Fagbokforlaget Bergen.
  • Kjelland Mørdre, Kristin, Anne-Lise H. Rolland, Karen Sophie Steen, Per Gammelgård og Carsten Anker, Konflikt, mekling og rettsmekling, Universitetsforlaget Oslo 2008
  • Vindeløv, Vibeke (2007) Konfliktmægling: En refleksiv model. 2. utg. Jurist og økonomiforbundets forlag.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.