Den øverste militære ledelsen for de alliertes operasjoner i Normandie 1944. Fra venstre til høyre: Omar Bradley, sjef 12. armégruppe; Bertram H. Ramsay, sjef for marineflåten; Sir Arthur W. Tedder, nestkommanderende for de allierte styrkene; Dwight D. Eisenhower, øverstkommanderende for de allierte styrkene; Bernhard Montgomery, sjef 21. armégruppe; Trafford Leigh-Mallory, sjef for de allierte flystyrkene; Walter Bedell Smith, Eisenhowers stabssjef.
/HMSO.
Lisens: CC BY 2.0

Den øverste allierte landmilitære ledelsen samlet nær Port-en-Bessin 10. juni 1944. General Bernard Law Montgomery flankert av generalløytnant Miles Dempsey (høyre), sjef for britiske 2. armé, og generalløytnant Omar Bradley (venstre), sjef for amerikanske 1. armé.

/HMSO.
Lisens: CC BY 2.0
Amerikanske soldater som nettopp har gått i land på Omaha Beach marsjerer mot fronten 7. juni 1944.
.
Lisens: CC BY 2.0
Amerikanske soldater ved fronten i Normandie juni 1944. Lendet der var ofte krevende å rykke frem i.
.
Lisens: CC BY 2.0
Britiske soldater i skytestilling i en bygning under kampene om Faub de Vaucelles 19. juli 1944.
/Imperial War Museum.
Lisens: CC BY 2.0

Slaget om Normandie var en militær operasjon som fant sted i Normandie i Nordvest-Frankrike under andre verdenskrig. Operasjonen hadde kodenavnet Overlord, og pågikk offisielt fra 6. juni til 19. august 1944. Den var oppfølgeren til D-dagen, de alliertes landgang på Normandies strender, og ble utkjempet av amerikanske, britiske, canadiske og etter hvert polske styrker mot det tyske Wehrmacht og Waffen-SS. Formålet med Overlord var å bryte ut av brohodet i Normandie og inn i det tyskokkuperte Frankrike for å frigjøre landet. Slaget om Normandie gjenåpnet vestfronten og banet veien for nedkjempelsen av Nazi-Tyskland i Vest-Europa.

Faktaboks

Også kjent som

frigjøringen av Normandie

operasjon Overlord

engelsk Battle of Normandy, Operation Overlord

Som ledd i Overlord gjennomførte de allierte en rekke underordnede militæroperasjoner. Invasjonsstyrkene klarte raskt å smelte de fem brohodene Utah, Omaha, Gold, Juno og Sword sammen til en sammenhengende front. Britene kjempet frem til 20. juli for å innta den strategisk viktige byen Caen, mens amerikanerne angrep vestover for å avskjære tyskerne på Cotentin og deretter erobre havnebyen Cherbourg. De allierte forsterket kontinuerlig sine tropper i Normandie. Også tyskerne fikk ført frem forsterkninger til fronten, men forble klart tallmessig underlegne.

De alliertes totale luftherredømme og overtak i artilleri satte rammene for kamphandlingene. Tyskerne forsvarte seg likevel standhaftig nok til å hemme de allierte styrkenes fremrykking kraftig. Tapstallene som tyskerne led på slagmarken svekket dem imidlertid over tid. Mens britene presset tyskerne sør for Caen, iverksatte amerikanerne 25. juli et fremstøt, Operasjon Cobra, på vestsiden av Cotentin mot Avranches. Der klarte amerikanerne 31. juli å bryte ut av Normandie og ta seg dypere inn i Frankrike. Planen deres var egentlig å innta Bretagne og deretter dreie østover og rykke mot Seinen. Da fronten etter de alliertes utbrudd fra brohodet ble mye bredere, klarte ikke tyskerne å sette opp noe effektivt forsvar mot den allierte invasjonshæren. Fremrykkingen til amerikanerne gikk raskere enn forventet, og de valgte da å dreie store deler av styrken østover samtidig med innmarsjen i Bretagne.

