William Ruto

Ruto stilte som kandidat til parlamentet i 1997 for valgkretsen Eldoret North. Han vant overraskende over det sittende medlemmet som angivelig var tidligere president Daniel Arap Mois protesjé. Ruto satt som parlamentsmedlem frem til 2013, og besatte flere ministerposter i regjeringene til både Moi og Mwai Kibaki, blant annet for (a) innenrikssaker (august-desember 2002); landbruk (2008-2010); og utdanning, vitenskap og teknologi (april-oktober 2010).

I forbindelse med det omstridte valget i 2007 med omfattende uroligheter reiste Den internasjonale straffedomstolen tiltale mot både Ruto og Uhuru Kenyatta som hovedansvarlige for voldshandlingene. Tiltalen ble imidlertid frafalt i 2015 på grunn av utilstrekkelige bevis.

Ruto gikk sammen med Uhuru Kenyatta forut for valget i august 2017. Kenyatta var kandidat til presidentembetet mens Ruto var visepresidentkandidat. De vant med 54 prosent av de avgitte stemmene. Men Høyesterett annullerte resultatet og nyvalg ble holdt i oktober samme år. Opposisjonen boikottet dette valget som Kenyatta og Ruto vant overveldende med 98 prosent av de avgitte stemmene. Høyesterett opprettholdt dette resultatet. Som visepresident levde Ruto mye i skyggen av Uhuru Kenyatta. Mot slutten av den andre valgperioden oppsto det gnisninger mellom de to, som førte til at Kenyatta slo seg sammen med opposisjonspolitikeren Raila Odinga i valgkampanjen i 2022.

I valgkampanjen i 2022 ble Ruto valgt til president for sitt parti, United Democratic Alliance/Kwanza Alliance med 50,49 prosent av stemmene til forskjell fra motkandidatens 48,85 prosent. Imidlertid var valgdeltakelsen kun 60 prosent mot 80 prosent i 2017. Den lave valgdeltakelsen skyldtes trolig en blanding av manglende tillit til politikere generelt, apati og kynisme i en vanskelig tid. Folk flest hadde liten tro på at politikerne vill kunne bedre deres økonomiske situasjon med høy inflasjon og arbeidsledighet.

I kampanjen fremstilte Ruto seg som folkets kandidat mot Raila Odinga fra Orange Democratic Movement/Azimio Alliance (med støtte fra Kenyatta). Raila ble av Ruto karakterisert som representant for et av de største politiske dynastiene i landet: Kenyatta- og Odinga-familiene. Med unntak av Moi-perioden har de dominert kenyansk politikk siden uavhengigheten. Ruto kalte seg 'hustler', altså en person som hadde arbeidet seg opp nedenfra i den uformelle økonomien. Ordet 'hustler' har også en negativ bibetydning, men Rutos populistiske retorikk klarte øyensynlig å gi denne betegnelsen et overveiende positivt innhold.

I valgkampanjen ble kampen mot korrupsjon tonet ned, angivelig fordi ingen av kandidatene hadde plettfritt rulleblad. Etnisitet, som tidligere hadde vært et fremtredende mobiliseringsgrunnlag, kom også i bakgrunnen. I stedet ble de økonomiske utfordringene satt øverst på dagsorden. Rutos økonomiske politikk med merkelappen 'Rutonomics' vektlegger støtte til små, uformelle foretak i landbruket. Han vil etablere et 'hustler fund' av betydelig størrelse som vil gi kreditt til små og mellomstore foretak. Slik vil Ruto stimulere økonomisk vekst, redusere den høye offentlige gjelden som har steget til 67 prosent av brutto nasjonalproduktet (BNP), samt få kontroll over den høye inflasjonen. I tråd med sin retorikk har Ruto gjort seg til talsperson for utjevning i et samfunn preget av store inntekts- og rikdomsforskjeller. Det er først og fremst på det økonomiske området at Ruto vil bli vurdert i årene fremover. Ambisjonene er store, men stilt overfor formidable problemer er også fallhøyden stor.

Om lag 75 prosent av Kenyas befolkning er under 35 år, men utgjør kun 40 prosent av de registrerte velgerne. Arbeidsledigheten blant ungdom mellom 14 og 24 år er 14 prosent. De er i økende grad utdannet og internasjonalt orientert blant annet elektronisk gjennom internett. De utgjør et stort økonomisk potensial. Men hvis deres forventninger ikke oppfylles, vil de kunne radikaliseres (eventuelt kriminaliseres) og utgjøre en kilde til politisk uro.

I utenrikspolitikken har ikke Ruto signalisert særlige endringer ennå. Forholdet til nabostatene – Tanzania, Uganda, Zambia, Den demokratiske republikken Kongo, Rwanda, og Sør-Afrika – synes å ligge fast. Det samme gjelder internasjonale relasjoner med stater utenfor Afrika: Europa, USA og Kina.