Plancks konstant

Plancks konstant er en universalkonstant som er viktig i kvantemekanikken. Den er elementærkvantet for virkning, det vil si for energi multiplisert med tid.

Symbolet for Plancks konstant er h. Den kalles også Plancks virkningskvant, og har navn etter Max Planck. 

Plancks konstant er en naturkonstant av fundamental betydning for kvantefysikken, og av CODATA (2006) er den beregnet til:

          h = 6,626 068 96 (33) · 10^–34 J·s

Tallet i parentes angir standardavviket (se fordeling – statistikk) til de to siste sifrene av verdien.

Plancks konstant ble først innført av Max Planck i 1900. Han viste at den minste energi, E, som sendes ut ved elektromagnetisk stråling med en bestemt frekvens, ν, var gitt ved E = h·v (se Plancks strålingslov).

Størrelsens fundamentale karakter viste seg ved at Albert Einstein i 1905 fant den samme relasjonen ved studiet av den fotoelektriske effekt, og Niels Bohr i 1913 i sin atomteori. Arthur H. Compton viste i 1923 at sammenhengen mellom bølgelengden λ og bevegelsesmengden p for en partikkel var gitt ved p·λ = h.

I Heisenbergs usikkerhetsrelasjon opptrer h som en grense for målenøyaktigheten av produktet av to komplementære størrelser.

Etter forslag fra den britiske fysikeren Paul Adrien Maurice Dirac blir Plancks konstant ofte erstattet av størrelsen ℏ (leses «h-strek») = h/2π, som er elementærkvantet for spinn (bevegelsesmengdemoment). Denne størrelsen blir ofte kalt for Diracs konstant eller den reduserte Planck-konstanten.

• kvant
• kvantefysikk
• Plancks strålingslov
• foton