Plancks konstant, også omtalt som Plancks virkningskvant, er elementærkvantet for virkning, det vil si for energi multiplisert med tid. Symbolet for Plancks konstant er h.
Plancks konstant er en naturkonstant av fundamental betydning for kvantefysikken, og av CODATA (2006) beregnet til:
h = 6,626 068 96 (33) · 10–34 J·s
Tallet i parentes angir standardavviket (se fordeling – statistikk) til de to siste sifrene av verdien.
Plancks konstant ble først innført av Max Planck i 1900. Han viste at den minste energi, E, som sendes ut ved elektromagnetisk stråling med en bestemt frekvens, ν, var gitt ved E = h·v (se Plancks strålingslov).
Størrelsens fundamentale karakter viste seg ved at Albert Einstein i 1905 fant den samme relasjonen ved studiet av den fotoelektriske effekt, og Niels Bohr i 1913 i sin atomteori. A. H. Compton viste i 1923 at sammenhengen mellom bølgelengden λ og bevegelsesmengden p for en partikkel var gitt ved p·λ = h. I Heisenbergs usikkerhetsrelasjon opptrer h som en grense for målenøyaktigheten av produktet av to komplementære størrelser.
Etter forslag fra P. A. M. Dirac blir Plancks konstant ofte erstattet av størrelsen ℏ (les h-strek) = h/2π, som er elementærkvantet for spinn (bevegelsesmengdemoment).
Kommentarer
19. mars 2009 skrev Robert Haraldsen
Søker man på Internett får man oppgitt ulike tall på konstanten. Hvordan skal en bruker forstå dette? Googler man får man opp 6.626068 × 10^-34 øverst og Wikipedia oppgir det samme, men mer eksakt angitt 6.62606876(52) x 10-34 J*s blir det oppgitt i en utskrift fra et foredrag av R. Feynman, etc. Det som er anbefalt av CODATA 2006 er 6.626 068 96(33) x 10^–34. At målingsmetodene er ulike kanskje kunne være hensiktsmessig å nevne her. For å kvalitetssikre. mvh, RH
21. april 2009 svarte Leif Halbo
Takk for innspill. Artikkelen er modifisert. Beklager treg respons.
Vennlig hilsen
Leif Halbo
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.