EFTA-domstolen

EFTA-domstolen, overnasjonal domstol opprettet av de EFTA-statene som i 1994 ble en del av EUs indre marked gjennom EØS-avtalen. EFTA-domstolens formelle grunnlag er Avtale mellom EFTA-statene om et overvåkningsorgan og en domstol (ODA), som ble signert 2.5.1992 og som trådte i kraft samtidig som EØS-avtalen 1.1.1994. Plikten til å opprette en overnasjonal domstol med jurisdiksjon over de deltakende EFTA-statene følger imidlertid av imidlertid av selve EØS-avtalen (artikkel 108). I dag er det bare tre EFTA-land igjen i EØS, Norge, Island og Liechtenstein.

Til tross for navnet er EFTA-domstolen ikke en EFTA-institusjon. Den ingen jurisdiksjon over EFTA-landet Sveits, som ikke deltar i EØS, og heller ingen oppgaver knyttet til EFTA-konvensjonen eller noen andre EFTA-relaterte avtaler enn EØS. Navnet skyldes at domstolen ble besluttet opprettet på et tidspunkt da man regnet med at alle EFTA-landene ville bli med i EØS.

EFTA-domstolen var ikke EØS-avtalepartenes førstevalg. Den opprinnelige planen var å opprette en felles EØS-domstol, som også kunne løse tvister mellom EU-siden og EFTA-siden i EØS. Denne planen ble blokkert av EU-domstolen da den i 1991 (Uttalelse 1/91) konkluderte med at en felles EØS-domstol ikke var forenlig med den rolle som EUs traktatverk tillegger EU-domstolen. Løsningen ble en egen domstol for EFTA-pilaren, uten jurisdiksjon over EU eller EUs medlemsland. EU-domstolen beholdt med dette full kontroll over hvordan EØS-avtalen tolkes og anvendes i EU.

EFTA-domstolen består i dag av tre dommere, som utnevnes i fellesskap av de tre gjenværende EØS/EFTA-statene. I praksis velger hvert enkelt EFTA-land én dommer. Dette er i samsvar med praksis ved utnevnelser til EU-domstolen, men representerer likevel en utfordring for EFTA-domstolens rolle som en uavhengig kontrollør av EFTA-statene. I EU begrenses den enkelte medlemsstats innflytelse over EU-domstolen av domstolens størrelse, av at alle viktige avgjørelser treffes av et storkammer med 15 dommere og av at medlemsstatene ikke kan kreve at ens «egen» dommer skal delta i behandlingen av en konkret sak. Med Lisboatraktaten fikk dessuten EU etablert et uavhengig utvalg som vurderer egnetheten til medlemsstatenes dommerkandidater, noe EFTA-domstolen ikke har.

Som i EU-domstolen utnevnes EFTA-domstolens dommerne for en periode på 6 år, med muligheter for gjenoppnevning. Muligheten for gjenoppnevning er en utfordring for dommernes uavhengighet fra deres hjemland, men ordningen må sees i sammenheng med at dommernes vota er hemmelige. Det opplyses aldri om en avgjørelse er enstemmig eller avgjort under dissens 2:1.

EFTA-domstolens dommere velger selv domstolens president, for tre år ad gangen. Presidenten er domstolens administrative leder, med kompetanse til å treffe visse prosessuelle avgjørelser. Alle realitetsavgjørelser treffes derimot av samtlige tre dommere. Det er derfor behov for å supplere domstolen med ad hoc-dommere i tilfeller av inhabilitet, sykdom mv., noe som er ivaretatt ved at EFTA-statene ved felles overenskomst har utarbeidet en liste med to ad hoc-dommere nominert av hvert land.

EFTA-domstolen behandler i all hovedsak tre ulike sakstyper: (a) søksmål anlagt av EFTAs overvåkningsorgan (ESA) mot et EØS/EFTA-land som ikke oppfyller sine forpliktelser etter EØS-avtalen; (b) søksmål anlagt av et EØS/EFTA-land eller private mot vedtak truffet av ESA (primært konkurranserett og statsstøtte) og (c) spørsmål fra nasjonale domstoler om tolkningen av EØS-avtalen.

EFTA-domstolens hovedutfordring er og blir det prinsipielle motsetningsforholdet som består mellom EØS-avtalens målsetning om ensartet fortolkning av det felles EU/EØS-regelverket i hele EØS, og EFTA-statenes forutsetning om en EFTA-domstol som er uavhengig av EU-domstolen. Etter 25 år finnes det få, om noen, eksempler på at EFTA-domstolen har fraveket EU-domstolens forståelse av EU-regelverk som er tatt inn i EØS-avtalen. Gjennom denne tilnærmingen har EFTA-domstolen bidratt til å styrke EØS-avtalens integritet og EUs tillit til at EFTA-statene ikke slipper unna med mindre omfattende forpliktelser enn det EUs medlemsstater må leve med.

Litteratur:

- Halvard Haukeland Fredriksen og Gjermund Mathisen, EØS-rett, 3. utgave, Fagbokforlaget, 2018.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg