Kong Valdemar fikk tilnavnet Sejr fordi han førte krig i alle retninger, i begynnelsen med stort hell. Først inntok han festningen Lauenburg og satte bispedømmene Lübeck, Ratzeburg og Schwerin, samt den frisiske Ditmarsken, under den danske krone. I 1206 reiste han til Ösel og tok øya i besittelse. 1210 bega han seg til Preussen, der i alle fall en innenlandsk hertug anerkjente hans overhøyhet.
Kronen på sin erobringspolitikk satte Valdemar med korstogene mot de hedenske esterne. Korstogene mot Estland var en fortsettelse av flere mindre tokt til østersjølandene. Her vant han 15 juni 1219 et veldig slag, der sagnet forteller at høyere makter kastet ned nasjonalflagget Dannebrog til erkebiskop Andreas Sunesøn, som fulgte kongen i felt og ba om seier. Valdemar kan således sies å innlede den senere danske politikk som gikk ut på å vinne herredømme der.
Tyske ordener drev også korstogvirksomhet i Estland samme året. Valdemar delte Estland med Sverdridderne for å unngå kollisjon mellom de kristne kolonisatorene. Verken der eller i Tyskland ble Valdemars landevinninger fulgt av noen dansk bosetning.
De erobrede områdene i Tyskland, unntatt Rügen, gikk tapt da Valdemar i 1223 ble fanget av en av sine vasaller, grev Henrik den svarte av Schwerin. Grev Henrik hadde vært på pilegrimsferd og fant ved sin hjemkomst at kong Valdemar hadde underlagt seg halve grevskapet hans. Greven protesterte på dette, og Valdemar ble overrumplet og sperret inne i borgen i Danneberg sammen med sine sønner. Etter han ble sluppet fri et års tid senere, forsøkte han å legge under seg nye landområder, men led et stort nederlag ved Bornhøved i 1227. Dette ble slutten på Valdemars erobringspolitikk.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.