Den vestlige delen av Honduras utgjorde en del av Mayariket som hadde gått til grunne før Kristoffer Columbus ankom kysten i 1502. En av de best bevarte mayabyene, Copán, befinner seg i Honduras. Spanierne fant lite av interesse og urbefolkningen utøvde stor motstand inntil lenca-høvdingen Lempira ble drept og hans 30 000 krigere overgav seg i 1537, samme året som Comayagua ble provinshovedstad.

Mellom-Amerikas første universitet ble grunnlagt her i 1632. Gruvedrift ble satt i verk fra slutten av 1500-tallet i området rundt den nåværende hovedstaden Tegucigalpa. Den lange kysten mot Karibia var delvis under britisk kontroll gjennom det meste av 1600- og 1700-tallet.

Britene hadde baser utenfor kysten som var bindeleddet mellom Belize og deres innflytelsesområde som lå under Miskitu-kongedømmet og strakte seg langs kysten til Nicaragua og Costa Rica. Befolkningen på kysten er for en stor del etterkommere av afrikanske slaver.

15. september 1821 ble Honduras sammen med de øvrige provinsene i Mellom-Amerika uavhengige fra Spania. En av de fremste forkjemperne for et forent Mellom-Amerika var den honduranske generalen Francisco Morazán; han led nederlag i 1838 da unionen ble oppløst og de fem republikkene ble dannet. Ustabiliteten i Honduras var påtagelig. Mellom 1821 og 1876 regjerte hele 85 presidenter, hvorav general José María Medina elleve ganger.

En av grunnene til at en sterk statsmakt ikke oppstod i Honduras, var at godseierklassen var svak. Landet klarte heller ikke å utvikle en sterk kaffe-økonomi i likhet med Guatemala og El Salvador. Korrupsjon var så utbredt at landet på et tidlig tidspunkt slet med stor utenlandsgjeld. I stedet ble direkte utenlandske foretak dominerende i Honduras.

Betegnelsen «bananrepublikk» ble første gang brukt om Honduras, ettersom internasjonale selskaper har hatt større innflytelse over landets styresmakter enn det innbyggerne selv har hatt. Nordamerikanske bananselskaper har dominert både økonomien og politikken i landet siden slutten av 1800-tallet.

Amerikanske bananselskaper fikk usedvanlig fordelaktige konsesjoner for bananplantasjer langs Karibia-kysten i 1890-årene, noe som la grunnlaget for storkonsernet Standard Fruit. I 1913 utgjorde bananproduksjonen 66 % av den samlede eksporten, og bananselskapene hadde hånd om store deler av infrastrukturen i landet. Helt siden president Marco Aurelio Soto var blitt styrtet i 1883 hadde landet vært preget av borgerkriger, og bananselskapene prøvde å hjelpe den ene eller andre parten i konfliktene for å oppnå enda bedre betingelser. Tradisjonelt støttet Standard Fruit det liberale partiet, mens United Fruit støttet det nasjonale partiet.

Som følge av den verdensomspennende krisen i 1929 steg arbeidsløsheten og uroen på grunn av den sterke avhengigheten av bananselskapene. Som i de øvrige mellomamerikanske landene førte dette til militærdiktatur, hvor general Tiburcio Carías Andino styrte med hard hånd fra 1932 til 1948. Fagforeningene ble militante i samme periode, og ble møtt med voldelig undertrykkelse av regimet.

I 1954 opplevde Honduras så omfattende streiker at bananproduksjonen ble fullstendig lammet. Fagforeningene var sterke nok til å få presset gjennom reformer som i 1959 førte til en egen arbeiderlov. Siden 1963, da general Oswaldo López Arellano tok makten, har hæren utgjort den virkelige makten i landet. Dette skapte bedre stabilitet for de utenlandske bananselskapene.

López lot seg gjenvelge i 1965 som kandidat for det nasjonale partiet. Hans moderniseringsforsøk var sterkt knyttet til opprettelsen av Det mellomamerikanske fellesmarkedet (CACM) og forsiktige jordreformer. Industrien utviklet seg, men i mindre grad enn i nabolandene. Det var de utenlandske selskapene som trakk de største fordelene. Arbeidsløsheten økte og ble ikke bedre av at om lag 300 000 salvadoranere kom til landet for å finne arbeid. Jordreformen gikk særdeles langsomt, og forholdene på landsbygda var elendige.

Den såkalte «fotballkrigen» i 1969 mot El Salvador skyldtes utilfredsheten med ubalansen innen fellesmarkedet og de økende konfrontasjonene omkring landrettigheter, hvor mange salvadoranske immigranter var involvert. Salvadoranske militærstyrker gikk inn i Honduras for å forsvare sine landsmenn, og forholdet mellom de to landene har vært konfliktfylt siden. López Arellano tok makten igjen i 1972, men måtte gå av i 1975 etter en korrupsjonsskandale med bananselskapene som prøvde å motsette seg beskatning. I stedet opplevde Honduras en militærpopulistisk fase under Juan Alberto Melgar Castro, som varte til 1978 da Policarpo Paz García grep makten gjennom landets 138. militærkupp.

