Landsby i Graubünden

Lars Mæhlum. fri

Sveits kan naturlig deles i tre landskaper, Jurafjellene i nordvest, Alpene i sentrale og sørlige deler og det såkalte Mittelland (fr. Plateau Suisse), et slette- og åsland mellom disse fjellområdene. Arealmessig dekker de tre områdene henholdsvis 10 %, 60 % og 30 % av landets overflate.

Avgjørende for dagens topografi er de alpine jordskorpebevegelser i tertiær. Disse skjedde ved innskyvning av jordskorpen fra sørøst hvorved Alpene ble foldet opp. I Jurafjellene, som lå i utkanten av foldesonen, har man bare fått slake folder, og den opprinnelige geologiske strukturen er her bevart. Mittelland er geologisk sett den yngste delen av Sveits. Her består grunnen av veldige mengder erosjonsmateriale, i det alt vesentlige  fra Alpene.

Jurafjellene er byd opp av sedimenter fra Jordens mellomalder (mesozoikum), vesentlig kalkstein, og størsteparten av området viser store symmetriske folder med en strøkretning sørvest–nordøst. Høyest på sveitsisk område når Mont Tendre (1679 moh.) nordvest for Lausanne. Elvene følger dalene; der de bryter gjennom kalkryggene er det dannet dype, trange slukter. Berggrunnen i Jura er utsatt for kjemisk forvitring, og flere elver har dannet underjordiske løp. Jurafjellene er skarpt avgrenset mot Mittelland; langs fjellfoten ligger en rekke større sjøer,  fra sør Lac Léman (Genèvesjøen), Lac de Neuchâtel og Bieler See (Lac de Bienne).

I nordøstre del av Jurafjellene minsker foldene gradvis og landskapet får i større grad et platåpreg, det såkalte «Plateau-" eller "Tafel-Jura» der berggrunnen har vært utsatt for forkastninger. Landskapet her har et mer trappetrinnlignende preg uten utpreget folding.

Alpene har en meget innviklet geologisk struktur som følge av omfattende foldinger og overskyvninger under dannelsen. Alpekjedens hovedretning gjennom Sveits er vestsørvest-østnordøst. I nord går de såkalte foralpene, som består av kalkrike sedimentære bergarter fra jura og kritt, i veldige liggende folder som er skjøvet, eller har glidd, nordvestover. Disse kalles de helvetiske dekker og strekker seg fra Rhône-kneet i Valais over Vierwaldstätter See til Rhinen sør for Bodensjøen. Høyeste punkt i dette området er Säntis helt i nordøst (2503 moh.). Foralpene faller i trinn ned mot Mittelland i nordvest uten noe skarpt topografisk skille. Med unntak av noen mindre snøbreer ved Säntis ligger foralpene i sin helhet under snøgrensen.

Sør for de helvetiske dekker finner man hardere, grovkrystallinske bergarter som danner Alpenes høyeste del der toppene stort sett er dobbelt så høye som i foralpene. Berggrunnen her hører hovedsakelig til de penninske dekker (se Alpene), opprinnelig skifre fra Jordens som på grunn av sin sentrale beliggenhet i fjellkjeden har gjennomgått en til dels sterk omvandling. Disse omdannede skifrene er gjennomsatt av gneis og granitt av hercynsk opprinnelse, dels presset opp gjennom de overliggende, yngre sedimentene. På grunn av den større hardheten i disse gneisene og granittene fremstår disse massivene i dag som Sveits' høyeste fjellområder.

Viktigst er Wallisalpene i sørvest med Monte Rosa-massivet der en finner Dufourspitze (4634 moh.), Sveits' høyeste fjell, nær grensen til Italia, og de nærliggende fjellene Matterhorn (4478 moh.) og Dom (4545 moh.); sistnevnte, som ligger i Mischabel-massivet, er Sveits' nest høyeste fjell. Sentralt i landet har vi Bernalpene (høyeste topp Finsteraarhorn 4274 moh.) og Sankt Gotthard-massivet (høyest her er Pizzo Rotondo 3192 moh.), og i sørøst  ligger Rätische Alpen der Bernina-massivet nær grensen til Italia i sørøst er høyest (Piz Bernina 4049 moh.).

I de høyeste deler av Alpene er det i alpekjedens hovedretning gravd ut en dyp dal med Rhônes og Rhinens (Vorderrhein) øvre løp. Vannskillet mellom disse går i Sankt Gotthard-massivet. Herfra renner for øvrig Reuss, bielv til Aare (og Rhinen) mot nord og Ticino, bielv til Po mot sør. Disse fire elvene deler Alpene i fire hoveddeler, Bernalpene (Berner Alpen) i nordvest, Glarner Alpen i nordøst, Wallisalpene (Walliser Alpen/Alpes du Valais), i sørvest og Rätische Alpen i Graubünden i sørøst. Flest breer finner man i Bern- og Wallisalpene; største bre er Aletschgletscher nord for Rhônes øvre løp, 96 km2 stor, 23 km lang. Denne har minsket de siste årene.

Sør for de penninske dekker, i det sørlige Ticino, finner man skyvedekker som tilhører de såkalte Sør-Alpene, som på samme måte som foralpene i nord hovedsakelig består av kalkstein. Disse når bare få steder over 2000 moh.

Under istiden var Alpene dekket av isbreer, hvis erosjon har hatt stor betydning for utformingen av dagens landskap. I lavlandet finnes endemorener som flere steder har demt opp sjøer, f.eks. flere av sjøene på grensen til Italia i sør og Zürichsee.

Mittelland er å betrakte som en del av Alpene i videste forstand, men her domineres berggrunnen av mektige lag erosjonsmateriale fra disse fjellene (molasse).

Mittelland har form som en trekant mellom Jurafjellene, foralpene og Rhinen langs grensen til Tyskland. Overflaten heller svakt fra sørøst til nordvest, gjennomsnittshøyde 400 moh. Landskapet har skarp avgrensning mot foldefjellene i Jura i nordvest, men går gradvis over i Alpene i sørøst, likeledes mot «Tafel-Jura» i nord. I Mittelland finner man de største sammenhengende landbruksområdene i Sveits, likeledes den tetteste bosetningen og de fleste større byene.

I Sveits går vannskillet mellom flere av Europas viktigste vassdrag.

De sørvestre deler av landet har avløp til Rhône som munner ut i Middelhavet, likeledes de vestre deler av Jurafjellene via Rhônes bielv Saône som renner på fransk side av grensen.

Området sør for helt øst i Wallis (Valais), hele Ticino, likeledes de søndre delene av Graubünden, det vil si områdene på sørsiden av Alpenes hovedkjede i Sveits, har avløp for størstedelen til Po, fra Val Müstair lengst sørøst i Graubünden også til Etsch (italiensk Adige); både Po og Etsch har munning innerst i  Adriaterhavet.

Engadin , nord for Alpenes hovedkjede i Graubünden, gjennomløpes av  Inn , bielv til Donau som renner nordøstover og munner ut i Svartehavet . Størstedelen av Sveits, dvs. de sentrale og nordre delene av landet (i alt ca. 28 000 km 2 ), har avløp til Rhinen og dens bielver ( Aare m.fl.) som munner i Nordsjøen .

Sveits har mange sjøer, for eksempel ZürichseeVierwaldstätter See, Lac de Neuchâtel/Neuenburger See, Bieler See/Lac de Bienne. Dessuten ligger deler av kjente sjøer som BodenseeGenèvesjøen/Lac Léman og Lago Maggiore i Sveits. Flere av de større sjøene finner en i Mittelland eller i overgangen mellom dette område og foralpene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.