Kvinnebunad fra Iveland

Bunaden kan ha liv i ulike farger og materialer, og plagg som forkle og lomme har ulike materialer og dekor. Hodeplagget er enten skaut eller lue. Skautet er tradisjonelt forbeholdt gifte kvinner.

Bunad fra Iveland
Av /Setesdalsmuseet.
Til venstre ser vi kvinnebunad fra Iveland, til høyre ser vi kvinnebunad fra Åmli.
Kvinnebunad fra Iveland
Av /Norsk folkemuseum.

Det er bevart to gamle brudeutstyr fra Iveland. Hodeplagget kalles høg stas, og i tillegg består utstyret av krage og smekke. Dette brudeutstyret skal være lagd av Kjersti Tellefsdotter Iveland til bryllupet hennes i 1853. Hodeplagget består av en valk, kledd med stoff og dekorert med perler, tekstilrosetter og fjær.

Gammelt brudeutstyr fra Iveland
Av /Setesdalsmuseet.

Artikkelstart

Kvinnebunaden fra Iveland ble skapt og satt i produksjon så tidlig som i 1916–1917, av Gina Thortvedt og Gunhild Skaiå. De tok utgangspunkt i en del bevarte draktplagg fra første del av 1800-tallet og samlet i tillegg inn muntlig tradisjonsstoff om klesskikken. De draktdelene de ikke hadde konkrete forbilder for, ble utarbeidet i tråd med det eldre folk fortalte. Bunaden viser at draktområdet har fellestrekk med både Vest-Agder og andre deler av Aust-Agder.

Sjøl om bunaden har utgangspunkt i draktskikken slik den var i første del av 1800-tallet, var det enkelte trekk som holdt seg fram mot 1850–1870. Dermed fins det også fotografier som viser noe av draktskikken, og dessuten ga det de tidlige bunadskaperne tilgang til muntlige kilder. Eldre folk som levde tidlig på 1900-tallet, kunne fortsatt huske at den lokale folkedraktskikken var i bruk.

Gjennom tida fra den første bunaden ble skapt i 1916 og fram til i dag, har bunadarbeidet gått i bølger. Til tider har produksjonen ligget nede fordi en manglet folk til å sy. I 1975 gikk bondekvinnelag, mållag og ungdomslag sammen om å få til bunadkurs.

Bunader som har vært i produksjon så lenge, vil naturlig nok se ulike ut etter når de er lagd. Dette skyldes ofte at en får tak i ulike materialer til ulike tider. De som har arbeidet med denne bunaden, har i tillegg vært opptatt av at den ikke skal etableres som noen fast uniform, slik at det er flere valgmuligheter til plaggkombinasjoner og materialer.

Draktdeler

Liv

Det er registrert flere gamle liv fra Iveland, med samme snitt. De bærer preg av empirestilen som kom tidlig på 1800-tallet: Livlinja er flyttet opp fra kroppens naturlige livlinje. Dette trekket har området felles med nabodistriktene i både øst og vest.

Da bunaden ble skapt, tok bunadskaperne utgangspunkt i to bevarte liv i flerfarget ulldamask. Det ble også registrert liv i silkestoff. En valgte bevisst at bunaden skulle kunne ha ulike materialer i livet. Dette har variert etter tilgangen på ulike typer stoff, og det brukes også ulike farger.

Livet lukkes med maljer eller ringer og maljekjede foran, og i ryggen går de tre sømmene ned mot midten og møtes i to små folder. Livet er litt ringet i nakken, mens det foran har djupere utringing.

Stakk

Det er ikke registrert noen gamle stakker fra området, og bunadstakken har derfor blitt utarbeidet på bakgrunn av muntlig overlevert tradisjonsmateriale. Den lages i svart ullstoff og er ankelsid. Nederst har den enten ei rød snor eller en smal rød tøykant. Stakken er dekorert med band litt opp fra nederkanten, med to ulike variasjonsmuligheter for plassering.

Stakken har flat fangbredde og er ellers tett rynket til ei linning i livet. Stakken er sydd slik at den går omkring fem centimeter opp midt bak i ryggen, der det sitter en større sølvknapp til feste for selene. Selene går over skuldrene og festes i to mindre sølvknapper i stakkelinninga foran.

Stakkelinninga er smal, bare rundt én centimeter. Den lages gjerne av ulike fargede stoff som passer til livet.

Skjorte

Bunadskjorta er felles for manns- og kvinnebunaden fra Iveland. Det er ikke bevart gamle skjorter i distriktet, men kildene forteller at de har hatt likhetstrekk med Vest-Agder i fasong så vel som dekor. Skjorta lages i lin/bomull, har primærsnitt og er rynket ved halsen og på ermene. Den lukkes med dobbelt halsknapp og mansjettknapper, og kragen brettes ned.

Forkle

På den tida da bunaden ble lagd, ble det registrert et par forklær, og disse har sammen med muntlig tradisjon utgjort grunnlaget for forklærne som brukes til bunaden i dag. Mønstrene ser ut til å ha variert fra rutete til stripete til blomstrete, med ulike farger.

I dag brukes både småblomstrete forklær i svart ullmusselin, et vevd ullforkle med rutemønster og damasklignende stoff i ull/silke. Forklærne rynkes eller foldelegges til ei smal linning, som så kneppes fast med de to seleknappene foran på stakken.

Lomme

Det er registrert flere løslommer med messingkrok, og slike er kopiert til bunaden. Det fortelles at disse ble brukt både utenpå og under forkleet. Andre steder i landet er det lite belegg for at slike lommer har vært brukt synlig, sjøl om nesten alle bunadlommer i dag festes utenpå stakk og forkle. Lommene har ulike former for dekor, ofte ullgarnsbroderi i flere farger.

Hodeplagg

Det er lansert to ulike hodeplagg til bunaden. Det ene er et skaut og det andre er ei lue.

Lua lages i ulike materialer, ulldamask eller silke som i livet eller tilsvarende. Den består av et glatt, rektangulært pannestykke og et mer kvadratisk nakkestykke som rynkes til pannestykket. Lua får en fasong som gjør at den sitter høyt på hodet, og den har knyteband til å feste under haka. En har ikke opplysninger om hvorvidt lue ble brukt av bare ugifte eller av alle.

Derimot regner en med at skautet fulgte samme bruk som i andre områder – det var forbeholdt gifte kvinner. Skautet eller skautehodebunaden består av en valk, sjølve skautet og et tørkle til å feste skautet med. Valken kalles rinsel og er lagd som ei slags pute. De som har langt hår, fletter det med band eller vikler band rundt det på samme måte som den såkalte vippa i Telemark, for så å feste valken til flettene som legges i krans rundt hodet. For de som har kort hår, må valken stives opp foran.

Skautet består av et kvadratisk stykke linstoff, rundt 90 × 90 centimeter stort, som gjerne har en brodert figur og initialer på den snippen som er synlig bak. Det brettes i snipp, legges over valken og knytes i nakken under snippen. Deretter festes det så langt fram i panna at håret bare så vidt vises. Utenpå det hvite skautet knytes et sammenbrettet silketørkle som er rundt tre fingerbredder bredt. Det legges slett over panna foran valken, krysses i nakken og knytes i panna igjen. Knuten kan gjerne stå litt opp. En smal kant av det hvite skautet skal være synlig foran silketørkleet. Ulike tørklær er brukt etter hva som har vært i handelen.

Ytterplagg

Bunaden har trøye i samme stoff som stakken. Den følger livets fasong i bolen, men lukkes med sølvspenne nederst foran. På ermene har den ei linning nederst, med ermesplitt og tre små sølvknapper til pynt.

Understakk og strømper

Det brukes en understakk i et stødig materiale. Strømpene er svarte knesokker, strikket i svart ullgarn med flettemønster. Disse holdes oppe av slyngde strømpeband i fargene rødt, grønt og svart.

Metall

Maljer og maljekjede til livet, knappene til stakken og hekter og knapper til trøya er i sølv og lages etter gamle modeller. Lommekroken er i messing. I tillegg brukes dobbel halsknapp og mansjettknapper til å lukke skjorta, og ei til to søljer i bringa. Alt er lagd etter tradisjonelt sølv fra Agder, og det fins flere produsenter som jobber med å holde det lokalpregede håndverket i hevd. Flere bevarte søljer kjennetegnes med grunnform som hjerte, med store forgylte runde heng.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg