inhabilitet

Inhabilitet (ugildhet) vil si at en person ikke kan treffe avgjørelse i en sak, eller medvirke ved utredningen eller vurderingen av den, på grunn at sin tilknytning til saken eller personer som vil kunne bli berørt av avgjørelsen som skal treffes. Brudd på regler om inhabilitet vil som hovedregel føre til at den aktuelle avgjørelsen, dommen eller vedtaket blir ugyldig.

Faktaboks

uttale:
inhabilitˈet
etymologi:

av nektende in- og habil

Det er egne regler og habilitetskrav på ulike områder, for eksempel for dommere, offentlig tilsatte, kommunale og fylkeskommunale tilsatte, og i næringslivet.

Dommere

De strengeste reglene om inhabilitet har vi for dommere. I domstolsloven (§ 106) er det listet opp en rekke former for tilknytning til saken eller sakens parter som automatisk fører til inhabilitet. I tillegg er det en bestemmelse der det fastslås som et generelt prinsipp at en dommer også ellers vil være inhabil «når andre særegne omstendigheter foreligger, som er skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet.» Ved denne vurderingen skal det legges vekt også på om en part i saken hevder dette. For en dommer oppnevnes det i så fall en settedommer for den enkelte saken.

Offentlig forvaltning

For offentlig forvaltning har vi bestemmelser om inhabilitet i forvaltningsloven som langt på vei tilsvarer de som gjelder for dommere.

På samme måte som i domstolsloven har vi en liste (§ 6 første avsnitt) over tilknytningsforhold som medfører automatisk inhabilitet, og en skjønnsmessig regel (andre avsnitt) om inhabilitet «når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet.»

Ved siden av offentlig tilsatte gjelder reglene i forvaltningsloven om inhabilitet tilsvarende for «enhver annen som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan», også privatpersoner som utfører oppdrag eller utredninger for forvaltningen. (§ 10 første setning).

I forvaltningslovens § 6 finner vi også (tredje avsnitt) en bestemmelse om inhabilitet for en underordnet når sjefen er det. Den underordnede kan da ikke treffe noen avgjørelse, men kan delta ved forberedelsen av saken for den som skal treffe avgjørelsen.

Bestemmelsene i forvaltningsloven gjelder ikke for statsråd i egenskap av regjeringsmedlem (§ 10 andre setning), men gjelder for statsråder i egenskap av departementssjef. Dette betyr at ingen i et departement kan treffe avgjørelse i en sak der statsråden er inhabil.

Forvaltningslovens regler om inhabilitet gjelder heller ikke for «Stortinget, Riksrevisjonen, Stortingets ombudsmann for forvaltningen og andre organer for Stortinget» (§ 4 siste avsnitt). Men her vil de samme kravene følge av ulovfestede etiske og forvaltningsmessige prinsipper.

I tillegg har vi noen særregler i kommuneloven (§ 11-10) om inhabilitet for folkevalgte som har vært med på å behandle samme sak som tilsatt i kommunen eller fylkeskommunen) eller som har vært med på som tilsatt eller folkevalgt å treffe et vedtak som nå skal behandles av kommunalt eller fylkeskommunalt organ etter klage over dette. Også for tilsatte i kommune eller fylkeskommune gjelder (kommuneloven § 13-3 andre avsnitt) at den som har vært med å forberede eller treffe vedtak i en sak, er inhabil ved senere behandling av klage over vedtaket.

I forvaltningsloven (§ 8 ) står det først ganske misvisende at «Tjenestemannen avgjør selv om han er ugild.» Det fremgår imidlertid i fortsettelsen at dette skal avgjøres av hennes overordnede, eventuelt av det organet hun er medlem av, om nødvendig med sakkyndig juridisk hjelp. Poenget med denne bestemmelsen er at det påligger den enkelte offentlig tilsatte eller folkevalgte å vurdere mulig inhabilitet i hver enkelt sak før hun går inn i den, og så varsle hvis hun blir oppmerksom på forhold der dette bør vurderes. Det er avgjørende viktig at inhabiliteten er avklart før den det gjelder har hatt noen del i saksbehandlingen. I motsatt fall vil vedtaket kunne bli ugyldig, selv om hun har fratrådt på et senere tidspunkt.

Styremedlemmer i private selskap og foreninger

Aksjeloven og allmennaksjeloven, begge av 13. juni 1997, bestemmer begge i § 6–27 at styremedlem eller administrerende direktør ikke må delta i behandlingen av noe spørsmål som hun selv eller nærstående har fremtredende personlig eller økonomisk interesse i – det vil si særinteresse som kan være i konflikt med andre aksjonærers interesser. Noen tilsvarende bestemmelse har vi ikke for foreninger og andre sammenslutninger, men dette må oppfattes som uttrykk for et grunnleggende integritets- og saklighetskrav som må gjelde i alle slike sammenhenger.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg