Ringebu stavkirke av . Begrenset gjenbruk

Ringebu stavkirke

Kirken fra sørøst. Byggmester Werner Olsen ga korsarmene og koret samme form som skipet i stavkirken da den ble utvidet i 1630. Det er mye volum i Ringebu stavkirke.

Ringebu stavkirke
Av /Arfo forlag.

Altertavlen fra 1680-årene er det eldste bevarte inventaret fra etter reformasjonen. Den er av de tidligste eksemplene på akantusskurd i Gudbrandsdalen. Utskjæringene på prekestolen og Frederik 4.s monogram over korskillet er fra tiden rundt 1700 og ble trolig skåret av Lars Jensen Borg

Ringebu stavkirke
Av /Arfo forlag.

Ringebu stavkirke er en stavkirke i Ringebu kommune i Innlandet, rundt 2,5 kilometer sørøst for tettstedet Ringebu.

Kirken blir nevnt i skriftlige kilder første gang i 1270, og dateres gjerne til slutten av 1100-tallet. Den ble utvidet til korskirke i 1630–1631 av den kjente byggmesteren Werner Olsen, og ble siden restaurert i 1921.

Kirken er i bruk som menighetskirke.

Stavkonstruksjon

Hovedinngangen i vest går gjennom et nyere våpenhus. Kirkeskipet åpner seg ubrutt til taket, båret av 18 midtromsstaver. Dempede nyanser av blått og rødt dominerer nede i kirkerommet, øverst er det mørknet trevirke med enkle svertede profiler. Lengst i øst, mellom korskillets slanke spiler, skimtes den rikt dekorerte altertavlen.

Stavkonstruksjonen i skipet er intakt. Veggsvillene er tappet inn i hjørnestavene og sikret med treplugger. Hjørnestavene står på steinheller, mens veggsvillene ligger på steinfylling. Grunnplanen er skjev: Skipet er om lag 30 centimeter lengre i sør enn i nord, det tilsvarer rundt regnet en fot. Muligens skyldes det en målefeil som ble oppdaget så sent under byggingen at den fikk passere.

Midtromsstavene er avstivet med andreaskors og to par horisontale tenger, der den nederste danner skillet for fargesettingen. Buefelt i to høyder, over og under tengene, gir stavene ytterligere avstivning sammen med horisontale strebebjelker mot omgangens stavlegjer. Mens de øverste buene danner knappe halvsirkler, er de nederste utpreget hesteskoformede, og i senere tid effektfullt markert med rødt og svart. Samtlige midtromsstaver på kortsidene er forankret i grunnstokkene. I lengderetningen er annenhver stav forankret på den nedre tangen.

Stavkirken er av de få kjente som har hatt tverrskip i middelalderen. Omgangsveggene i nord og sør har begge ett par mellomstaver med spor etter tverrvegger. Tverrskipene har vært i flukt med intervallet i midtromsstavene.

Snitt og plan av Ringebu stavkirke
Av .

Portaler og skurd

Vestportalen er en variant av Sogn-Valdres-portalene, men med dyrekjeder som hovedmotiv på vangene og ikke ranker. Deler av portalen er ny, blant annet midtfeltet over døra som forteller om restaureringen som ble avsluttet i 1921

Ringebu stavkirke
Av /Arfo forlag.

I middelalderen hadde skipet to portaler. Rester av sørportalen er bevart innenfor nyere kledning. Sporene tyder på at den var pilasterformet, med søyler og bue flatt utskåret. Vestportalen i skipet er fremdeles i bruk. Den er tydelig preget av at dørbladet er hengslet om slik at det svinger utover, i likhet med så mange andre stavkirkeportaler etter katastrofebrannen i Grue kirke pinsedagen i 1823.

Vangeportalens søyler er økset flate, og døråpningen er utvidet både i bredden og i høyden. Muligens har de forsvunne kapitelene båret løver. Over døråpningen bukter to motstilte drager seg, mens en tredje mindre drage stuper ned på midten. Dette motivet går igjen i den store gruppen Sogn-Valdres-portaler. Men i Ringebu er vangene uten egentlige ranker. I stedet har de dyrekjeder med buktende kropper, som vekselsvis står mot høyre og venstre, og enkelte planteformer.

Skurden er flat med dype og kraftige konturlinjer. Sammenliknet med vestportalen i Hopperstad og den senere portalen i Borgund er Ringebuportalen lite elegant i linjer og utførelse. Det er sparsomt med annen skurd i stavkirken. Maskene øverst på mellomstavene i midtrommet er også relativt enkle, grunt utskåret og trukket opp med sorte konturer. Mellomstavene er uten den avbladningen øverst som man finner i de fleste av midtromskirkene.

Interiør og inventar

Skipet sett fra krysset mot inngangen i vest. Interiøret ble restaurert omkring 1920 etter bevarte rester fra 1700-tallet.

Ringebu stavkirke
Av /Arfo forlag.

Skipet sett mot krysset og koret i øst. Annenhver midtromsstav i langveggen er vekslet ut, mens alle på kortsidene står i full høyde fra gulvet. Den malte dekoren slutter ved nedre tang der det tidligere var lagt inn en himling. Lysekronen er skåret av Kristen Listad, en annen av dalens treskjærere på 1700-tallet

Ringebu stavkirke
Av /Arfo forlag.

Krusifikser, figurer, veggmalerier

Nordveggen i skipet med minnetavlen over sokneprest Sigward Friis Irgens og Margaretha Irgens, trolig fra 1780-årene

Ringebu stavkirke
Av /Arfo forlag.

Noe er bevart av middelalderinventaret. Kirken har to krusifikser. Det største henger over døra i vest og er datert til første halvdel av 1300-tallet. Et mindre, men enklere utført, fra samme tid henger på østveggen i midtrommet. Begge ble malt opp på 1700-tallet.

En helgenfigur – Sankt Lavrans eller Laurentius – fra slutten av 1200-tallet er montert i korskillet.

Kirken skal ha hatt flere veggmalerier da veggene ble dekorert i 1719. En planke med et dommedagsmotiv, malt omkring 1500, er i dag i Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

Altertavler og prekestol

Altertavlen fra 1680-årene er det eldste bevarte inventaret fra etter reformasjonen. Den er av de tidligste eksemplene på akantusskurd i Gudbrandsdalen.

Ringebu stavkirke
Av /Arfo forlag.

Inventaret og fargene er preget av sent 1600- og tidlig 1700-tall. Altertavlen fra 1680-årene er det eldste bevarte inventaret fra etter reformasjonen. Rikt utskåret, forgylt og fargelagt med malerier i midtfeltene, er den blant de tidligste eksemplene på akantusskurd i Gudbrandsdalen.

Prekestolen er som altertavlen rikt fargesatt og utskåret. Den kom på plass i 1703. Ornamentene er trolig utført av Lars Jensen Borg, samme mann som har skåret Frederik 4.s monogram over korskillet, også det preget av svungen akantus, som i ettertiden nærmest har blitt et kjennetegn på Gudbrandsdalens folkekunst.

Få år senere, i 1719, ble veggene og himlingen i skipet og tverrskipet malt opp. I skipet henger også flere minnetavler fra tiden etter.

Restaureringen i 1921

Kirken gjennomgikk en omfattende restaurering som var ferdig i 1921. Et galleri over inngangen i vest ble fjernet. Stavkonstruksjonen ble loddet opp, og de to midtromsstavene mot tverrskipet som tidligere var blitt kappet under himlingen, ble skjøtet og på ny forankret i grunnstokken. Himlingen i skipet ble fjernet, og veggdekorasjonene fra 1700-tallet ble restaurert.

Det er tvilsomt om dagens malerikonservatorer ville ha brukt penselen like flittig. Fargeskillet står der med sin nesten stofflige kontrast mellom fargeflatene og det mørke treverket ovenfor. Uansett kan Ringebu sies å være den mest storslagne og arkitektonisk vellykkete av alle stavkirkene med tilbygg fra protestantisk tid.

Bygningshistorie

Ringebu stavkirke

Ringebu stavkirke
Av /Arfo forlag.

Ringebu stavkirke ligger et stykke opp i lia på østsiden av Lågen

Ringebu stavkirke
Av /Arfo forlag.

Utgraving

Ringebu stavkirke
Av /via Arfo forlag.

Stavkirken har tidligere hatt svalgang. Den øvre delen av hjørnestavene er sponkledd på utsiden og røper hvor svalgangstaket gikk. Merker etter det opprinnelige koret er fremdeles synlig i midtrommets østgavl og stavlegjer. Spor i grunnen vitner om at koret var avsluttet med apsis i øst. Om kirken hadde takrytter over krysset, er uvisst, det opprinnelige takverket er skiftet ut. Det er heller ikke bevart eller kjent om den hadde dragehoder, mønekammer eller annen utvendig dekor. Noen svært slitte trefragmenter med rankemotiv ble funnet under en utgravning i 1980 og kan muligens være rester av utvendig skurd. Med tverrarmer i stavverk, svalganger rundt og kor med apsis må kirken like fullt ha vært et imponerende skue.

Ringebus nåværende utseende er i all hovedsak et resultat av ombyggingen i 1630. Da ble svalgangene, koret og tverrskipet revet. Kirken ble forlenget mot øst med nye tverrskip, nytt kor og sakristi. Året etter sto også tårnet og spiret ferdig. Kirkebyggeren og byggmesteren, Werner Olsen, har lagt stor vekt på å videreføre stavkirkens former i den kraftige bindingsverkkonstruksjonen. Det er mye ubrukt kirkeloft over himlingene.

Olsen, som var prestesønn fra Nes i Hedmark, utvidet også stavkirken i Lom og bygde om kirken i Vågå. Han ble særlig kjent for sine høye, slanke kirketårn, og regnes for å være en av de mest kompetente kirkebyggerne i sin tid. Muligens var det han som sto for nytt spir på domkirken i Trondheim i 1638. Spiret var 20 meter høyere enn dagens og blåste ned i 1689.

Datering

Dateringen av kirken spriker. Prest i Ringebu er første gang omtalt i 1270 i et nå forsvunnet diplom. Tradisjonelt har kirken blitt datert til 1200-tallet på stilhistorisk grunnlag, med forskjellig vekt på begynnelsen eller slutten av århundret. Årringsdaterte prøver av grunnstokkene viser at virket ble hogd i 1192/1193. Jørgen Jensenius daterer stavkirken til om lag 1220 ut fra myntfunn. Kirken har en døpefont i kleberstein, og Mona Solhaug daterer den til slutten av 1100-tallet. Muligens har fonten vært i bruk i en eldre kirke.

Arkeologiske utgravninger har påvist hull og fundamentgrøfter etter en eldre stolpekirke delvis under stavkirken. Stolpekirken, som er datert til 1000–1090, hadde et rektangulært skip på om lag 5 meter x 8 meter og sannsynligvis med et mindre kor i øst. Arkeologen Dagfinn Skre mener at denne første kirken ble grunnlagt og bygd med utgangspunkt i en lokal tingforsamling eller et gilde som hadde samlingsplass rett sør for kirken.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Anker, Leif. 2005. Middelalder i tre: Stavkirker i Kirker i Norge, bind 4 ISBN 82-91399-16-6
  • Anker, Peter. 1997. Stavkirkene: deres egenart og historie, ISBN 82-02-15978-4

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg