Plancks konstant

Plancks konstant har blitt beregnet av CODATA med en viss grad av usikkerhet, men i et møte den 16. november 2018 har Generalkonferansen for mål og vekt (CGPM) vedtatt at Plancks konstant skal fastsettes med en eksakt verdi. Dette blir gjort slik at definisjonene av grunnenhetene i SI-systemet kan knyttes til fysiske konstanter istedenfor til internasjonale prototyper, som har vært vanlig tidligere. På grunnlag av CODATAs justerte verdi fra 2017 er Plancks konstant nå fastsatt til:

• h = 6,626 070 15 · 10^–34 J·s (eksakt)

Siden masse og energi er ekvivalente størrelser har CGPM vedtatt at grunnenheten kilogram skal defineres med utgangspunkt i Plancks konstant. Den nye definisjonen av kilogram gjelder fra 20. mai 2019.

Plancks konstant ble først innført av Max Planck i 1900. Han viste at den minste energi, E, som sendes ut ved elektromagnetisk stråling med en bestemt frekvens, ν, var gitt ved E = h·v (se Plancks strålingslov).

Størrelsens fundamentale karakter viste seg ved at Albert Einstein i 1905 fant den samme relasjonen ved studiet av den fotoelektriske effekt, og Niels Bohr i 1913 i sin atomteori. Arthur H. Compton viste i 1923 at sammenhengen mellom bølgelengden λ og bevegelsesmengden p for en partikkel var gitt ved p·λ = h.

I Heisenbergs usikkerhetsrelasjon opptrer h som en grense for målenøyaktigheten av produktet av to komplementære størrelser.

Etter forslag fra den britiske fysikeren Paul Adrien Maurice Dirac blir Plancks konstant ofte erstattet av størrelsen ℏ (leses «h-strek») = h/2π, som er elementærkvantet for spinn (bevegelsesmengdemoment). Denne størrelsen blir ofte kalt for Diracs konstant eller den reduserte Planck-konstanten.

• kvant
• kvantefysikk
• Plancks strålingslov
• foton