den jødiske religiøse loven (læren om de religiøse forpliktelsene) som omhandler "veien" man skal gå for å leve et hellig liv i henhold til pakten mellom Gud og det jødiske folk.
Den religiøse loven har flere kilder. Den tidligste kilden er Tora she-bi-khetav (Den skriftlige læren), som er nedtegnet i Mosebøkene. I henhold til rabbinsk tradisjon inneholder denne 613 såkalte negative og positive forpliktelser, mizvot. Den neste skriftlige kilden til jødisk lov var Mishna, som ble redigert i Galilea rundt 200 e.Kr., og kalles Tora-she-be-al-peh (Den muntlige læren).
Ideen om en todelt Tora stammer fra fariseernes og de tidlige rabbinernes overbevisning om at Gud også ga Moses muntlige forklaringer til Mosebøkenes lover. Disse skulle traderes muntlig fra generasjon til generasjon for å sikre at lovene skulle kunne tilpasses endrete tider. Mishna inneholder nesten 150 navngitte fariseeres og tidlige rabbineres uttalelser om sentrale rituelle og juridiske spørsmål. Den behandler også prinsipielle filosofiske og etiske spørsmål.
Den viktigste kilden til halakha er imidlertid Talmud, som består av Mishna og dens rabbinske tolkninger, gemara. Talmud finnes i to versjoner. Den første samlingen, kalt Den jerusalemske Talmud, ble redigert i Galiea rundt 400 e.Kr. Den langt mer omfangsrike Babylonske Talmud ble samlet og redigert ved akademiene i Babylonia (dagens Irak) rundt hundre år senere. Også deler av Talmuds mangfoldige fortellerstoff, om f. eks. skikk og bruk, ble gjennom tidene gitt status som jødisk lov. De rabbinske autoritetene har gjennom tidene også innført lover og endringer (takkanot), som ikke er basert på hverken bibel eller Mishna, hvis de har funnet det nødvendig av f. eks. sosiale grunner.
Frem til midten av 1000-tallet fortsatte denne videreutviklingen av jødisk lov og tradisjon ved akademiene i Babylonia. Akademiene ble ledet av lærde menn kalt geonim (de fremragende). De mottok spørsmål om vanskelige religiøse og juridiske emner fra rabbinere i hele den jødiske verden, og mange av svarene, responsa (hebr. teshuvot), er fremdeles tilgjengelige. Fra 900-tallet ble det muslimske Spania et nytt sentrum for studier av jødisk lov, filosofi og vitenskap. I landene nord for Alpene sto det nå også frem jødiske religiøse ledere som opprettet høyere læresteder for studiet av jødisk lov. Blant disse er jeshivaen i Mainz under ledelse av Rabbi Gershom ben Jehuda (960–1028) og Shlomo ben Jitzhak (1040–1105), vanligvis omtalt under sitt akronym Rashi, fra Troyes i Nord-Frankrike. I en del juridiske og liturgiske spørsmål skiller tradisjonen utviklet nord for Alpene (den askenasiske) seg fra den som ble utviklet i Babylonia og Spania (den sefardiske). Sefardisk liturgi og lovtolkning praktiseres også av de fleste jøder fra Midtøsten og Nord-Afrika.
Talmuds lovstoff ble ordnet og systematisert av den jødiske filosofen Moses Maimonides (ca. 1135– 1204) i hans kjente verk Mishne Tora, som også i dag anses å være en autoritativ kilde til jødisk lov. En annen omfattende og autoritativ samling av jødisk lov og praksis, Shulhan Arukh (Det dekkede bord), ble utgitt av rabbi Josef Karo av Safed (1488–1575) i 1565. Shulhan Arukh gir en oversiktlig sammenfatning av den religiøse loven og kan brukes som et oppslagsverk. Den ble umiddelbart godtatt av sefardiske jøder og brukes av disse fremdeles. En askenasisk versjon, Mappa, ble utgitt av Moshe Isserles av Krakow (1530–72) få år senere. Forkortede utgaver av disse finnes fremdeles i mange jødiske hjem.
Halakha regulerer både forholdet mellom mennesket og Gud og forholdet mellom mennesker, og omfatter både personlige, moralske, rituelle og samfunnsmessige forhold. Alle menneskets handlinger blir i jødisk tradisjon betraktet som en del av meningen med livet – å leve et hellig liv. Mange av budene omhandler imidlertid situasjoner som ikke er aktuelle for vanlige mennesker i dag, som f. eks. den gamle tempelkulten. I tradisjonelle familier blir de viktigste og mest aktuelle forpliktelsene, som bønner, matreglene (kosher), og overholdelsen av sabbaten (shabbat) og de andre helligdagene innlært som en del av oppdragelsen. Innenfor flere av de ikke-ortodokse retningene blir mange av disse budene ikke lenger ansett som bindende.
Halakha er en levende tradisjon, vår tids rabbinere utarbeider nye tolkninger og finner svar på de mange spørsmål forårsaket av samfunnsmessig utvikling, moderne vitenskaps erkjennelser og oppfinnelser, og ikke minst vår tids endrete kjønnsroller. Selv de mest komplisserte etiske spørsmål som reises innenfor f.eks. moderne medisin blir drøftet og avgjort med utgangspunkt i tidligere tiders rabbineres uttalelser om liknende spørsmål.
Tidligere var det oftest stor enighet om hvilke autoriteter man skulle støtte seg på. Etter at det på 1800-tallet oppsto flere nye retninger innen jødedommen er dette ikke lenger alltid tilfelle. De forskjellige retningene har i dag svært ulikt syn på halakha, ikke minst når det gjelder kvinners deltagelse i ritualene, ordineringen av kvinnelige rabbinere og homofili.