Reglene om ektefellers formuesforhold er gitt i ekteskapsloven av 4. juli 1991.

Gjennom tidene har formuesforholdet mellom ektefellene vært ordnet på forskjellige måter. I gammel norsk rett var særeie det normale. Etter hvert gikk utviklingen mer i retning av at ektefellenes formue smeltet sammen. Dette formuesfellesskap gikk i Christian 5s Norske Lov av 1687 over i et fullstendig sameie, som uten videre inntrådte ved ekteskapets stiftelse.

Disse regler ble i hovedtrekk opprettholdt ved lov om ektefellers formuesforhold av 29. juni 1888. Det felleseie som denne loven la til grunn som normalordning i ekteskapet, innebar i realiteten et sameie mellom ektefellene til felleseiets midler. Sameiet var imidlertid av en noe spesiell karakter, idet det var mannen som disponerte over det hele. Selv om den gifte kvinnen ved loven av 1888 uttrykkelig ble erklært myndig, var det bare over sitt eventuelle særeie hun hadde økonomisk frihet.

Dette prinsipp ble forlatt ved lov om ektefellers formuesforhold av 20. mai 1927, som innførte rettslig likestilling mellom ektefellene. Begrepet felleseie ble opprettholdt, men dette felleseie har et helt annet innhold enn etter loven av 1888.

Formuesordningen fra 1927-loven er ført videre i loven av 1991. Felleseie inntrer automatisk når partene gifter seg, med mindre det ved avtale mellom ektefellene er bestemt at de skal ha helt eller delvis særeie. I mangel av slik avtale vil alt det ektefellene eier gå inn i felleseiet.

Som nevnt kan ektefellene avtale at de i stedet for felleseie skal ha særeie. En slik avtale om særeie må inngås i form av ektepakt. Et særeie kan være helt eller delvis, dvs. at det enten kan omfatte alt ektefellene eier, eller bare visse deler av det. Har man avtalt særeie, blir ting som trer i stedet for midler som er særeie også særeie.

Grunnen til at ektefellene oppretter ektepakt om særeie, er som regel at de ikke ønsker at midlene skal være gjenstand for likedeling ved ekteskapets opphør ved skilsmisse eller død. I praksis ser man imidlertid ofte at eiendeler gjøres til en ektefelles særeie fordi man ønsker å beskytte midlene mot den annens kreditorer. Som omtalt nedenfor er særeie i slike tilfeller ikke nødvendig.

Særeie for konkrete verdier gitt som arv eller gave kan også etableres gjennom påbud fra giver eller arvelater.

Så lenge ekteskapet består, er det ingen forskjell mellom felleseie og særeie. Hver av ektefellene råder fritt over det han eller hun bringer inn i felleseiet og sitt eventuelle særeie. Og en ektefelles kreditorer kan bare ta beslag i debitorektefellens eiendeler. En ektefelles midler er således både ved felleseie og særeie beskyttet mot den andre ektefelles kreditorer. Forskjellen mellom særeie og felleseie kommer først til syne når ekteskapet blir oppløst eller den ene ektefelle dør. I slike tilfeller skal felleseiet som hovedregel deles likt mellom ektefellene eller den gjenlevende ektefelle og avdødes arvinger, mens ved særeie tar hver sitt. Men her er et vesentlig unntak. Med mindre det vil være åpenbart urimelig, kan hver ektefelle kreve at midler som klart kan føres tilbake til verdier vedkommende eide da ekteskapet ble inngått eller har fått ved arv eller gave, ikke skal deles.

Regelen om at hver ektefelle råder over sitt, gjelder ikke ubetinget. Men visse disposisjoner kan man ikke foreta uten ektefellens samtykke. Dette gjelder salg eller pantsettelse av fast eiendom som tjener til felles bolig, og oppsigelse av leilighet som er felles bolig. Videre kreves også samtykke hvis man ønsker å disponere over løsøre som hører til det felles innbo, eller tjener til barnas personlige bruk. Nekter en ektefelle i slike tilfeller uten «skjellig grunn» å gi sitt samtykke, kan skifteretten gjøre det i stedet. Hvis en ektefelle uten samtykke selger eller bortleier den felles bolig, kan den krenkede ektefelle kreve avtalen gjort om igjen. Dette gjelder også ved løsøre, men da bare dersom medkontrahenten ikke var i god tro.

Uansett om ektefellene har felleseie eller særeie, kan de fritt gi hverandre gaver eller på annen måte inngå avtaler med hverandre. Skal en gave være gyldig, må den inngås i ektepakts form. Det gjelder både hvis gaven skal være mottagerens særeie eller skal tilhøre den delen av felleseiet som mottageren råder over. Visse gaver er imidlertid gyldige uten ektepakt. Det gjelder for det første vanlige smågaver og gaver som sikrer den annen ektefelle føderåd, livrente eller livsforsikring.

Gave som krever ektepakt må tinglyses for å stå seg overfor giverens kreditorer. Men selv om ektepakt er opprettet og tinglyst kan kreditorene til giveren under visse betingelser likevel beslaglegge gaven. Har en ektefelle gitt den annen en gave, kan den omstøtes dersom giveren går konkurs innen to år etter at gaven ble gitt. Er gaven av en verdi av mer enn ti ganger folketrygdens grunnbeløp, kan den omstøtes hvis konkurs inntrer innen fem år dersom det ikke bevises at ektefellen fortsatt var utvilsomt solvent da gaven ble fullbyrdet.

Det som her er sagt om formuesforholdet mellom ektefeller gjelder tilsvarende for to homofile som har inngått registrert partnerskap.

  • Holmøy, Vera & Peter Lødrup: Ekteskapsloven [...] med kommentarer, 2. utg., 2001, isbn 82-417-1148-4, Finn boken
  • Lødrup, Peter og Sverdrup, Tone: Oversikt over familieretten, 3. utg., 2011, isbn 978-82-02-34905-9, Finn boken
  • Lødrup, Peter og Sverdrup, Tone: Familieretten, 7. utg., 2011, isbn 978-82-91724-14-0, Finn boken
  • Strandbakken, Asbjørn: Ekteskapsloven [...], 2. utg., 2004, isbn 82-05-31376-8, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.