Valgforskning, utforskning av utviklingen av reglene for avholdelse av valg, av valgatferd og av organisasjoners, partiers og massemedias aktivitet i forbindelse med valg. Studiet av valgatferd har vært, og er fortsatt, den dominerende gren av valgforskningen, antagelig hovedsakelig fordi valgatferd lettest lar seg studere ved hjelp av kvantitative metoder.

De første tilløp til valgforskning kom på slutten av 1800-tallet; i Norge laget geografen A. M. Hansen en undersøkelse av stortingsvalget 1888. Av større betydning ble forskningsgrenen først etter at franskmannen André Sigfried 1913 hadde publisert sine valggeografiske analyser. Disse første geografisk orienterte (ofte kalt økologiske) undersøkelser gikk i prinsippet ut på å tegne kart som viste hvordan stemmefordelingen i ulike deler av et land varierte med landsdelenes økonomiske, sosiale og kulturelle særpreg. Ved det amerikanske presidentvalg 1940 ble den første større undersøkelse basert på intervjuer med representative velgerutvalg gjennomført av sosiologen Paul Lazarsfeld og hans medarbeidere. Etter den annen verdenskrig har valgforskningen ekspandert sterkt og er blitt en viktig del av den politiske forskning i alle vestlige land. Det norske valgforskningsprogram ble startet 1956 under ledelse av Stein Rokkan og Henry Valen. Dette programmet har hatt betydelig innflytelse på valgforskningens utvikling, spesielt med hensyn til metoder for å kombinere historisk-økologiske og intervjubaserte tilnærmingsmåter.

Valgforskningen har spilt en dominerende rolle for utviklingen av den moderne statsvitenskap. Den har også vært viktig for å knytte de ulike samfunnsvitenskaper nærmere sammen. Både sosiologer, psykologer og økonomer har således gitt viktige bidrag til forskningsfeltets utvikling.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.