Infrarød astronomi, studiet av infrarød stråling fra himmellegemene og verdensrommet. Målingene er vanskelige å utføre, både fordi de krever følsomme detektorer (som er vanskelig å konstruere) og fordi jordatmosfæren bare er delvis gjennomtrengelig i det infrarøde området («infrarøde vinduer»), spesielt pga. absorpsjon fra vanndamp og karbondioksid. Av sistnevnte grunn blir observasjonene foretatt fra fjellobservatorier, ballonger, raketter og satellitter.

Av solsystemets medlemmer er det spesielt planetene, de store månene og kometer som studeres. Målingene gir opplysninger om atmosfære og temperatur. Av galaktiske kilder er de infrarøde stjernene en stor og uensartet gruppe: små, røde hovedseriestjerner, stjerner som ennå ikke er nådd hovedserien (RV Tauri-stjerner) og kalde, langperiodiske variable kjemper (Mira-stjerner). Andre kilder er støvkapper omkring stjerner, der stjernestrålingen absorberes av støvet og sendes ut igjen i det infrarøde området. En infrarød kilde i Orion har en temperatur på bare −125 °C. Men den har veldige dimensjoner og stråler ut omkring 100 000 ganger så meget energi som Solen. Sannsynligvis er det en sky av interstellar materie som varmes opp av stjerner i dens indre. I senteret av Melkeveisystemet finnes et infrarødt strålingsområde med diameter på 30 lysår (9 parsec). Man registrerer også sterk infrarød stråling fra galakser med lyse kjerner; noen kvasarer er også intense kilder.

Det første infrarøde satellitt-teleskop, IRAS (InfraRed Astronomical Satellite) ble sendt opp 20. januar 1983 og var i funksjon til 22. november 1983. En katalog over 300 000 infrarøde kilder registrert av IRAS ble publisert i 1984. Et nytt, mer avansert infrarødt satellitt-teleskop, ISO (Infrared Space Observatory), ble sendt opp av ESA 17. november 1995.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.