Sjøforsikring, forsikring av interesser som knytter seg til skip, frakt og last. Sjøforsikringen, som er den eldste form for skadeforsikring, omfatter flere forskjellige forsikringsformer. De viktigste er kaskoforsikring av skip, rederansvarsforsikring eller P. & I.-forsikring (Protection and indemnity-forsikring), fraktforsikring og transportforsikring av varer. For forsikringer som er undergitt norsk rett, gjelder forsikringsavtaleloven av 16. juni 1989 del A om skadeforsikring. Når det gjelder skip på 15 meters lengde eller mer, er imidlertid loven (med ett enkelt unntak) fravikelig, og i praksis tegnes så godt som all sjøforsikring i Norge på standardvilkår utarbeidet av assurandørene, ofte i samarbeid med redernes organisasjoner, vareeierne og andre grupper av forsikringstagere.

Et sentralt sett av slike vilkår er Norsk Sjøforsikringsplan, utarbeidet i regi av klassifikasjonsselskapet Det Norske Veritas. Den første planen kom i 1871; den har senere vært revidert en rekke ganger, senest i 1996. Ved hver revisjon utarbeides utførlige motiver; det hele har karakter av en privat lovgivningsprosess. Den någjeldende plan inneholder, i tillegg til fellesregler for alle forsikringsarter, regler om kaskoforsikring, krigsforsikring, tidstapsforsikring, særregler for fiskefartøyer og mindre fraktefartøyer og regler om forsikring av offshore-innretninger. Vareforsikringene, som var dekket av sjøforsikringsplanene frem til og med 1930-planen, ble ved planrevisjonen i 1964 regulert i en egen Norsk Transportforsikringsplan for Varer av 1967; denne er imidlertid blitt avløst av et separat vilkårssett.

Et karakteristisk trekk ved sjøforsikring er den vide angivelse av farefeltet: En sjøforsikring dekker i prinsippet alle farer som den forsikrede interesse blir utsatt for, derunder også feil eller forsømmelser begått av skipets fører eller mannskap i sjømannstjenesten. Krigsfare er unntatt under den vanlige sjøforsikring; den må dekkes under en særskilt krigsforsikring. Denne oppdeling av dekningen har ført til vanskelige oppgjør fordi så mange skader i krigstid skyldes et samvirke mellom krigsfarer og andre farer. Etter Planen av 1996 skal hele tapet ansees forårsaket av den faregruppe som har vært den dominerende årsak; hvis ingen av dem kan sies å ha vært dominerende, fordeles tapet med en halvdel på hver gruppe.

Særegent for sjøforsikring er videre at det er interessens verdi (forsikringsverdien) ved forsikringens begynnelse som er avgjørende for assurandørens ansvar, ikke verdien på det tidspunkt da tapet inntrer, og at forsikringsverdien ofte, særlig i kaskoforsikringen, blir fastsatt ved avtale mellom assurandøren og forsikringstageren («taksert forsikringsverdi»).

Sjøforsikring kan tegnes som en reiseforsikring eller som en tidsforsikring. Det første er vanlig i vareforsikringen, det siste i kaskoforsikringen og P. & I.-forsikringen, hvor avtalen normalt sluttes på årsbasis. Også visse former for fraktforsikring og vareforsikring dekkes på årspoliser. Ved kaskoforsikringer er det vanlig at det på assurandørsiden opptrer flere sideordnede assurandører («koassurandører») som hver hefter pro rata for en brøkdel av dekningen; en slik oppdeling forekommer også ved andre forsikringer hvor det gjelder store verdier. En av assurandørene er da hovedassurandør, som bl.a. forestår oppgjøret av eventuelle havarier.

Sjøforsikring tegnes i Norge av forsikringsselskaper og gjensidige forsikringsforeninger; de sistnevnte er især aktive i kaskoforsikringen og P. & I.-forsikringen. Sjøforsikring av norske interesser blir for en stor del dekket i utlandet, særlig i England. Formidling av sjøforsikringer til utenlandske assurandører skal skje via et registrert norsk forsikringsmeglerforetak.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.