Kohesjonsteorien, teori som forklarer transporten av vann fra røttene til toppen av planten, selv i de høyeste trærne, over 100 m. Teorien bygger på at det ved transpirasjonen fra bladene oppstår et drag (strekk) på det vannet som finnes i de øvre delene av ledningsbanene. I ledningsvevets vedrør og trakeider eksisterer sammenhengende vannsøyler fra bladene ned til røttene, der opptak av vann skjer. Etter hvert som vann fordamper ved transpirasjonen skjer det en bevegelse oppover av vannsøylene og samtidig mer opptak av vann i røttene. Denne vertikale vanntransporten møter betydelig motstand, dels pga. tyngdekraften og dels ved friksjon i ledningsbanene.

For at disse motstandene skal overvinnes, kreves det en betydelig forskjell i vannpotensial mellom rot og blad. Det er høyere i roten enn i bladene. Dessuten kreves det at kohesjonskreftene mellom vannmolekylene innbyrdes og adhesjonskrefter mellom vannmolekyler og de stoffene som utgjør veggen i ledningsbanene, tåler denne belastningen, uten at vannsøylene ryker.

Målinger har vist at alle disse betingelsene er oppfylt, og at det eksisterer et stort undertrykk (negativt trykk) i ledningsbanene. Dette blir større (mer negativt) jo høyere oppe i et tre man måler. I et middels stort tre kan det være av størrelsesorden −1 til −2 MPa i toppen. Luftblærer kan av forskjellige årsaker dannes i ledningsbanene, f.eks. når isen tiner om våren. I de fleste tilfeller medfører ikke dette noen vesentlig hindring for vanntransporten. Noen ledningsbaner kan settes ut av funksjon, men andre kan overta transporten.

Kohesjonsteorien ble fremsatt i 1894 av H. H. Dixon og J. Joly.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.