I norsk sammenheng var befolkningens velgeradferd tidligere nokså stabil. De stemte på det samme partiet i flere valg, og det partiet de stemte på var gjerne det samme som det foreldrene deres hadde stemt på før dem. I valgforskningen kaller man velgere trofaste om de stemmer på det samme partiet to valg på rad. Gjennom 1950- og 1960-årene var omtrent to tredeler av velgerne trofaste.
Siden 1970-årene har velgerne blitt mindre trofaste, og velgermobiliteten har økt. Oppslutningen om partiene er mindre stabil enn før, og flere nye nye partier har klart å bli valgt inn på Stortinget og i kommunestyrer og fylkesting. Sosialistisk Venstreparti, Fremskrittspartiet, Rødt og Miljøpartiet de grønne er eksempler på nye partier som de siste femti årene har etablert seg som landsdekkende partier med egne stortingsrepresentanter.
Hvordan folk stemmer er som regel et resultat av hvilke alternativer som finnes, hvilke holdninger og interesser de har, og valgordningen. I Norge har vi forholdstallsvalg, noe som gjør at mindre partier har lettere for å bli valgt inn i parlamentet, enn i land med flertallsvalg som USA og Storbritannia. Det gjør at norske velgere har en større tilbøyelighet for å stemme på nye partier og småpartier enn britiske og amerikanske velgere, simpelthen fordi ingen velgere ønsker å «kaste bort» stemmen sin på partier som ikke har en reell mulighet til å vinne valget eller bli representert i folkevalgte organer. Sammenliknet med land som Danmark og Nederland, som blant annet har en lavere sperregrense i sine valg, er det likevel relativt sett få partier, og forholdsvis sjeldent at nye partier etablerer seg i Norge.
Norske valg har i lang tid også være preget av det Stein Rokkan kalte kryssende konfliktlinjer mellom partier og velgergrupper. Viktigst har konflikten mellom høyre og venstre side i politikken vært. De norske politiske partiene har gjerne plassert seg langs en venstre–høyre-dimensjon, der partiene fordeler seg etter hvor opptatt de er av økonomisk utjevning, med partiene Rødt og SV helt til venstre, og Høyre og Frp lengst til høyre. Den nest viktigste dimensjonen har vært konflikten mellom sentrum og periferi, der særlig Senterpartiet og delvis Venstre og Kristelig Folkeparti tradisjonelt har kjempet for periferiens eller distriktenes interesser, og hentet mange av sine velgere fra nettopp distriktene. Også nyere saker som miljøvern og innvandring har skapt nye konflikter mellom de politiske partiene og gitt opphav til dannelsen av nye partier i mange land, også i Norge.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.