Mens amerikanerne deretter rykket frem sør for tyskerne i Normandie, iverksatte tyskerne 7. august et motangrep mot Avranches i et forgjeves forsøk på å avskjære dem. Motangrepet fortsatte, uten at den tyske militære ledelsen lot til å forstå at amerikanernes fremrykking østover skapte en situasjon der de tyske styrkene i Normandie risikerte å bli fanget i en knipetangsmanøver. Amerikanerne ble oppmerksom på muligheten til å omringe tyskerne og sendte deler av styrken som rykket mot Seinen nordover, mens canadierne rykket sørover fra Normandie. I angrepene som fulgte ble tyskerne trengt sammen i en lomme vest for Falaise og Argetan. En betydelig del av den tyske styrken rakk å flykte innen rettrettruten ble avskåret 19. august, eller bryte ut av omringningen de neste to dagene. Denne avsluttende kampen i slaget om Normandie ble for tyskerne en overgang til en desperat retrett mot Seinen og militært sammenbrudd i Frankrike.

De alliertes plan for slaget

6. juni klarte ikke landgangsstyrken å nå operasjonsmålene for D-dagen, som var å få landforbindelse mellom alle de fem brohodene og innta byene Bayeux, Carentan, Caen og Saint-Lô. Bare brohodene Gold og Juno dannet en sammenhengende front ved dagens slutt. De allierte rakk imidlertid å landsette så store og slagkraftige styrker, understøttet av sjøartilleri og luftherredømme, at tyskerne hadde dårlige utsikter til å beseire dem.

Etter at landgangsområdet var konsolidert, planla general Bernard Law Montgomery, sjef for de alliertes landstyrker i Normandie, å samle de britisk-canadiske styrkene til et fremstøt mot Caen. Han satset på at Erwin Rommel ville konsentrere sine styrker her for å hindre de allierte i å ta seg inn i åpent lende og så rykke mot Paris. Tyskerne skulle forledes til å tro at Montgomerys press på Caen-avsnittet var de alliertes hovedoffensiv og dermed lokkes mest mulig bort fra amerikanernes flanke. Amerikanerne skulle dernest støte sørover fra Cotentin for å bryte ut av flaskehalsen Normandie, først ved å erobre Bretagne og deretter dreie østover langs elven Loire mot Paris.

Montgomerys operasjonsplan hadde to hovedfokus som han forsøkte å finne en balansegang mellom:

  1. Å unngå å spre landstyrkene sine over en for bred front og gjøre dem sårbare for tyske angrep før han hadde fått i land tilstrekkelig med forsterkninger og sikret en jevn tilgang på forsyninger.
  2. Å presse tyskerne så hardt at de ikke fikk pusterom nok til å grave seg ned og holde stand mot de allierte i en stillingskrig.

Fra 7. juni og frem til 12. juni konsentrerte de allierte styrkene seg om å utvide de fem brohodene til en 120 kilometer bred, sammenhengende front i Normandie. Deretter fulgte et utmattelsesslag mellom de to krigsmotstanderne som varte til 10. juli. I denne oppbyggingsperioden var invasjonsstyrken organisert i to armeer: Den amerikanske 1. armé, under generalløytnant Omar Bradley, og den britisk-canadiske 2. armé, under generalløytnant Miles Dempsey.

Behovet for kontinuerlige forsyninger og forsterkninger til brohodet la føringer på de alliertes innledende operasjoner. For å unngå å bli avhengig av å måtte erobre en fransk havneby tidlig i felttoget, hadde to kunstige havner, kalt Mulberry A og Mulberry B, blitt bygget. Disse ble stykkevis slept til Normandie invasjonsdagen og montert, henholdsvis ved amerikanerne og britenes landgangsområde. Det rådet imidlertid usikkerhet om hvorvidt de kunstige havnene ville fungere tilfredsstillende over tid. Av den grunn ble amerikanernes neste mål å avskjære tyskerne på Cotentin og deretter innta havnebyen Cherbourg, helst intakt.

Allierte operasjoner for å utvide brohodet

Churchill besøker Caen, Normandie
Statsminister Winston Churchill (foran til høyre) besøker en avdeling av britiske soldater i Caen, Normandie, 22. juli 1944. Halvveis skjult bak Churchill står general Bernard Law Montgomery.
Normandie-fronten slik den beveget seg i tiden 13. juni - 30. juni 1944. Med unntak av erobringen av Cotentin og byen Cherbourg vant de to allierte armeene lite terreng i denne fasen av felttoget.

