Neptuns ringer fotografert fra Voyager 2 den 26. august 1989, 280 000 km fra planeten.

NASA/JPL. fri

. Begrenset gjenbruk

Neptun er den 8. planet fra Solen og den ytterste av planetene. Den tilhører de fire store gassplanetene (Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun). Den bruker 165 år rundt Solen. I årene 1979–99 var Neptun lenger ut enn dvergplaneten Pluto. Det skyldes at Pluto (som vanligvis er lenger ut) går i en meget langstrakt bane, og denne banen krysser dermed Neptuns bane. Neptuns middelavstand fra Solen er 4 497 millioner kilometer, 30,06 ganger Jordens avstand.

Et Neptun-døgn er 19,2 timer. Neptun har en rotasjonstid på 19,2 timer ved overflaten, men bare 16,1 timer nær sentrum. Planeten har en ekvatorradius på 24 764 km og inneholder 17,20 jordmasser. Det er observert et svakt magnetfelt rundt Neptun. Våre kunnskaper om planeten skyldes i stor grad observasjoner av den amerikanske romsonden Voyager 2, som fløy nær opptil Neptun i august 1989. Neptun ligner mye på Uranus.

Gjennomsnittlig overflatetemperatur er ca -130°C .

Med en maksimal lysstyrke på 7,8 er Neptun ikke synlig med det blotte øye, men synes i teleskop som en liten, dypt blå skive.

Neptun har minst 13 måner og flere ringer.

Vårt begrensede kjennskap til Neptuns indre er basert på modellberegninger på grunnlag av målinger av atmosfærens sammensetning og planetens størrelse, form, rotasjon, masse og gravitasjonsfelt. Planeten antas å ha en liten kjerne av silikater omgitt av en blanding av silikater og vannis og hydrogen og helium lengst ute. Planeten har ingen fast overflate. Planetskiven som fremtrer i teleskoper, er en avbildning av det øverste atmosfærelaget.

Spekteret til Neptun viser brede bånd fra hydrogen og metan, som er årsaken til planetens karakteristiske, dype blåfarge. Voyager 2 avbildet en stor, svart flekk som er en merkelig parallell til Jupiters store røde flekk, både når det gjelder størrelsen i forhold til planeten og lokaliseringen på den sørlige halvkule. Romsonden avbildet dessuten flere mindre, lyse flekker, som beveget seg med relative hastigheter på opptil 500 m/s, og en båndstruktur som på Jupiter og Saturn. Noen av disse atmosfæredetaljene er senere påvist ved hjelp av Hubble-romteleskopet.

Voyager 2s fjernsynskameraer avslørte også noen svake ringer rundt Neptun. Den ytterste ringen inneholder tre fortettede ringbuer, som faktisk var påvist i bakketeleskoper ved at de okkulterte bakenforliggende stjerner. Neptun har 13 kjente måner, hvorav 8 har fått navn. Av Neptuns måner er 6 oppdaget av Voyager 2. Men romsondens mest forbløffende avsløring var månen Triton, som fremviste et frosset isøde på den nordlige halvkule og aktive geysirer i sydpolområdet. Av de sist oppdagede månene, som er meget små, ble tre funnet i 2003 ved hjelp av teleskoper i Chile og på Hawaii. Nordmannen Tommy Grav var medoppdager av månene.

Neptun ble oppdaget i 1846 av J. G. Galle etter anvisning av U. J. J. Leverrier, som beregnet dens beliggenhet på grunnlag av uregelmessigheter i Uranus' bevegelse. En uavhengig beregning ble gjort av J. C. Adams.

Astronomisk tegn
Middelavstand fra Solen 4497 mill. km
Banens eksentrisitet 0,0097
Banens ekliptikkhelning 1,74°
Ekvatorradius (Jorden = 1) 3,88
Masse (Jorden = 1) 17,2
Midlere densitet 1,76 g/cm3
Midlere overflatetemp. ca. –130 °C
Siderisk omløpstid 164,79 år
Rotasjonstid (overflaten) 19,2 timer
Rotasjonstid (kjernen) 16,11 timer
Aksehelning 29,6°
Måner: Triton, Nereid, Proteus, dessuten 10 mindre måner

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.