Planteanatomi, læren om plantenes indre bygning.

Planteanatomien faller naturlig i tre deler:

1) Cellelære (cytologi) er studiet av cellen, cellens oppbygning og struktur og da spesielt planteceller.

2) Vevslære (histologi) omfatter studiet av cellevevenes bygning. Celler av samme type slutter seg oftest sammen til et cellevev. Disse kan klassifiseres på forskjellige måter, men vanligvis skilles det mellom delingsvev, hudvev, grunnvev (parenkym), ledningsvev, styrkevev og sekresjonsvev. Ledningsvev er sammensatt av flere celletyper. Histokjemi brukes om påvisning av bestemte kjemiske stoffer og enzymaktiviteter i vevsnitt.

3) Organlære (organografi) er læren om planteorganenes indre bygning, det vil si hvorledes de forskjellige organer som rot, stengel og blad er sammensatt av flere cellevev.

Ved studier i planteanatomi benyttes snitt, det vil si meget tynne skiver av de forskjellige organer, nedfrosset eller innstøpt i plast eller parafinvoks, skåret med en mikrotom (snittemaskin). Mikrotomsnitt kan være under 0,01 mm tykke. Ofte brukes farging av snittene for å få fram flere detaljer. Snittene studeres i mikroskop.

Den klassiske planteanatomi beskjeftiget seg vesentlig med bygningen av ferdig utviklede organer.

I den senere tid har interessen økt for den ontogenetiske planteanatomi, det vil si studiet av anlegg og differensiering av de enkelte cellevev og hvordan organer og ytre form blir dannet.

Den fylogenetiske planteanatomi, det vil si studiet av plantenes bygning i relasjon til planterikets utviklingshistorie, er av betydning for forståelse av slektskapet mellom forskjellige plantegrupper.

Den første anvendelse av mikroskopet i studiet av plantenes anatomi var Robert Hookes undersøkelse av flaskekork i 1665. Han innførte også begrepet celle. Andre tidlige anatomiske studier ble gjort av N. Nehemiah Grew og Marcello Malpighi. Cellekjernen ble først oppdaget 1831 av Robert Brown, mens Matthias Jacob Schleiden og Hugo von Mohl viste at den viktigste bestanddel av levende celler er deres innhold, protoplasma, og ikke celleveggen. Med stadige forbedringer i lysmikroskopets bygning ble det etter hvert mulig å se flere detaljer i plantecellene. Med elektronmikroskopet som kom i bruk omkring 1950, startet et nytt kapittel i utforskningen av celler og deres finstruktur eller ultrastruktur.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.