Britene rykket frem for å omringe Caen, med I korps fra øst og XXX korps fra vest. Forsøket ble imidlertid raskt forpurret av et tysk motangrep mot brohodet som den britiske 6. flybårne divisjon holdt mellom elvene Orne og Dives. På overordnet plan forløp derimot operasjonen som planlagt fordi tyskerne samlet fire panserdivisjoner rundt byen, uten å ha en eneste panserdivisjon stående ved den amerikanske sektoren av brohodet. Tyskerne forble overbevist om at de alliertes hovedtyngdepunkt var rettet mot Caen, med Paris som sluttmål for fremstøtet, og flyttet alle sine forsterkninger hit på bekostning av bemanningen ved amerikanernes front. I stedet angrep amerikanerne vestover 14. juni og nådde frem til Cotentins vestkyst tre dager senere, for med det å ha avskåret Cherbourg og en større tysk hærstyrke nord på halvøyen.

En kraftig storm inntraff i Kanalen 19. juni. Den hindret skipstrafikken og ødela landgangsskip og havneinstallasjoner. Mulberry A ble skadet og riktignok tatt i bruk igjen etter reparasjoner, men gjenstående monteringsarbeider ble innstilt. Stormens skadevirkninger forsinket landstyrkenes fremrykking i Normandie. Tyskerne rakk å få frem nye forsterkninger. Bare under fremrykkingen mot Cherbourg hadde de allierte fremgang, tross hardnakket tysk motstand, og byen falt 27. juni. Tyskerne hadde imidlertid blokkert havnen i Cherbourg, noe som gjorde den ubrukelig de neste to månedene.

Britene iverksatte på sin side et nytt angrep mot Caen 25. juni (Operasjon Epsom), men Montgomery valgte å avbryte operasjonen da han ble kjent med at to SS-panserdivisjoner (9. og 10) var blitt overført fra østfronten og nå befant seg i Caen-området. Han forsto at dette innevarslet en tysk motoffensiv i Normandie. Da denne kom, 29. juni, var britene forberedt og påførte tyskerne betydelige tap og tvang dem på defensiven. Den tyske Pansergruppe Vest kjempet mot britene, mens den 7. armé forsøkte å holde stand mot amerikanerne. Alle de åtte tyske panserdivisjonene ble satt inn i forsvaret av Caen som følge av britenes press her.

Tysk forsvarskamp tross stadig vanskeligere stilling

Generalfeltmarskalk Erwin Rommel (til venstre) og SS-Obergruppenführer Joseph "Sepp" Dietrich, sjef for I SS-Panzerkorps, under en befaring nær fronten i juli 1944.
Narodowe Archiwum Cyfrowe.
Lisens: CC BY 2.0
Tysk soldat med granatkaster av typen Schießbecher i stilling et sted i Normandie.
/Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0

Allerede 10. juni erklærte sjefen for den tyske Armégruppe B, generalfeltmarskalk Erwin Rommel, at forsvarsplanen hans i Normandie hadde slått feil. Taktikken han heretter fulgte tok sikte på å demme opp for de alliertes angrep inntil tyskerne eventuelt hadde fått forsterkninger nok til å iverksette et større motangrep. I et møte med Adolf Hitler i Margival nær Soissons 17. juni erklærte Rommel, i nærvær av en like pessimistisk øverstkommanderende i vest, generalfeltmarskalk Gerd von Rundstedt, at fronten ikke ville kunne holdes og ba forgjeves om å få trekke den tyske hæren lenger inn i Frankrike.

På slagmarken hadde de tyske forsvarerne et visst kvalitativt overtak på krigsmotstanderen. Det høyere ferdighetsnivået gjenspeilte seg i at tyske soldater drepte eller såret i gjennomsnitt 0,317 allierte soldater i Normandie. På motsatt side var antallet 0,0438 drepte eller sårede tyske soldater. De alliertes tallmessige overtak i mannskaper, våpen og materiell gjorde seg imidlertid tidlig gjeldende, og etterlot liten tvil om slagets utfall. Luftherredømmet deres ble så massivt at tyskerne fant det umulig å sette større hæravdelinger i bevegelse på dagtid uten å utsettes for ødeleggende angrep. Ved månedsskiftet juni/juli hadde de allierte rukket å landsette en million soldater. Mot disse klarte tyskerne å samle oppimot 300 000 soldater. Begge sider hadde lidt tap på rundt 60 000 drepte, sårede og savnede, men styrkeforholdet mellom dem innebar at tapstallene rammet tyskerne hardest. Gradvis ble de tyske styrkene utarmet.

Den tyske ledelsen av operasjonene bar preg av Hitlers aktive innblanding, manglende handlingsrom for generalene i felt og uklare ansvarsforhold. Hitlers svar på vanskelighetene som tårnet seg opp i Normandie var å beordre troppene til resolutt kamp for å holde fronten, love bare begrenset med forsterkninger, og gi generaler skylden for de militære tilbakeslagene. 3. juli avskjediget Hitler Rundstedt og erstattet ham med generalfeltmarskalk Günther von Kluge.

Hitler beholdt Rommel i stillingen, mest for ikke å gi den tyske offentligheten inntrykk av at det gikk mot nederlag i Normandie. Overfor Hitler betegnet Rommel 15. juli den militære situasjonen i Normandie som håpløs, og han anså et sammenbrudd for nært forestående, men ble selv alvorlig skadet 17. juli da et britisk jagerfly angrep kjøretøyet hans med maskingeværild.

Rommel måtte sendes hjem til Tyskland som langvarig rekonvalesens, og Kluge overtok som sjef også for Armégruppe B.

Allierte utbruddsforsøk: Operasjonene Goodwood og Cobra

Britiske infanterister går i stilling umiddelbart før Operasjon Goodwood innledes 18. juli 1944. Stridsvogner spilte en hovedrolle i denne offensiven.
/HMSO.
Lisens: CC BY 2.0
Frontens bevegelse de tre første ukene i juli 1944. Den sammenhengende røde linjen viser situasjonen i Normandie like før Operasjon Cobra ble innledet og etter at Operasjon Goodwood var avbrutt.
Amerikanske infanteri- og panserstyrker passerer byen Coutances under kampene i forbindelse med Operasjon Cobra.
/National Archives USA.
Lisens: CC BY 2.0

På dette tidspunktet disponerte de allierte samlet en styrke på 1 452 000 soldater i brohodet. Det var begynt å bli trangt der. Fremgangen hadde frem til nå gått sakte for de allierte styrkene, men Caen hadde omsider blitt inntatt 9. juli. Etter å ha fokusert på utmattelseskrigføring med begrensede angrep, var tiden inne for å gå over i den offensive fasen. For å kunne bryte ut fra Normandie og slå seg dypere inn i Frankrike, forberedte de allierte to større offensiver.

Den første av dem, Operasjon Goodwood, var blitt foreslått av sjefen 2. armé, generalløytnant Miles Dempsey, som et utbruddsforsøk fra Caen-området mot Falaise. Montgomery, hans overordnede, nedjusterte imidlertid planen til å bli en offensiv som begrenset seg til å presse tyskerne på den østre flanken og støte sørover mot Bourguébus. Den modererte planens grunntanke var å opprettholde angrepsviljen i sektoren rundt Caen, men med forsiktighet.

Under kampene i Normandie var Montgomery opptatt av å begrense egne tap mest mulig fordi britene slet med personellmangel, og fordi folkeopinionen hjemme i Storbritannia ikke ville tolerere at soldatene deres ble drept i samme store antall som under første verdenskrig. Montgomerys hovedmålsetting med offensiven var å binde de tyske panserstyrkene til britenes flanke og dermed hindre dem i å bevege seg mot amerikanernes flanke. Det var her den andre store offensiven, Operasjon Cobra, ble forberedt. Arkitekten bak operasjonen var generalløytnant Omar Bradley. Hans amerikanske 1. armé skulle etter planen bryte gjennom tyskernes linjer ved Saint-Lô og støte mot Avranches, ved foten av Cotentin-halvøya. Dette skulle i sin tur bane veien for en amerikansk innmarsj i Bretagne og havnebyene der. Som en forberedelse av operasjonen og for å komme i en bedre angrepsposisjon, kjempet amerikanerne fra 7. juli hardt om Saint-Lô og inntok byen 18. juli.

Operasjon Goodwood ble innledet med veldige luftbombardementer av de tyske stillingene om morgenen 18. juli. Det ble det største panserslaget i Vest-Europa under den andre verdenskrig, med 900 britiske stridsvogner som angrepets spydspiss. Tyskerne var forberedt på offensiven og møtte bakkestyrkenes angrep med hard motstand. I tillegg skapte været og lendet vanskeligheter for britene. Montgomery avbrøt offensiven allerede 20. juli. Britene hadde da bare avansert ti kilometer og mistet 400 stridsvogner. Operasjonen ble der og da ansett som mislykket av Dwight D. Eisenhower og en rekke andre allierte militære ledere, men fungerte i praksis som en avledningsmanøver. Tyskerne trodde de sto overfor hovedangrepet og konsentrerte sine panserstyrker på dette avsnittet. Fronten deres var nå nær bristepunktet og sårbar for nye angrep.

Cobra skulle etter planen etterfølge Goodwood raskt, men ble grunnet dårlig vær tvang utsatt i fire dager, til 25. juli. Offensiven startet med artilleri- og luftbombardementer så kraftige at Panzer Lehr-divisjonen, den eneste av tyskernes syv panserdivisjoner i Normandie som sto overfor den amerikanske 1. armé, nærmest ble utslettet under bombingen.

Gjennombrudd i Normandie

Fronten i Normandie slik den flyttet seg i tiden 25.-31. juli 1944 etter amerikanernes gjennombrudd ved Saint-Lô.
Fronten i Normandie slik den flyttet seg i tiden 25.-31. juli 1944 etter amerikanernes gjennombrudd ved Saint-Lô.
De allierte styrkenes fremrykking etter utbruddet fra Normandie i tiden 1.-13. august 1944. Amerikanernes offensiv vestover, samtidig med befrielsen av Bretagne, åpnet en uventet mulighet til å omringe den tyske styrken ved Normandie-fronten.
De allierte styrkenes fremrykking etter utbruddet fra Normandie i tiden 1.-13. august 1944. Bretagne ble raskt frigjort, med unntak av de befestede byene Brest, Lorient og St. Nazaire. Amerikanernes samtidige offensiv vestover åpnet en uventet mulighet til å omringe den tyske styrken ved Normandie-fronten.

De første dagene klarte de gjenværende tyske styrkene likevel å holde resolutt stand mot amerikanernes bakkeangrep, men tyskerne hadde ingen reserver bak dette frontavsnittet og styrkene deres begynte å tynnes ut. 27. juli viste forsvarerne klare tegn på å gå i oppløsning. Amerikanerne begynte å rykke raskere frem nær Contentin-halvøyas vestkyst og inntok Coutances, Cérences og La Haye-Pesnel i rask rekkefølge. Innen de erobret Avranches 30. juli skjedde fremrykkingen omtrent uhindret. Dagen etter fant amerikanerne et hull i tyskernes frontlinjer sør for byen, veien inn til Bretagne sto åpen og utbruddet fra Normandie startet omgående.

Etter de stadige allierte troppeforsterkningene hadde begge armeene i Normandie vokst til langt over normal arméstørrelse. For å gi styrkene en mer hensiktsmessig kommandostruktur i forkant av den videre innmarsjen i Vest-Europa, trådte en omorganisering av invasjonshæren i kraft 1. august. Halve halve 1. armé ble skilt ut og organisert i den nye 3. armé. Disse de to armeene ble i sin tur samlet i den amerikanske 12. armégruppe, under Omar Bradleys kommando. Generalløytnantene Courney Hodges og George S. Patton overtok ledelsen av henholdsvis 1. og 3. armé. De canadiske avdelingene ble, under generalløytnant Harry Crerars ledelse, samlet i den canadiske 1. armé sammen med to britiske armékorps og den nyankomne 1. polske panserdivisjon. Miles Dempsey beholdt kommandoen over den nå helbritiske avdelingen 2. armé. Disse to armeene ble organisert i den nyopprettede 21. armégruppe, med Montgomery som sjef. Montgomery fortsatte samtidig som øverstkommanderende for de allierte landstyrkene frem til Eisenhower overtok denne rollen 1. september 1944.

Patton fikk en nøkkelrolle i utbruddet fra Normandie. Det ene av hans korps (VII korps) rykket inn i Bretagne i 1. august, avskar halvøyen og nådde utkanten av havnebyen Brest innen seks dager. Operasjonen var omstridt blant amerikanske generaler, som ønsket å prioritere rask fremrykking vestover, fremfor snarlig sikring av nye havnebyer. Planen var å sette hele 3. armé inn i Bretagne, men fordi fremrykkingen gikk uventet raskt, og kaos og sammenbrudd preget de tyske forsvarerne, gikk Bradley med på å sende Pattons tre andre korps (XX, XII og XV) i et stort sveip sørøstover, nord for Loire, mot elven Seinen. Planen var å avskjære tyskerne der. Fremstøtet startet 3. august, og på ny var den tyske motstanden ubetydelig.

Skjebnesvangert tysk motangrep

Herjingene etter britiske angrepsflys beskytning av en tysk kolonne nær Mortain. 7. august 1944. Det allierte luftherredømmet over Normandie fikk tidlig en ødeleggende virkning på det tyske motangrepet.
/National Archives USA.
Lisens: CC BY 2.0

Først i slutten av juli innså Hitler og hans nærmeste generaler at de alliertes operasjoner i Normandie ikke var en avledningsmanøver, men hovedangrepet i Vest-Europa. Først da beordret han styrker fra den tyske 15. armé i Pas de Calais-området mot Normandie. Ettersom amerikanerne var i ferd med å bryte igjennom ved fronten, fikk denne styrkeforflyttingen ingen betydning for Normandie-slagets gang.

Da amerikanernes brøt ut fra Normandie langs en smal front, øynet Hitler muligheten til å avskjære amerikanerne i Bretagne. Tross Kluges protester ga Hitler 2. august ordre om å forberede et tysk motangrep mot den amerikanske 3. armés høyre flanke. Målet var å slå seg frem til Saint-Malobukten ved Avranches. Hvis operasjonen lyktes, var Hitler overbevist om at styrkene sør for Avranches ville gi opp kampen og at situasjonen ville snu seg i Tysklands favør. Etter flere dager med vanskelige og ufullstendige forberedelser ble angrepet (Operasjon Lüttich) innledet natt til 7. august av den tyske 7. armé, mens Pansergruppe West (to dager tidligere omdøpt til 5. panserarmé) forsøkte å holde fronten mot 21. armégruppe i nord. Tyskerne hadde først noe fremgang på bakken, men utpå dagen klarnet været og styrkene ble da fritt vilt for allierte kampfly. Flyangrepene og amerikanernes artilleriild stanset angrepet og påførte tyskerne store tap.

Falaise-lommen: Det endelige nederlaget

De tyske motangrepene for å bryte ut av Falaise-lommen

Amerikanerne hadde forventet at utbruddet fra Normandie ville føre til at tyskerne trakk seg tilbake. Når heller ikke det mislykkede tyske motangrepet ble fulgt av en retrett, i strid med etablert militær visdom, så Bradley en mulighet til å ødelegge hele den tyske hærstyrken i Normandie-området. Han fikk Montgomerys støtte til å forsøke å fange alle de 21 tyske divisjonene der i en større knipetangsmanøver mellom 12. og 21. armégruppe. 8. august iverksatte 1. canadiske armé Operasjon Totalize, et utfall fra Caen mot Falaise. Den amerikanske 1. armé presset på lenger vest. Tyskerne ble drevet tilbake og trengt sammen. Situasjonen deres var håpløs. Hitler nektet likevel fortsatt Kluge å trekke styrkene tilbake.

En farlig situasjon for tyskerne utfoldet seg på sørflanken, der Pattons 3. armé hadde passert Mayenne og nå nådd Le Mans. Derfra dirigerte Patton sitt XV korps nordover, til det nådde Argentan 13. august. Der stanset amerikanerne opp, i henhold til avtalt plan, mens de ventet på at den canadiske 1. armé, som nærmet seg Falaise, kom dem i møte fra nord. Tyskerne kjempet imidlertid så hardt mot 1. armé at fremrykkingen gikk langsommere enn ventet, og Falaise først ble inntatt 16. august. Imens holdt Bradley XV korps tilbake, tross Pattons ønske om å gjenoppta fremrykkingen. Bradley fryktet at armékorpsets mest fremskutte avdelinger ikke ville makte å fullføre omringningen, men komme til kort mot flyktende tyskere. 3. armés øvrige armékorps prioriterte fremrykkingen vestover mot Seinen og sto for langt unna til å kunne gripe inn i kampen.

