Grundtvigianismen er en kirkelig retning og folkelig kulturbevegelse. Den oppstod i Danmark på 1800-tallet og bygger på tankene til den danske teologen Nikolai Fredrik Severin Grundtvig (1783-1872).

Grundtvigianismen forbindes gjerne i tillegg til frisinnet kristendom også med styrking av nasjonalfølelse og identitet. Først og fremst i Danmark, der Grundvig virket, men også i Norge. Det ble lagt vekt vekt på at menneskene skulle opplyses, og opplysning ble betraktet som et gode i seg selv.

Etter Grundvig ble bevegelsen ført videre av Jacob Christian Lindberg, Peter Christian Kierkegaard, Carl Joakim Brandt og andre.

I grundtvigianismen blir det lagt vekt på å søke den opprinnelige kristendom, slik den er nedfelt i den apostoliske dåps- eller trosbekjennelse. Grundtvig mente selv at denne stammet direkte fra Jesus Kristus. Dette ble ofte kalt «den kirkelige anskuelse». Bibelen så han på som opplysende «lysord». Det levende ord er menighetens muntlige forkynnelse av Kristus' ord. Særlig viktig er Fadervår, dåpsordet, nattverdsordene og trosbekjennelsen. Grundtvig mente at Kristus er til stede i ordene som sies når menigheten er samlet omkring døpefont og nattverdord.

Sakramentene blir tillagt stor betydning. Grundtvigianismen er ikke høykirkelig. Presteembetet har liten betydning og det er liten sans for liturgi. Det er også lite snakk om hva som er syndig, og det er ikke noe krav om en brå omvendelse. Derimot vektlegger grundvigianismen sterkt sammenhengen mellom det som er menneskelig og det som er kristelig.

Grundvigianismen har hatt sterk innflytelse på dansk kirke- og kulturliv, blant annet gjennom den kirkelige frihetslovgivning (valgmenigheter) og folkehøyskolene. Særlig på landet har bevegelsen stått sterkt. Den står på mange måter i motsetning til dansk indremisjon.

I Norge gjorde grundtvigianismen seg gjeldende gjennom folkehøyskolene. Den møtte sterk motstand fra det teologiske fakultet (især hos professor Gisle Johnson) og de kirkelige myndigheter. Bjørnstjerne Bjørnson var tiltrukket av den, og sto i 1867 frem som grundtvigianer. De mest kjente grundtvigianere i Norge var W. A. Wexels, Herman Anker og Olaus Arvesen. Hos Christopher A. Bruun møtes og strides innflytelsene fra Kierkegaard og Grundtvig. Etter Wexels død (1866) endret grundtvigianismen i Norge preg, fra konsentrasjon om Bibelen og luthersk bekjennelse til frisinnet kristendom.

  • Nørgaard, Anders: Grundtvigianismen : et historisk Bidrag, 1935-1938, 3 b., Finn boken
  • Skrondal, Anders: Grundtvig og Noreg : kyrkje og skule 1812-1872, 1929, Finn boken
  • Skrondal, Anders: Grundtvigianismen i Noreg: kyrkje og skule 1872-1890, 1936, Finn boken
  • Thodberg, Christian & Anders Pontoppidan Thyssen, red.: Grundtvig og grundtvigianismen i nyt lys, 1983, isbn 87-7457-022-6, Finn boken
  • Thorkildsen, Dag m.fl.: Grundtvigianisme og nasjonalisme i Norge i det 19. århundre, 1996, isbn 82-12-00846-0, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.