Den sandinistiske revolusjonen i nabolandet Nicaragua førte raskt til at Honduras fikk stor oppmerksomhet fra USA. Landet grenser til alle de tre mellomamerikanske landene hvor revolusjonære bevegelser var svært aktive, men i Honduras hadde det ikke utviklet seg noen gerilja av nevneverdig art. Valget av Ronald Reagan som USAs president i 1980 førte til en betydelig økning i den økonomiske og militære hjelpen fra USA.

Honduras har i tillegg Mellom-Amerikas største flyvåpen. Selv om den liberale Roberto Suazo Córdova vant valget høsten 1981, var det general Gustavo Álvarez Martínez som hadde den reelle makten. Honduras ble operasjonsbase for nicaraguanske kontrarevolusjonære (contras) og de nærmest permanente amerikanske militærmanøvrene tjente som en del av den hemmelige krigen mot Nicaragua.

Regjeringsperioden til José Azcona Hoyo (1986–90) ble avgjørende for Mellom-Amerika. I samarbeid med de øvrige presidentene i regionen ble den mellomamerikanske fredsplanen lansert i 1987, hvor Azcona forpliktet seg til at kontrarevolusjonære aktiviteter mot Nicaragua ikke lenger skulle utføres fra honduransk territorium.

Regjeringen til Rafael Callejas fra det konservative Nasjonalpartiet (PN), som ble valgt for perioden 1990–94, la militæret under et nyopprettet forsvarsdepartement. Callejas gikk i bresjen for en moderniseringspolitikk som antok dramatiske dimensjoner da allerede svake sosiale programmer, arbeiderrettigheter og lønnspolitikk ble ofret til fordel for privatisering, innstramninger og skattefordeler for de privilegerte.

En ny lov om jordbruksmodernisering fra 1992 førte til satsing på storgods og plantasjer og til at mange småbønder og jordløse gav opp og flyttet til byene for å søke jobb i et allerede stramt arbeidsmarked. Callejas fikk atskillig kritikk, og det ble verre mot slutten av hans regjeringsperiode, da flere tilfeller av korrupsjon som involverte presidenten og medlemmer av regjeringen kom for dagen. Callejas er senere blitt stilt for retten tiltalt for korrupsjon og underslag av offentlige midler.

Valget i 1993 ble vunnet av Carlos Roberto Reina fra Det liberale partiet, Partido Liberal de Honduras (PLH), en anerkjent menneskerettighetsadvokat som det knyttet seg store forhåpninger til. Reinas regjering gjorde store anstrengelser for å rette opp forgjengernes politikk, men motkreftene var sterke. Inflasjonen, arbeidsløsheten, fattigdomskløften og kriminaliteten fortsatte å øke. Den nye regjeringen hadde heller ikke tilstrekkelig politisk styrke til sin kamp mot korrupsjonen. Rettsapparatet viste seg også for sin del å være for korrupt og under press fra militæret og dødsskvadronene. Men det var bedring å spore. Hærens immunitet overfor granskning ble gradvis redusert, og flere offiserer ble etter hvert dømt for overgrep mot sivile, for brudd på menneskerettighetene og for andre forhold i 1980-årene.

Det liberale partiet PLH seiret på nytt ved valget høsten 1997, og Carlos Flores Facussé kunne danne ny regjering – med omstrukturering av forsvaret som en av sine hovedsaker. Etter drøye 15 år med sivile regjeringer utgjorde de militære fortsatt en betydelig politisk maktfaktor. Hærens eget etterretningsapparat FUSEP, som i vesentlig grad var rettet mot sivilbefolkningen, var intakt. I 1998 ble imidlertid politimyndigheten overført fra de militære til regjeringen, og to år senere ble også landets væpnede styrker formelt underlagt sivil kontroll.

Brudd på menneskerettighetene var fortsatt et alvorlig problem, ifølge flere rapporter. I 2000 ble det avdekket at dødsskvadronene hadde tatt livet av over tusen gatebarn, og også stått bak overgrep mot landets urbefolkning, dels med støtte fra politiet. FN kom med en sterk appell til regjeringen om å gripe inn.

På senvinteren 1999 økte spenning mellom Nicaragua og Honduras etter at Honduras hadde tilkjent Colombia retten til et havområde som også Nicaragua gjør krav på. Det ble sendt troppeforsterkninger til grensen, og i februar 2000 kom det til skuddveksling mellom patruljebåter fra de to land. Etter møter i Washington med megling ledet av Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) ble en avtale om å unngå væpnet konflikt underskrevet; tvisten ble endelig løst i 2007. En tilsvarende, langvarig grensetvist med El Salvador fant sin løsning i 2006.

