Sjødyktighet, et skips evne til å greie seg til sjøs. Et skip er usjødyktig når det pga. mangler ved skrog, utrustning, maskineri eller bemanning, eller pga. overlasting eller mangelfull lasting, eller av andre grunner er i en slik forfatning at det er forbundet med større fare for menneskeliv å gå til sjøs med skipet enn den sjøfarten sedvanemessig medfører. Hensyn må tas til den fart skipet skal gå i, til årstiden, og til det tekniske nivå til enhver tid.

De fleste land har lovgivning om offentlig kontroll med skips sjødyktighet, i Norge sjødyktighetsloven av 9. juni 1903 (se skipskontroll). I loven og i henhold til den er det gitt en lang rekke forskrifter om skipsinnredning og utstyr, om lastelinjer, om føring av farlig last m.m. En rekke av disse forskrifter bygger på internasjonale konvensjoner, bl.a. SOLAS-konvensjonene av 1960 og 1974 om sikkerhet for menneskeliv til sjøs (Safety of life at sea). Så vel rederen som skipsføreren er ansvarlig for at reglene om sikring av skipets sjødyktighet blir etterlevd.

Sjødyktighet er også tillagt betydning i privatrettslige forhold: Kaskoassurandøren er i visse tilfeller fritatt for ansvar for forlis som skyldes mangler ved sjødyktigheten, mannskapet kan kreve avskjed hvis skipet ikke er sjødyktig til reisen, og i befraktningsforhold vil bortfrakteren (rederen) i en rekke tilfeller bli ansvarlig for lasteskader som er en følge av manglende sjødyktighet. I det sistnevnte tilfelle stilles det for øvrig noe mer omfattende krav til sjødyktigheten; bortfrakteren må også sørge for at skipet er lastedyktig, dvs. at lasterom og alle andre deler av skipet hvor gods lastes, er i forsvarlig stand til mottagelse, befordring og bevaring av godset. Kravene til rengjøring, utluftning, temperatur osv. vil avhenge av lastens art.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.