Irokesere (irokeserhøvding)

Irokesere. En irokeserhøvding. Fotografi fra siste del av 1800-tallet.

Av /NTB Scanpix ※.

Irokeser-landsby med palisadeforsterkninger. Tegning på et kart fra 1600-tallet.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Irokesere er en betegnelse for språklig og kulturelt beslektede urfolk i det nordøstlige USA og sørøstlige Canada. Deres egentlige navn er haudenosaunnee («folket av Langhuset»).

Faktaboks

Uttale
irokˈesere
Etymologi
fransk iroquois, en forvanskning av algonkin-ordet irinakhoiw, ‘virkelige huggormer’

Irokeserne/haudenosaunnee er en politisk konføderasjon som består av seks nasjoner: Onondaga, seneca, mohawk, oneida, cayuga og tuscarora. I motsetning til algonkin-naboene var irokeserne fastboende jordbrukere som ved siden av maisdyrking drev jakt, sanking og fiske.

Tidligere trodde man at irokeser-folkene var innvandrere sørfra som hadde trengt seg inn blant algonkin-stammene i New York-området, men man mener nå at deres bosetning i distriktet ved de nedre (østlige) Store sjøer er av gammel dato.

Ved siden av de «egentlige irokesere» (se irokeser-forbundet) hører en rekke enkeltfolk og allianser til kategorien irokesere: wendat eller wyandot (også kjent som huron), tionontati (også kalt tobakkfolket), atirhagenrat (også kjent som «de nøytrale»), erie, kanastóge-susquehanna og flere. Cherokee regnes vanligvis ikke med til irokeserne, selv om de er nært beslektet språklig og kulturelt.

Slektskap og politisk organisering

Karakteristisk for alle disse folkene og forbundene var palisadeforsterkede landsbyer som kunne omfatte over 100 almebark-kledde langhus. Hvert langhus rommet en rekke ildsteder, og hvert ildsted ble brukt av to kjernefamilier som holdt til i motstående alkover eller «leiligheter». Alle langhusets familier var i slekt, og slektskap ble regnet gjennom kvinneledd. Rettigheter til jord og eiendom ble overført matrilineært, og barna tilhørte moren og morslinjen. Til sammen utgjorde langhusets beboere et stort hushold som produserte i fellesskap og delte alt.

Langhusets voksne kvinner var husholdets kjerne, og dannet en slektslinje med felles stammor. Eldste kvinne fungerte gjerne som slektslinje-overhode og husholdsleder (matrone). Hun dirigerte kvinnenes arbeid og stod for fordelingen av produktene, presiderte over langhusets råd, som bestod av samtlige barnefødende kvinner, og representerte langhuset utad. Langhuset kunne opptre samlet vis-à-vis andre enheter av samme eller høyere orden, og var en eiendomsbesittende enhet, korporert om felles interesser.

Flere langhus med felles stammor dannet en matri-klan som stod under lederskap av langhusmatronene. Ved siden av dette rådet ble klanen representert av minst én mannlig hoyane (kjent av utenforstående som sachem)eller klanhøvding. Hoyane-tittelen gikk i arv gjennom kvinneledd innenfor ett eller et par privilegerte langhus, ikke til en bestemt person, men til den mest egnede kandidaten. Matronen i langhuset pekte ut en hoyane-etterfølger i samråd med de andre kvinnene. Man valgte gjerne en søstersønn til den avdøde hoyane. Valget av en kandidat ble senere fremlagt for klanrådet til godkjennelse.

Ved siden av hoyane, eller fredshøvdingene, stod «furutrehøvdingene» og de militære lederne. Disse posisjonene kunne innehas av menn som hadde gjort seg særlig fortjent som kloke talere eller tapre krigere.

Klanrådet omfattet således både menn og kvinner. Mens kvinnene fortrinnsvis fungerte som den rådgivende og nominerende forsamling, virket mennene som den utøvende myndighet med representative og diplomatiske oppgaver på høyere organisatorisk nivå. Landsbyen var et slikt høyere nivå. Den integrerte flere klansegmenter, og landsbyrådet var sammensatt av representanter for segmentene.

Det neste trinn i den territorielle organisasjonen var stammen eller nasjonen. Onondagastammen omfattet i en periode 14 landsbyer som regelmessig sendte hoyane til rådsmøte i hovedstaden Onondaga.

Klanene bandt langhusene sammen og utgjorde referansegruppene for nasjonens oppbygging i en territoriell enhet. Åtte klaner er vanlig blant irokeserne, men det kunne også være færre. Klanene har dyrenavn, og tegninger av klandyrene smykket ofte langhusets forside. Seneca-stammen omfattet følgende klaner: bjørn, ulv, skilpadde, bever, hjort, bekkasin, hegre og hauk.

De fire første klanene var bundet sammen i én fratri (eller moiety), mens de fire andre hadde tilsvarende klansbånd seg imellom. Fratriene var seremonielle enheter snarere enn politiske. Medlemmene av den ene fratri utførte for eksempel begravelsesritualer for den andre. De opptrådte også som motparter i lek og spill. Fratriene var eksogame enheter og regulerte således ekteskapene (man måtte gifte seg ut av sin fratri). Siden alle klanene som regel var representert i hver landsby, kunne man gjerne finne en ekteskapspartner i nabolaget. Dette innebar at landsbymedlemmene var bundet sammen på mer enn én måte.

På samme måte var landsbyene selv knyttet sammen. I og med at alle klanene var spredt over hele stammen, ville man finne klansbrødre og -søstre overalt. Slik oppstod kryssende lojaliteter som virket dempende på potensielle konflikter mellom landsbyer.

For ettertiden

For ettertiden er irokeserne blitt stående som en av de mest kjente folkegruppene i Nord-Amerika. Dette skyldes ikke minst Lewis Henry Morgans verk om irokeser-konfødersjonen (1851). Særlig oppsikt vakte irokesernes demokratiske styresett og den rollen kvinnene spilte i politiske avgjørelser. Irokeserne er blitt trukket frem som etnografisk eksempel på det nærmeste man kunne komme et antatt matriarkat eller kvinnevelde, og deres organisasjonsform har vært en interessant referanse i debatten om likestilling og kvinnefrigjøring.

Kanskje enda viktigere ble irokesersamfunnet for Marx og Engels. Mens Marx arbeidet med de siste bindene av Das Kapital, kom Morgans bok Ancient Society (1877), der han fremsatte sine evolusjonsteorier, som stemte overens med Marx' eget historiesyn. Engels innlemmet Morgans irokesiske materiale i The Origin of the Family, Private Property and the State (1884), et verk som skulle få betydning for senere marxistisk tenkning og samfunnsfilosofi. Mindre kjent er kanskje irokesernes drømmetydning og psykoanalytiske terapi, basert på en klar forståelse av de bevisste og underbevisste prosesser i menneskesinnet.

Irokeserne bor i dag i reservater i Québec, New York, Oklahoma og Wisconsin. I 1990 var det 49 000 irokesisktalende i USA og 29 000 i Canada. Noen driver jordbruk, andre er pendlere og arbeider utenfor reservatene, og en del er gått opp i storsamfunnet. Mange irokesere har slått seg på bygningsbransjen og spesialisert seg på byggearbeider i stor høyde. Det sies at mange skyskrapere og store broer er bygd av irokesere. Særlig er mohawk blitt berømt for uforferdede innsats i dette farefulle arbeidet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg