Ionebyttere, stoffer som kan absorbere visse ioner og samtidig avgi noen av sine egne ioner. De første ionebyttere som ble brukt var naturlig forekommende aluminiumsilikater, såkalte zeolitter. Disse stoffene kan absorbere kalsium- og magnesiumioner og erstatte disse med sine egne natriumioner. Zeolittene ble derfor brukt til å fjerne disse ionene fra hardt vann slik at vannet ble bløtt. Når zeolitten var mettet med kalsiumioner, ble den regenerert ved å sende koksaltløsning gjennom ionebytteren.
Nå benyttes organiske høypolymere stoffer som inneholder positive eller negative grupper, og som kan binde anioner eller kationer og erstatte disse med henholdsvis hydroksylioner eller hydrogenioner. Løsninger kan f.eks. avsaltes ved å sende den først gjennom en kationbytter hvor alle kationer erstattes med hydrogenioner, og så gjennom en anionbytter hvor alle anioner erstattes med hydroksylioner. Resultatet blir et vann fritt for ioner, såkalt ionebyttervann.
De forskjellige ioner bindes ikke like sterkt til en ionebytter. Affiniteten avhenger både av ionets ladning og størrelse. Derfor kan ionene løses igjen fra ionebytteren etter forskjellig tid når de vaskes ut med en egnet elueringsvæske. Ionebyttere brukes derfor meget til separasjon av kjemisk sett forholdsvis like ioner, f.eks. lantanoider og aminosyrer (ionebytterkromatografi).
Kommentarer
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.