I januar 2002 tiltrådte det konservative Nasjonalpartiets Ricardo Maduro som ny president, etter å ha vunnet valget høsten før. Maduros fremste programpost var nulltoleranse overfor de kriminelle bandene, de såkalte marasene. Det kom skarpe reaksjoner både hjemme og internasjonalt da han erklærte at militære styrker skulle settes inn i kampen; hans eneste sønn hadde for øvrig måttet bøte med livet under en kidnapping fire år tidligere. Under Maduro-regjeringen sluttet Honduras seg til USAs krigføring i Irak, som det første landet i Mellom-Amerika, og gjenopprettet, som et av de aller siste landene, diplomatiske forbindelser med Cuba.

I oktober 1998 ble Honduras rammet av orkanen Mitch, med en styrke som man aldri tidligere hadde opplevd. Rundt 5000 mennesker mistet livet, 70 prosent av avlingene gikk tapt, og de materielle ødeleggelsene var enorme. To år senere sviktet kornhøsten på grunn av tørke, og et hjelpeprogram i FN-regi ble satt inn for å hindre en sult i befolkningen. Naturkatastrofene rundt århundreskiftet ble anslått å ha satt utviklingen 20 år tilbake.

I siste halvdel av 1990-årene seilte Honduras opp som et av Mellom-Amerikas fremste industriland. En mengde nordamerikanske og asiatiske bedrifter har etablert virksomhet i San Pedro Sula-området, etter å ha blitt lokket til landet med skattefritak og billig arbeidskraft. Store summer er investert i et moderne veinett som også knytter Honduras til havner på stillehavssiden i El Salvador.

Gjennom det første tiåret av 2000-tallet figurerte Honduras blant de latinamerikanske landene med sterkest økonomisk vekst. Men tross en merkbar bedring på flere områder, var landet fremdeles blant Mellom-Amerikas minst utviklede, med økende fattigdomskløft og et betydelig korrupsjonsproblem. Opp mot 40 % av statsbudsjettet gikk med til å betjene gjeld. Og den offisielle arbeidsledigheten lå på 30 %, 70 % av befolkningen levde under fattigdomsgrensen, mens hiv/aids utgjorde et økende helseproblem. Også tiltak mot de betydelige kriminalitets- og voldsproblemene har figurert høyt på dagsordenen ved de siste presidentvalgene; i 2006 opplevde Honduras sitt første politiske drap siden 1980-tallet, da regjeringspartiets gruppeleder i nasjonalforsamlingen ble skutt i sitt eget hjem.

I 2005 ratifiserte Honduras en frihandelsavtale mellom mellomamerikanske land og USA, noe begge de rivaliserende sentrum/høyrepartiene, PLH og PNH, anså som en hovedstrategi for økonomisk fremgang. Under Manuel Zelaya fra PLH, som vant en knepen seier i presidentvalget i 2005, sluttet imidlertid Honduras seg i 2008 til det konkurrerende, latinamerikanske handelssamarbeidet ALBA, som var under ledelse av Venezuelas USA-fiendtlige president Hugo Chavez. Denne venstredreiningen i honduransk utenrikspolitikk ble begrunnet med manglende internasjonal støtte i arbeidet med å overvinne landets fattigdomsproblem.

Manuel Zelaya tiltrådte som president i 2006, valgt på et program med bekjempelse av fattigdom og lov og orden som hovedsaker. Ved tidspunktet for den nye presidentvalgkampen sommeren 2009 ville Zelaya arrangere en folkeavstemning som blant annet kunne åpne for at han kunne stille for en ny periode. I likhet med flere andre land i regionen, har også Honduras grunnlovsbestemmelser som hindrer gjenvalg etter en presidentperiode. Da Zelaya ville gjennomføre folkeavstemningen ble han avsatt i et militærkupp initiert av høyesterett, og Roberto Micheletti ble innsatt som president.

Kuppet ble fordømt av de fleste internasjonale ledere, blant andre USAs president Barack Obama. Etter en turbulent periode ble det holdt presidentvalg i november 2009, hvor den konservative kandidaten Porfirio Lobo Sosa fra den gamle makteliten ble erklært som vinner. Lobos fremste løfte var å starte "den store nasjonale dialogen" for å forene nasjonen etter militærkuppet. Både valgprosessen og resultatet var imidlertid omstridt, også i det øvrige Latin-Amerika, der en rekke statsledere mente valget hvitvasket kuppmakerne og økte faren for nye militærkupp i regionen. I motsetning til USA anerkjente verken FN eller Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) valget.

Presidentvalget 2013, godkjent av valgobservatører, ble vunnet av konservative Juan Orlando Hernández. Med lovnader om kriminalitets- og korrupsjonsbekjempelse, som i dag gjennomsyrer det honduranske samfunnet, har Hernández blant annet signert en åpenhetsavtale med organisasjonen Transparency International. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.