Tyske 5. panserarmé og 7. armé var nå trengt sammen mellom Falaise og Argentan, med en over 20 kilometer bred korridor som eneste rettrettvei østover, mens 12. armégruppe og 21. armégruppe angrep dem fra hver sin side. Hitler beordret 14. august tilbaketrekning fra Falaise-lommen. Natten 16.-17. august startet retretten, under kraftige allierte luft- og bakkeangrep. Tyskerne førte de neste dagene en frenetisk forsvarskamp for å holde korridoren åpen lenge nok til at flest mulig soldater rakk å redde seg ut. Lommen var skrumpet inn ytterligere 19. august, da den 1. polske panserdivisjon nådde frem til amerikanernes linjer. De tyske avdelingene inne i lommen splittet seg opp i mindre grupper i forsøk på å bryte seg ut. Mellom 35 000 og 40 000 klarte det, inntil canadiske forsterkninger kom og stengte den siste fluktruten 21. august. Neste dag ga de gjenværende forsvarerne opp. 10 000 av de omringede tyskerne var blitt drept og 50 000 tatt til fange.

Tysk sammenbrudd, alliert lynkrig

Canadiske soldater med et erobret tysk flagg, august 1944.
Av /National Archives of Canada.
Lisens: CC BY 2.0

Nedkjempelsen av Falaise-lommen ble den avsluttende operasjonen i slaget om Normandie. Ettersom de allierte ikke hadde klart å omringe den før et betydelig antall tyskere rakk å unnslippe, ble seieren deres ikke så total som opprinnelig håpet. For tyskerne endte derimot operasjonen i noe som vokste til en militær katastrofe. Mye av deres tyngre våpen og materiell hadde blitt ødelagt i strid eller etterlatt inne i Falaise-lommen. 5. panserarmé og 7. armés overordnede mål ble å unngå full utslettelse. Tallmessig var de blitt for beskjedne til å føre operasjoner på bred front. Med to millioner allierte soldater nå landsatt i Normandie, ble styrkeforholdet mellom de to krigførende enda mer ujevnt. Tyskernes retrett fra Falaise-lommen utviklet seg til et hurtig tilbaketog på bred front til Seinen.

Fra 15. august måtte tyskerne kjempe på to fronter i Frankrike, da 86 500 amerikanske og franske soldater gikk i land helt sør, mellom Toulon og Cannes. Invasjonen, med kodenavnet Operasjon Dragoon, hadde vært planlagt iverksatt samtidig med D-dagen. Den ble imidlertid utsatt grunnet uventet treg alliert fremgang ved fronten i Italia, hvor invasjonsstyrkene måtte hentes fra, og mangel på landgangsfartøyer. Invasjonsstyrken vokste i løpet av måneden til 380 000. Tyskerne var ikke forberedt på noen invasjon ved Rivieraen og hadde bare 30 000 soldater stående der, spredt utover kysten, med ytterligere 200 000 svakt utrustede soldater fra 19. armé innenfor rimelig rekkevidde. Enkelte tyske avdelinger i Sør-Frankrike hadde allerede blitt overført til Normandie-fronten. De allierte styrkene møtte dermed ikke mer enn spredt motstand mens de befestet sitt brohodet og rykket innover i landet. Hitler innså allerede på invasjonsdagen at Frankrike var tapt for tyskerne, og beordret full tilbaketrekning fra Sør-Frankrike. 9. armé trakk seg nordover gjennom Rhônedalen, men ble delvis ødelagt av de forfølgende allierte styrkene. Etter ti dagers felttog stod de fortsatt for langt sør til å kunne forsterke de tyske avdelingene som på samme tid trakk seg tilbake over Seinen.

