Hermann von Helmholtz med et oftalmoskop, som han hadde oppfunnet i 1850. Utsnitt av et maleri av L. Knaus, 1881.

Hermann von Helmholtz av Archiv für Kunst und Geschichte, Berlin/KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Hermann Helmholtz var en tysk lege og fysiker som regnes som den fremste tyske naturforskeren i siste halvdel av 1800-tallet. Han gav viktige bidrag til blant annet forståelsen av elektrokjemiske forhold, til forklaring av lysets dispersjon, til lovene for elektromagnetisk induksjon og fluidmekanikk, blant annet virvelbevegelse i væsker.

Helmholtz ble professor i fysiologi og patologi i Königsberg i 1849, i anatomi og fysiologi i Bonn i 1855, i fysiologi i Heidelberg i  1858, og i fysikk i Berlin i 1871. I 1888 ble han president for den nylig opprettede Physikalisch-technische Reichsanstalt i Charlottenburg.

Helmholtz forente i sjelden grad betingelsene for å skape det ypperste. Han hadde en sterk skapende fantasi, fremragende dyktighet til å eksperimentere, dyp filosofisk innsikt og dessuten stor kompetanse innen matematikk.

Til å begynne med arbeidet han mest med fysiologiske spørsmål. Han undersøkte forholdet mellom muskeltemperatur og muskelarbeid, og han målte impulsledninger i nervesystemet, særlig refleksbanene. Helmholtz konstruerte også det første oftalmoskopet. Av grunnleggende betydning er hans studier over fargesansen (1852), hvor han opptok og utvidet en glemt teori av Thomas Young. Hans akustiske undersøkelser (Die Lehre von den Tonempfindungen) brakte klarhet i vanskelige spørsmål vedkommende høresansen, blant annet forklaringen på overtonenes betydning for toners klangpreg. I verket Die Mechanik der Gehörknöchelchen und des Trommenfells (1869) gav han en teori for ørets virkemåte.

Etter hvert ble han dratt mer til rent fysiske studier. I sitt arbeid Über die Erhaltung der Kraft (1847) fremsatte han læren om energiens vedlikeholdelse, som var funnet i en mer spesiell form av den tyske legen Julius Robert von Mayer i 1842. Han gav viktige bidrag til elektrokjemi, til forklaring av lysets dispersjon, til lovene for elektromagnetisk induksjon og for væskers bevegelse, blant annet virvelbevegelse.

Helmholtz arbeidet på alle større områder i fysikken, og kom frem til ny innsikt på alle områdene.

Forelesningene hans over teoretisk fysikk ble utgitt etter hans død. I Vorträge und Reden ble hans mange populære foredrag samlet. Biografier om Helmholtz er skrevet av Leo Königsberger (3 bind, 1902–1903) og H. Ebert (1949).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.