Peltiereffekt, termoelektrisk effekt oppdaget av J. C. Peltier 1834. Når det sendes strøm gjennom to forskjellige metaller som er i kontakt med hverandre, vil kontaktstedet oppvarmes eller avkjøles. Effekten er den motsatte av seebeckeffekten og kalles også reversert seebeckeffekt. Siden strøm også gir oppvarming pga. resistans, og denne oppvarmingen øker proporsjonalt med kvadratet av strømmen, mens oppvarming pga. peltiereffekten øker proporsjonalt med strømmen, blir peltiereffekten særlig merkbar ved små strømmer.

Peltiereffekten skyldes at ladningsbærerne som går gjennom kontaktflaten, passerer et potensialsprang og derfor mottar eller avgir energi. Avgitt energi finnes igjen som varme. Varmemengden er lik produktet av strømmen som går fra stoff A til B og en størrelse πAB, som kalles peltierkoeffisienten. Denne er avhengig av de to stoffene og av temperaturen i kontaktstedet. Når strømmen skifter retning, skifter peltierkoeffisienten fortegn πAB = −πBA, og man får oppvarming der man før hadde avkjøling og omvendt.

For metaller er peltiereffekten så liten at den er uten praktisk betydning, men for enkelte halvledere blir den så stor at den kan brukes til kjøling, spesielt ved nedkjøling av små volumer eller i apparater som skal arbeide lydløst. Best virkning er oppnådd med sammensatte halvledere som f.eks. vismut-tellurid Bi2Te3, som bl.a. brukes i elementer for nedkjøling av elektronisk utstyr og preparater for mikroskopi, og i detektorer for infrarød stråling. Et enkelt element kan gi nedkjøling med temperaturforskjell mellom det varme og det kalde loddepunktet på opptil 40 °C. Ved kaskadekobling av 3–4 trinn kan temperaturforskjellen bli ca. 80–100 °C.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.