Oppimot 100 000 retirerende tyske soldater klarte å ta seg over til vestsiden av Seinen, tross ødelagte broer og stadige allierte angrep. Avdelingene var maltrakterte og kraftig reduserte etter kampen om Normandie, og tapte en betydelig del av sine gjenværende kjøretøyer under elvekryssingen. Av 50 tyske divisjoner som hadde kjempet ved fronten, var bare ti fortsatt kampverdige. Minst 60 000 tyskere var drept, 180 000 såret og 210 000 tatt til fange, tap som for den tyske hæren var uopprettelige. 80 dager etter D-dagen, 25. august, sto alle de fire allierte armeene i Nordvest-Frankrike langs Seinen, seks dager etter at Pattons styrker først nådde elven.

Etter slaget

RAF-soldat under slaget om Normandie
Soldat fra Royal Air Force under Normandie-slaget, foto tatt 31. juli 1944.
Av /Royal Air Force.

Tyskerne måtte oppgi planen om å danne en ny forsvarslinje bak Seinen fordi armeene deres ikke var mange og store nok til å bemanne hele frontlinjen. De bega seg dermed ut på en ny massiv retrett, først mot elven Marne, deretter mot Rhinen og Vestvollen, hvor de la seg i forsvar og ventet på forsterkninger. 11. september nådde de første amerikanske styrkene Tysklands riksgrense, samme dag som de fremrykkende allierte styrkene fra Sør-Frankrike fikk forbindelse med den amerikanske 3. armé.

Frigjøringen av Normandie ble kostbar både menneskelig og materielt. Kampene der gikk hardt utover lokalbefolkningen. Kraftig bombing og artilleribeskytning gjorde Normandie til den desidert mest krigsherjede delen av Frankrike under krigen. I flyangrepene som forberedte invasjonen ble 15 000 franske sivile drept. 19 890 sivile ble drept under krigshandlingene som fulgte, hvorav rundt 3000 på selve D-dagen. Etter frigjøringen fortsatte udetonerte miner, granater og bomber å kreve menneskeliv. Store landområder ble lagt øde. Bare et fåtalls landsbyer unnslapp krigens herjinger. Rundt 500 000 av befolkningen i Normandie ble hjemløse. 42 prosent av Rouen, 58 prosent av Évreux, 77 prosent av Saint-Lô og 82 prosent av Le Havre ble ødelagt.

Britene, canadierne og polakkene i 21. armégruppe hadde et samlet tap på 83 045, hvorav 15 995 drepte, 57 996 sårede og 9054 savnede. Tapene til den amerikanske 12. armégruppe beløp til 125 847, hvorav 20 838 drepte, 94 881 sårede og 10 128 savnede.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Beevor, Antony: D-dagen. Slaget om Normandie (Oslo: Cappelen Damm, 2009)
  • Caddick-Adams, Peter: Sand and Steel. The D-Day Invasion and the Liberation of France (London: Oxford University Press, 2019)
  • Carell, Paul : Sie kommen! Die Invasion 1944 (Berlin: Ullstein, 1994)
  • D'Este, Carlo: Decision in Normandy. The Unwritten Story of Montgomery and the Allied Campaign (New York: Dutton, 1983)
  • Grint, Keith: Leadership, Management and Command. Rethinking D-Day (New York: Palgrave Macmillan, 2008)
  • Harrison, Gordon A.: Cross-Channel Attack (Washington, D.C.: Dept. of the Army, 1951)
  • Hastings, Max: Overlord. D-Day and the Battle for Normandy (London: Michael Joseph, 1984)
  • Hargreaves, Richard: Germans in Normandy (Barnsley: Pen & Sword Books, 2006)
  • Jackson, W.G.F: "Overlord" Normandy 1944 (London: Davis-Poynter, 1978)
  • Keegan, John: Six Armies in Normandy. From D-Day to the Liberation of Paris, June 6th-August 25th, 1944 (London: Jonathan Cape, 1982)
  • Kershaw, Robert: D-Day. Piercing the Atlantic Wall (Annapolis, MD: Naval Institute Press, 1994)
  • Tamelander, Michael & Niklas Zetterling: D-dagen. Den allierte invasjonen i Normandie 1944 (Oslo: Spartacus Forlag, 2004)
  • Wieviorka, Olivier: Normandy. The Landings to the Liberation of Paris (Cambridge, MA: Harvard University Press, 2008)

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg