Vannpotensial, vannets kjemiske potensial, et sentralt begrep i plantenes forhold til vann. Vannpotensialet er et uttrykk for vannets fri energi, dvs. dets evne til å bevege seg. I et system, f.eks. mellom jord og plante, mellom cellene i planten, eller mellom plante og atmosfære, vil vannet alltid bevege seg langs en vannpotensialgradient, fra høyere til lavere vannpotensial. Vannpotensialet defineres som null for rent vann ved normalt trykk. Når stoffer (ioner, organiske stoffer) er løst i vannet, blir vannpotensialet negativt. Under trykk blir det positivt, mens det er negativt under det negative trykket, tensjonen, som hersker i plantenes ledningsbaner. Vannpotensialet i f.eks. en celle er derfor lik summen av det osmotiske potensial (avhengig av konsentrasjonen av løste stoffer) og turgortrykket (trykkpotensialet).

Vannpotensialforskjeller forklarer vannets bevegelse fra jorden opp gjennom rot, stengel (stamme) og blad til atmosfæren. Det måles i trykkenheten megapascal (MPa). Mens det er bare svakt negativt i jorden (jordvæsken), blir det gradvis mer negativt opp gjennom planten. I luften er det sterkt negativt, noe som er årsak til fordampningen (diffusjonen av vanndamp) fra bladene til luften, altså transpirasjonen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.