Hermann Helmholtz, tysk lege og fysiker, professor i fysiologi og patologi i Königsberg 1849, i anatomi og fysiologi i Bonn 1855, i fysiologi i Heidelberg 1858, i fysikk i Berlin 1871. I 1888 ble han president for den nylig opprettede Physikalisch-technische Reichsanstalt i Charlottenburg. Helmholtz regnes som den fremste tyske naturforsker i siste halvdel av 1800-tallet. Han forente i sjelden grad betingelsene for å skape det ypperste: en genial skapende fantasi, fremragende dyktighet til å eksperimentere, dyp filosofisk innsikt og dertil fullkomment herredømme over matematikken. Hans arbeider gikk i begynnelsen mest i fysiologisk retning: undersøkelser over forholdet mellom muskeltemperatur og muskelarbeid, måling av impulsledninger i nervesystemet, særlig refleksbanene. Helmholtz konstruerte også det første oftalmoskopet, et instrument som man kan bruke for å iaktta øyets netthinne, og som også benyttes ved indremedisinsk diagnostikk. Av grunnleggende betydning er hans studier over fargesansen (1852), hvor han opptok og utvidet en glemt teori av Thomas Young. Hans akustiske undersøkelser (Die Lehre von den Tonempfindungen) brakte klarhet i vanskelige spørsmål vedkommende høresansen, bl.a. forklaringen på overtonenes betydning for toners klangpreg, og i Die Mechanik der Gehörknöchelchen und des Trommenfells (1869) gav han en teori for ørets virkemåte.

Etter hvert ble han dratt mer til rent fysiske studier. I sitt arbeid Über die Erhaltung der Kraft (1847) fremsatte han læren om energiens vedlikeholdelse, som var funnet i en mer spesiell form av den tyske legen J. R. von Mayer 1842. Han gav viktige bidrag til forståelsen av elektrokjemiske forhold, til forklaring av lysets dispersjon, til lovene for elektromagnetisk induksjon, væskers bevegelse, under dette virvelbevegelse osv. På alle større områder i fysikken arbeidet han, og overalt brakte han nytt. Hans forelesninger over teoretisk fysikk ble utgitt etter hans død. I Vorträge und Reden er hans mange populære foredrag samlet. Biografier er skrevet av Leo Königsberger (3 bd., 1902–03) og H. Ebert (1949).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.